I dag har vi hatt sånn internasjonal dag, og for første gang på et par år orker jeg ikke å engasjere meg i OD. Det er ikke det at OD ikke er greit nok, og det er ikke det at det ikke går til et bra formål; for det gjør det - men jeg orker virkelig ikke å stå i en butikk å stable varer i åtte timer eller å betale 300 kroner for en ekstra fridag. Dessuten har jeg dette fine møtet med T og legedama og helsesøstera på skolen den samme dagen, og jeg tror det blir litt for mye for meg.
Sååå. I år skal jeg sitte ved pulten min og gjøre det jeg er best til: ingen verdens ting.

Ellers har det vært en lang, trettende dag som vanlig. Skoledagen har gått veldig tregt, og jeg har hørt på noen søvndryssende foredrag av super engasjerte mennesker, og sett på klokka i håp om at det snart var tid for å dra hjem. Til slutt var det heldigvis det, og jeg trasket hjemover med beina sopende etter meg, lagde meg en slags middag - før jeg tok turen til Amfi og til Strømsnes for å besøke Helle. Det var en fabelaktig busstur, det må jeg si.
Jeg betalte 65 kroner for den jævla bussen, og bussjåføren slapp meg av et stopp for sent, fordi han mente at det ikke var noe busstopp der jeg egentlig skulle av.

COMINOR meg midt bak!

Helle og jeg bakte boller og puslet puslespill. Det var koselig i bunn og grunn, og Helle fikk den store æren av å kjøre meg hjem igjen. Øvelseskjøring.
Helt ærlig har jeg virkelig troen på morgendagen, det ser virkelig bra ut så langt: 2 timer med gym og lege klokken 1400. Er det rart jeg gleder meg?