søndag
Miserabel.
10/12/2008 01:56:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
14.april 2008.
...Jeg sitter i sofaen og ser livet mitt passere, susende forbi stuevinduet i det siste toget som er på vei ut i verden. På vei ut til opplevelsene, kjærligheten, vennskapene, gledene, sorgene, oppturene, nedturene, latteren, de fantastiske smilene. Det var liksom ikke det at jeg ikke hadde tenkt eller hadde planer om å være med; kofferten sto i gangen, jeg hadde kledd på meg jakka, skoene, skjerfet godt snurret rundt halsen og ullvottene mor har strikket til meg holdt jeg i hånden. Jeg var nesten klar, ventet bare på at noen skulle komme og hente meg med en eller annen bil slik at jeg kunne komme meg til stasjonen, sette meg på det toget og bli med. Men det kom ingen bil. Kanskje fordi jeg hadde glemt å ringe noen som kunne plukke meg opp, og dessverre for meg var det for sent da jeg oppdaget det. Farvel. I stedet for å ringe etter en taxi, eller skyndte meg til busstoppet for å rekke en eller annen tilfeldig buss, kledde jeg av meg alle klærne og krøp tilbake under ullteppet i skinnsofaen.
Gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd. Der har du meg.
Jeg kunne vært den store, fantastiske skuespilleren i filmen: ”Annika: livet, liksom”. Jeg hadde fått hovedrollen og det ville blitt min største, mest fantastiske film noensinne. Det ville vært mitt store gjennombrudd, min store mulighet, min sjanse til å komme meg opp og fram og vel så det. Men i stedet for å gi hele greia en sjanse, og virkelig gå inn for rollen, lot jeg det bare passere. Jeg visste at den kom til å bli vanskelig; det fantes ikke manus, og konseptet med filmen var at det skulle bli noe ved hjelp av tilfeldigheter som kanskje ikke ville være så tilfeldige likevel, valg og utfallene av dem og ting som det. Men det kunne være verd det.
I stedet for å prøve ga jeg bare vekk alt sammen. Det fantes ingen andre som var kvalifisert for rollen, og likevel trakk jeg meg. Trakk meg unna, og ble stående utenfor som tilskuer. En patetisk, ulykkelig tilskuer som ikke orket å løfte hodet opp mot himmelen.
Tilskuer. Passasjeren som ikke kom med toget.
...
...Jeg sitter i sofaen og ser livet mitt passere, susende forbi stuevinduet i det siste toget som er på vei ut i verden. På vei ut til opplevelsene, kjærligheten, vennskapene, gledene, sorgene, oppturene, nedturene, latteren, de fantastiske smilene. Det var liksom ikke det at jeg ikke hadde tenkt eller hadde planer om å være med; kofferten sto i gangen, jeg hadde kledd på meg jakka, skoene, skjerfet godt snurret rundt halsen og ullvottene mor har strikket til meg holdt jeg i hånden. Jeg var nesten klar, ventet bare på at noen skulle komme og hente meg med en eller annen bil slik at jeg kunne komme meg til stasjonen, sette meg på det toget og bli med. Men det kom ingen bil. Kanskje fordi jeg hadde glemt å ringe noen som kunne plukke meg opp, og dessverre for meg var det for sent da jeg oppdaget det. Farvel. I stedet for å ringe etter en taxi, eller skyndte meg til busstoppet for å rekke en eller annen tilfeldig buss, kledde jeg av meg alle klærne og krøp tilbake under ullteppet i skinnsofaen.
Gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd. Der har du meg.
Jeg kunne vært den store, fantastiske skuespilleren i filmen: ”Annika: livet, liksom”. Jeg hadde fått hovedrollen og det ville blitt min største, mest fantastiske film noensinne. Det ville vært mitt store gjennombrudd, min store mulighet, min sjanse til å komme meg opp og fram og vel så det. Men i stedet for å gi hele greia en sjanse, og virkelig gå inn for rollen, lot jeg det bare passere. Jeg visste at den kom til å bli vanskelig; det fantes ikke manus, og konseptet med filmen var at det skulle bli noe ved hjelp av tilfeldigheter som kanskje ikke ville være så tilfeldige likevel, valg og utfallene av dem og ting som det. Men det kunne være verd det.
I stedet for å prøve ga jeg bare vekk alt sammen. Det fantes ingen andre som var kvalifisert for rollen, og likevel trakk jeg meg. Trakk meg unna, og ble stående utenfor som tilskuer. En patetisk, ulykkelig tilskuer som ikke orket å løfte hodet opp mot himmelen.
Tilskuer. Passasjeren som ikke kom med toget.
...
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
oh..