"Oia. Så det er en sånn dag, ja," tenker jeg da jeg endelig får kravlet meg ut av senga med øynene halvveis igjen, sliten i hodet og kroppen av absolutt ingenting. Jeg har lyst til å sove mer, men nei, det går ikke, for jeg skal ut i praksis og for håpentligvis redde noen liv. Det er helt mørkt utenfor, og det er ikke så veldig oppløftende. Spesielt ikke på en dag som denne.
For ja, er det ikke typisk? Dette er en sånn dag der alt virker feil; jeg, verden, frokosten, temperaturen i rommet, klærne, skoene, kakaoen, vitaminpillene - alt sammen. Jeg er iskald, til tross for at jeg har kledd på meg masse klær, blitt litt mer elefant siden sist og det eneste jeg har lyst til er å grave meg ned under dyna og melde meg ut fra verden.