Tiden går så utrolig fort, for det er søndag og vintertid igjen. Det merkes veldig godt at klokka er stilt en time tilbake, for i dag var det mørkt i femtiden. Ikke lenge igjen til jul nå, og for første gang på flere år gleder jeg meg faktisk litt. Ikke fordi jeg setter så stor pris på slike familieselskaper og familiemiddager og gudene vet hva, men fordi... ja, jeg vet egentlig ikke. Ferie, kanskje, og så får man lov til å gjøre absolutt ingenting. Jeg har allerede testet ut Macks nye sukkerfrie julebrus (DEN VAR NOE SÅ HELT VANNVITTG GOD!) og jeg fikk mamma til å kjøpe pepperkaker på butikken her en dag, bare fordi jeg hadde lyst til å lukte lukta av dem. Og dessuten har jeg kjøleskapet fullt av klementiner. I alle fall nesten.

Jeg er tilbake i Narvik igjen, og det føles godt. Det er ikke det at det ikke er fint og greit å være hjemme, men av en eller annen grunn er jeg ikke noe glad i Tromsø - og det kan ikke beskrives hvor bra det er å ha et sted som er mitt eget, der jeg kan senke skuldrene og gjøre et forsøk på å slappe av. Selv om det å "slappe av" ikke finnes i vokabularet mitt, og jeg egentlig er ganske så ukjent med ordet, har jeg en viss formening om hvordan det føles eller er.
Det er så stressete og kaotisk å være hjemme, og nå håper jeg at det går an å få en liten pause fra tankekverning - i det minste fram til onsdag. For da er det nemmelig LEGE som står for tur, og vi skulle snakke om en mulig røntgen.

I morgen skal jeg forresten på skolen også. For første gang på tre uker, og jeg tror det kan bli ganske så greit. Nok praksis for en stund.



Inger har forresten lagt ut noen veldig fine og sjarmerende bilder på Facebook, og noen ganger når jeg ser på bilder fra så kalte GAMLE DAGER, skaper det forferdelig mange følelser. Ofte savner jeg hvordan jeg så ut på den tiden. Sunnere. Jeg så definitivt bedre ut enn det jeg gjør i dag, og jeg lever med det lille håpet om at det er mulig å se sånn ut igjen.
Kanskje ikke akkurat i dag eller i morgen eller i løpet av de neste ukene, men en dag i framtiden, så kaaanskje.
Bildet over er tatt fra Inger og jeg hadde en sånn typisk oss kveld, der vi egentlig ikke hadde noe som helst å gjøre, og fant fram sminkesaker og kamera (mitt har jeg selvfølgelig klart å legge igjen hos mamma og pappa, idiot som jeg er).

Og ja. Jeg savner håret jeg hadde på den tiden; i februar en gang. Eller kanskje det var mars, jeg husker ikke. Men det er lenge siden - og det er Inger som er ansvarlig for den forferdelige sminken jeg har på meg. Høhø.