Månedens høydepunkt: Februar har gått skrekkelig fort, så det må så absolutt være et høydepunkt. Ellers var det fint å ha pappa og Sandra her, og ikke minst: avslutte ekstremhvilen. Å få innviglet 30 minutters aktivitet var heller ikke så verst. I tillegg merker jeg at hodet er klarere og at kroppen orker mer. Sakte men sikkert ser jeg noen fremskritt, og hvis ikke det er høydepunkt nok, så vet ikke jeg. Dessuten har det vært kjempefint å bli kjent med Johanne, og å møte Mia igjen.

Månedens nedtur: Det har vært veldig mange vonde dager, det er ikke å komme bort fra.

BRATING denne måneden: Bli kjent med Johanne, møte Mia, få være i mer aktivitet, ta solarium, gå tur i skogen, shoppe, møte pappa og lillesøster og sånne ting.

CRAPTING denne måneden: Åh, nei, det orker jeg ikke å fortelle engang. Gnagsårene mine må i alle fall være en av dem.

Beste shopping: Hm. Musikk, kanskje.

Verste shopping: Tja.

Nye uttrykk: Det er ganske mange. Jeg har begynt å snakke "tulle - østlending." Det er fryktelig irriterende.

Jeg er hekta på: Dukstryking og puslespill.

Jeg spyr av: Frisubin, mandager og grandiosa til kveldsmat.

Jeg er forelsket i: Strykejernet.

Månedens drittsekk: Elefantstemmen.

Angrer på: aner ikke.

Og ellers?
JEG SKAL HJEM PÅ ONSDAG !!!

I dag har jeg vært på Nordby i Sverige sammen med Johanne og mammaen hennes. Til tross for gale nordmenn, kaotiske parkeringsplasser og laaaang dokø var det en flott tur.

På onsdag skal jeg pakke sakene mine, ta bussen til Gardermoen og sette meg på et fly nordover. Det blir rart å dra fra noe som ligner på vår til vinter og store mengder snø, men bortsett fra det, kjenner jeg at det blir litt godt å få en pause fra dette stedet. Har tross alt vært her i 2 måneder nå, og det er på tide å prøve seg litt ute i verden.
Heldigvis er jeg ikke blitt institusjonisert, noe man ofte blir av å være innlagt.

Ja, det hadde jeg. Så mange tanker jeg skulle dele med dere tidligere, om endringen som skjer, både på utsiden og innsiden av meg - men nå orker jeg ikke likevel. Jeg er tom for ord.

I dag har jeg spist av sjokoladekaka jeg bakte i går. Det var fryktelig rart. Om syv dager skal jeg hjem.

Du er et bevis på at det går an. Du gir meg håp! <3

Jeg la meg med hodepine og jeg våknet med den samme dundrende greia i topplokket. Det er som om noen har puttet nåler inn i hodebunnen og rotet rundt i hjernecellene mine. Herlig, hva? Dette setter meg to og et halvt år tilbake i tid, fra den tiden da jeg for første gang prøvde ut disse hvite herlige solbærsmakende pillene som ikke hjalp mot noe som helst. Bivirkninger. Jeg minnes... at jeg hadde vondt i hodet i en måned i strekk; så dundrende og grusomt at selv ikke smertestillende hjelper.
"Ta en kald klut i panna," sier personalet. "Slapp av. Legg deg i senga," sier de. "Ja, men herregud da," svarer jeg, "jeg tror at det er bivirkninger, og da hjelper ingenting. Det går over om en måneds tid."

Jeg er sikker på at det er bivirkninger, men personalet er ikke enig. De tror at det er spenningshodepine som minner om migrene eller noe, og jeg har lyst til å skrike. Hyle. Men så er jeg jo snille Annika, og hun gjør ikke sånt. Nei. Slettes ikke.

I dag har jeg ryddet og dekket bord, jeg har lagd bursdagskrone sammen med pas. X fordi vi hadde en sånn liten feiring her i dag, jeg har skrellet poteter, kokt kaffe, bakt sjokoladekake til en eller anne mystisk anledning (mistenker at det blir servert her i løpet av uka) og nå har jeg plutselig blitt kastet ut av kjøkkenet. Selv om jeg ikke var ferdig med å skrelle poteter og gullrøtter. Jeg må slappe av, sier de, roan litt, puste, jadaneida. Kanskje er det noe i det, for jeg pleier å innbilde meg selv at jeg ikke har noen begrensninger.

Vi drømmer om dagene som skal komme, om steder vi skal reise til, om ting vi skal gjøre og vi legger planer om alt mulig. Det spiller ingen rolle om det blir noe av noen av disse fantastiske tingene vi snakker om - akkurat det er ikke så viktig, for tankene er gode nok i seg selv.

Pas. X & jeg har vært på shopping. Det var en fin tur, selv om det var litt dårlig tid. Jeg klarte å bruke 1200 kr uten å få dårlig samvittighet for det, og jeg har til og med fått tak i nye sko. Sånne hvite vintersko fra Lacoste, som ser litt ut som gummistøvler. Det passer jo bra nå som det snart er sesong for sørpe og slaps.
Ellers rasket jeg også med meg en kjole fra H&M og noe sminke. Flott. Og så har det vært strålende sol i dag, og 9 plussgrader. Jeg håper våren kommer snart.

Det er mandag, og pas.X og jeg danner vår egen lille kø i korridoren i 1.etasje, utenfor dommerommet. Vi har begge på oss nattpysjen og lener ryggen mot veggen på hver sin side av gangen.
"Mandag," sukker hun.
"Ja," svarer jeg og legger til et: "igjen."
Hun nikker. "Mandager er ikke morsomme dager. Det har de aldri vært og jeg tror ikke at de kommer til å bli det heller."
"Nei, enig der," svarer jeg og biter meg i leppa.
"Heldigvis har jeg kommet dit at jeg... nekte å la det gå fryktelig inn på meg. Det er jo bare et tall. Det er ikke verdens undergang. Man dør ikke," sier hun.
"Nei, man gjør jo ikke det," jeg nikker bekreftende, og er enig. "Det er latterlig å la noen idiotiske tall påvirke livskvaliteten sin. Latterlig, sykt og idiotisk. Tallene er bare noen nummer, ikke noe annet, og de avgjør ikke om man er et bra menneske eller ikke."
Og så er det plutselig min tur. Med de ordene jeg nettopp har uttalt liggende i bakhodet, smyger jeg meg igjennom døren og inn til personal X som venter på meg.

"God morgen, Annika," sier hun.
"Mm," svarer jeg, som ikke synes at det er en særlig god morgen.

Ja, for det var nøyaktig det jeg gjorde da jeg kom med bussen fra Gardermoen i dag. Etter ruta skulle bussen vissnok være med bussterminalen 1545 og planen var at jeg skulle finne meg en taxi for så å dra rett opp til Capio. Vel. Bussen var 45 minutter for tidlig i Fredrikstad, og jeg ble gående frem og tilbake med ambivalente briller på øynene, mens jeg vurderte opp og ned og i mente om jeg skulle ta taxi eller gå. Ved et nærmere øyekast på de sørpete veiene og skoene mine som trekker til seg alt av vann + en trillebag som jeg ikke orker å bære, bestemte jeg meg til slutt for å ta en taxi. Det var ikke bare bare. Siden det ikke sto noen drosjer ved kjøpesenteret, kom jeg fram til at det var en genial ide å gå til jernbanestasjonen. Problemet var bare at jeg ikke eier retningssans og jeg vandret rundt i Fredrikstads flotte sørpegater i 45 minutter før jeg fant fram. På den tiden hadde jeg rukket å komme meg opp til Capio.

Vel framme i den gusjeoransje bygningen fant jeg ingen mennesker. Personalet hadde gjemt seg bort, og stillheten var overdøvende. Etter en liten stund fikk jeg kontakt med en av de andre pasientene som er her, og fikk en kortversjon av helgas begivenheter. Det har tydeligvis skjedd ett eller annet her i helga og stemningen er for å si det mildt, skrekkelig dårlig. Jeg har ikke så veldig lyst til å være her, for å si det sånn.

Menmen. Jeg er tilbake, og det er ikke så mye å gjøre med det. Jeg skal være her i 12 dager til før jeg drar hjem på perm.
Og dessuten har jeg noen positive planer for morgendagen: jeg og en av de andre jentene skal på sko-shopping.

"Har du vekkeklokka på, Annika?" Pappa står i døren mellom kjellerstua der jeg befinner meg, og soverommet - som han for øyeblikket har invadert med kofferten sin og noen gamle bananer.
"Jeg har ikke vekkerklokka på. Jeg trenger det ikke," svarer jeg mens jeg nistirrer på tv skjermen. For det er sant: jeg trenger ikke vekkerklokke; jeg forsover meg aldri og det er bokstavelig talt umulig for kroppen min å være i en sovefase i mer enn 7 timer i strekk.
"Så heldig du er da. Når står du opp? klokken halv åtte - sånn at det er frokost klokken åtte?" spør pappa mens han trykker på mobilen sin.
"samma det, vel," mumler jeg. For min del spiller det en fin liten rolle om frokosten er åtte eller halv ni, for den saksskyld, men pappa er vissnok opptatt av at ting skal være sånn noenlunde sånn som det er på Capio, i den forstand at det er mulig.
"Da står jeg opp klokken åtte og holder deg med selskap," sier han, før han lukker igjen soveromsdøren.

Pappa passer på og pappa stiller spørsmål hvis han blir usikker. Pappa passer på at jeg svelger Fresubin og at jeg ikke bare spiser grønnsaker. Pappa passer på at det ikke bare blir havregrøt og ingenting annet, og pappa passer på at melken er der den skal være.
"Har du næringsdrikk til alle måltidene?" "Har du tatt med deg næringsdrikken din?" "husker du på ditten?"
"i dag kan du ta en rosinbolle, for det anbefalte behandleren din." Pappa spør, og pappa passer på, og jeg gjør nesten som jeg skal og som det forventes at jeg skal gjøre. Mest fordi jeg ikke orker krangling, for krangling er noe av det verste jeg vet - men også fordi jeg etterhvert har forstått at dette er noe jeg gjør for meg selv og ikke for noen andre.

Dette er mitt prosjekt. Det er mitt liv, og det er mitt eget ansvar at jeg finner en måte å leve på som gjør det mulig å fungere i hverdagen. Jeg må gjøre all drittarbeidet selv, og uansett hvor mye andre mennesker ønsker for meg, hjelper ikke det, hvis jeg ikke vil det selv.

Jeg tror jeg vil. Jeg tror jeg vil bli frisk. Jeg er ikke sikker, men jeg tror. Og jeg håper jeg klarer.

Det har vært en lang dag. Lillesøster og jeg har vandret igjennom Oslos gater i timevis, og vi har gått ikke mindre enn noe sånt som 17 000 skritt. Det er ukevis siden jeg har vært i så mye aktivitet, og jeg merker at det tar på. Ikke har jeg handlet noe særlig heller, men jeg fant et par sko (som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte) og disse skoene skal jeg lete opp på mandag i Fredrikstad. Når alt kommer til alt har jeg kommet frem til at Oslo er en fryktelig vanskelig by å handle noe i, for det ender opp med at man bare går og går og går uten å prøve noe som helst. Av en eller annen grunn har jeg plutselig blitt redd for å dra kortet.

Vi har mistet bussen. Vært litt irriterte på hverandre. Spist en senere lunsj på et spisested på Oslo City. Gått i timevis. Spist middag på et kinasted. Tatt toget. Jeg har sett en okei film med søskenbarnet mitt. Snakket med tanten min om hvordan det er i Fredrikstad og fortalt litt om hvordan det fungerer. Og sånn.
Jeg er sliten, men det har vel vært en grei dag i bunn og grunn.

Og forresten... Ang. Kommentarer:
Jeg skal være ærlig å innrømme at den kommentaren som Lisa (?) skrev gjorde vondt. Elefantstemmen skjønner ikke ironi, og til tider gjennomsyrer den hele meg og litt til. Jeg orker ikke å gå i detaljer for å beskrive hvordan jeg nistirret på meg selv i speilet etter at jeg hadde lest den, for jeg vet at kommentarer og bemerkninger som angår kropp og utseende ikke er å komme utenom for noen.

Jeg vet at jeg ser BEDRE ut enn det jeg gjorde i januar. Mest fordi jeg har fått liv i øynene mine igjen og fordi jeg kan smile og le og snakke uten å mumle. Huden min er ikke lengre askegrå og det hender at til og med jeg kan få rødfarge i kinnene fordi jeg har vært ute i solskinnet eller gjort noe annet. Jeg er ikke Zombie - Annika lengre, eller kvinnen som har rømt fra en sultkatastrofe i Afrika, og det føles rart og feil og merkelig på samme tid. En gang håper jeg på at jeg kan komme til det punktet der det er okei på ordentlig, men for øyeblikket er det meste bare rart og ikke så mye annet.

Det er lov å si at jeg ser ok ut, i den forstand at det går på sånne ting som det jeg har nevnt ovenfor. Kommentarer på greier som kroppen min, for eksempel, hadde vært fint å slippe unna. For ja, jeg legger på meg og nei, det er ikke til å unngå at det etterhvert kommer til å sees, og selv om jeg vet at jeg må gjøre det for å overleve her i verden, gjør det ikke saken noe enklere. Det er tøft og hardt og utrolig vanskelig å akseptere, og etter 7 uker i behandling, er jeg fortsatt utrolig sårbar for sånne ting - og det vil jeg nok være i lang tid fremover.

Det er fredags morgen og heldig som jeg er, har jeg vært våken stort sett hele natten. Det har nemmelig blitt vinter her, igjen, og snøen har falt uten opphold de to - tre siste dagene. Som jeg har sagt tidligere: Fredikstad er et morsomt sted, og jeg kan ikke la være å bli fascinert over de litt spesielle tingene som de har her; som for eksempel det der med at de spiser knekkebrødet med hullene opp og det merkverdige ordforrådet deres.

Her i Fredrikstad er de ikke vant til at det er vinter. De er ikke vant til store mengder snø over en kortere periode, så de som organiserer kommunens økonomi, har dessverre ikke satt "snøbrøyting" som en ting de mener det er nødvendig å bruke mye penger på. Men så er det sånn at det ikke har snødd så mye her siden 1980 og etellerannet, og de har for lenge siden brukt opp de fire dagene som er satt av til snørydding og snømåking. Fire dager. Det er ikke store greiene.

Vel. Det ble det selvfølgelig en ordning på i natt: budsjett og økonomi menneskene har tydeligvis bestemt seg for å sprenge budsjettet likevel, og brøytebilmennene har hatt brøytebilfest utenfor soveromsvinduet mitt siden klokken 0400 i natt. Lucky me.

Nå skal jeg snart karre meg opp fra senga, traske inn i dusjen og gjøre et forsøk på å se okei ut. Det er ikke lenge igjen før det er påan igjen med frokost og Fresubin, og jeg skal gå fredagen i møte med godt mot og en fin dose selvironi. Deretter skal jeg drukne tankekaoset i puslespillet som virkelig begynner å ta form, for jeg har kommet frem til at pusling virkelig er givende tidsfordriv, og hvis jeg ikke får meg noen utdannelse, neinei, da kan jeg uansett bruke tiden min på puslesaker.

Det ble torsdag til slutt. Pappa og Sandra har ankommet, og jeg og lillesøster har vært en liten tur i Østfoldhallen, uten å kjøpe noe som helst. Jeg har puslet puslespill, hatt kjøkkentjeneste og drukket Fresubin til den store gullmedaljen. Jeg har hatt masken på, som vanlig, og snakket så mye at jeg blir sliten av meg selv. Høyt oppe & lavt nede. Der har dere meg i et nøtteskall.
Dessuten har det vært gruppe her i dag, og det var behandleren min som hadde den. Hun demostrerte LATTERYOGA for oss, og det var nesten sånn at jeg måtte trekke på smilebåndet.

I morgen er det fredag og jeg skal ikke være her i helgen. Det er litt skummelt, det må jeg innrømme, for jeg har ikke vært på egenhånd siden desember, og det begynner å bli en stund siden.

dessuten tullet jeg bare da jeg skrev tidligere at mobilen min var i livet igjen. det er den så absolutt ikke, så i morgen må jeg dra til spaceworld likevel og høre om det er noe de kan gjøre for den.

Hodet mitt er en dott. Det er så fullt av dunete dotter at jeg ikke klarer å tenke klart, og i bunn og grunn har jeg vel ikke noe ønske om å tenke klarere enn det jeg alt gjør. Hjernecellene mine er ute på en mindre trivelig løpetur.
Gamle fluktruter, gamle mestringsstrategier gror som ugress i et blomsterbedd, og jeg må innrømme at det er litt trist. Velvel.

I fare for å skrive for mange negative ting som kan være nedbrytende for både meg og dere som leser dette, skal jeg stoppe ordbruken min før det flommer over.
Jeg kan heller fortelle dere at jeg hadde en kjempehyggelig lunsj med behandleren min, og jeg endte opp med å ta det samme som hun - fordi jeg ikke hadde en anelse om hva jeg skulle spise. Vi snakket om alt og ingenting, og vi snakket om så mye at jeg nesten glemte av hva vi var der for. Så for min del var det den eneste positive tingen i dag.

En ting er vel bedre enn ingen vil jeg tørre å påstå.

Det har virkelig vært en fabelaktig start på denne tirsdagen, og det aner meg at den kommer til å bli så bra at jeg nesten ikke har ord for det. Noen ganger er jeg så morsom at jeg nesten må le.

Jeg kommer meg opp av senga kvart over sju, og prøver å være så rask på badet som det lar seg gjøre. For tiden deler jeg bad med ei annen jente som er her - for øyeblikket er vi omentrent 9 stykker på dette fabelaktige stedet, noe som gjør sånn at vi må dele dusj og toalett med hverandre. Ikke at det gjør meg noe, men jeg er alltid usikker på hvor lang tid jeg faktisk kan bruke, og jeg hater å lage kø. Jeg hater å være i veien.

Deretter trasker jeg ned trappen i tøflene mine som begynner å bli slitte i kantene, og oppdager at det er ufyselig kaldt i hele huset. I tillegg får jeg ikke se på GodMorgenNorge, fordi det er SKI VM som startet klokken 0600 i morges, og noen mener vissnok at det er mer givende tv enn Wenche som kokkelerer på kjøkkenet. Dem om det. Dessuten er dagvakt-personalet forsinket, noe som gjør sånn at frokosten blir deretter, og når det er tid for å smøre brødskiver og knekkebrød oppdager jeg noe skrekkelig: MAKRELL I TOMAT er ikke prioritert for dagens frokost. Et øyeblikk er jeg nesten sikker på at verdens undergang er nær, men så slår det meg at det er viktig med variasjon, så jeg kryper til korset og tar brunost på brødskiven i stedet. Brunost med paprika. En kombinasjon som er delvis tvilsom, men hey, merkelige matkombinasjoner er min spesialitet. Resten av smøreprosessen blir etterfulgt av "mer melk, annika", "mer grøt," og ikke minst "ta litt mer syltetøy, du. det er litt snaut". Javeljaveljavel.

Så tygger og svelger jeg til den store gullmedaljen. Ikke til tiden, som vanlig, og det er nesten umulig for meg å klare det nøyaktig på streken. Mens det spiselige sakte men sikkert forsvinner fra fatene mine, ber jeg til vårherre om at ALLE har glemt at det er coctaildag i dag, og at jeg slipper unna. I det personal X forsvinner fra bordet og ut på kontoret for å sjekke ukens "matlister", skjønner jeg jo at løpet er kjørt, og hun kommer tilbake med øyne som søker mine mens hun hvisker: "hvilken smak vil du ha?"
"INGEN," er jeg fristet til å si. "Ingen. Jeg vil ikke ha noen. Takk for mat". Men så gjør jeg ikke det heller og trekker bare på skuldrene, og hun kommer tilbake med en kaffesmakende greie som, etter mye om og men og en fin dose med dumme elefanttanker som ikke burde være der, forsvinner fra plastikk-beholderen sin.

Høflig som jeg er, takker jeg for maten, og setter alt sammen inn i oppvaskmaskinen, før jeg finner veien til stua, der alle de andre for lenge siden har slått seg ned, og skriver ukeplanen for uka. Kjøkkentjeneste, dukstryking, blomstervanning, vasking av tøy og støvsuging. Jeg trenger ikke engang å nevne at jeg ikke er i humør til noen av delene, og jeg trekker ullpleddet over hodet mens jeg later som om jeg sover. Kjære gud, la meg sove!

Jadaneidasådet.
Og nå skal jeg og behandleren min kjøre av sted til vår lunsjdate hvert øyeblikk. Det har flyttet en orm inn i magesekken min, og jeg har mest lyst til å trekke dyna over hodet.

Jeg er nydusjet, fysisk sliten i kroppen og jeg har krøpet under dyna med laptopen på fanget, nesten klar for å lukke øynene igjen og sove i noen timer, før det er en ny runddans med brødskiver som skal smøres, ukeplaner som skal skrives og andre givende greier.

I går kveld døde mobilen min. Jeg klarte, flink som jeg er, å kaste den inn i dusjen etter at jeg var ferdig med hele seansen, og den badet så fint i rester av hårkur, hårstråd og vann. Dette førte da til en liten runde med panikkfølelse, der jeg så for meg at jeg kom til å forsove meg (HAHAHAHA) til dommerommet, og ikke minst til frokosten. Jeg så også for meg hvordan jeg trasket nedover veien med den klissvåte mobilen i veska, på jakt etter en eller annen butikk der jeg muligens kanskje kunne finne noen som ville reparere den. Heldigvis var den levende igjen da jeg våknet 0600 i morges.
Mandager kan være okei dager. For det første: jeg må møte opp 0715 for å få dommen, og da slipper jeg å ligge så skrekkelig lenge i senga uten å gjøre noe som helst. Og for det andre... så er mandager synonymt med blodprøver, og det er en greie som gjerne tar en times tid.
I dag var det ikke like brutalt å få tallene slengt midt i fleisen. Siden jeg nå er inne i uke 7, har denne klumpen som vissnok er meg, endelig blitt stabil nok, og den hadde slått seg til ro på et sted som jeg kanskje etterhvert kan leve med. Trodde jeg. Kortvarig glede.
Her er det dessverre sånn at når man har oppnådd stabilitet, er det på tide å få servert fine coctails i form av kvalmende smaker som er så fulle av næring at de tetter igjen sluker på vasken og lager stygge flekker på hvite linduker. Slike flekker som ikke går bort, med mindre man drukner disse dukene i blekemiddel eller den fantastiske rosa greia (vanish?) som de så ofte reklamerer for på tv.

Jajamennsann. Da behandleren min og jeg hadde en herlig samtale om disse drinkene, snudde humøret mitt brått - og hun brukte velkjente Capio-ord som "jeg anbefaler ditten og jeg anbefaler datten". "Ja, det må du gjerne gjøre," svarte jeg, "men jeg har absolutt ikke noe mer lyst av den grunn." Her er det egentlig ikke noe som heter "har lyst til" eller "vil ikke," og det er vondt å vite at det kommer til å skje ting med meg som jeg ikke kan fordra, men som er absolutt nødvendig, og at det ikke finnes noen vei utenom. Det finnes ingen snarvei, ingen tryllestav, ingenting. Det er ingenting annet man kan gjøre enn å prøve og akseptere det som skjer, følge programmet og stirre elefantstemmen og anoreksimonsteret rett inn i hvitøyet.

Det er fryktelig vanskelig, men de sier jo at det blir bedre etterhvert. Sakte men sikkert blir det bedre, sier de, og da får jeg vel tro på det. Jeg har ikke noe annet valg enn å tro på det de sier, og for øyeblikket er det det eneste som er drivkraften for å fortsette på dette prosjektet som virker håpløst. Troen på at det en dag kanskje blir bedre. det må det bli.

Jada. Ellers har jeg og pas. X gått en tur i den iskalde kveldslufta, noe som lettet humøret litt igjen, og vi snakket om alt og ingenting. De andre som er her er noen helt utrolige jenter med sterke personligheter og de er så nydelige alle sammen at det nesten ikke er til å tro. Jeg ser virkelig opp til de jentene som kommer tilbake hit på kortere opphold en gang i blandt, for de er så vakre og levende at det nesten gjør vondt på innsiden. De er levende bevis på at det går an.

I morgen skal jeg og en annen pas. X traske til treningssenteret her for å grille oss i solarium, og jeg skal spise lunsj ute sammen med behandleren min. Det blir den første gangen på flere år der jeg går ut for å gjøre noe sånt, og hele opplegget med en MENY der man skal velge noe å spise for så å betale for det SELV skremmer meg. Jeg har ikke gjort noe sånt på fryktelig lenge, og da jeg dro ut i sommer, for eksempel, var det kun grønnsaker som sto på menyen min. Jeg ser for meg at jeg kommer til å bli sittende med meny-lappen i timevis mens jeg stirrer på den og vurderer opp og ned og i mente hva som kan være tyggelig.
Kanskje det er der og da man skal bruke det de kaller "egen-terapi" og velge det som virker så skremmende at det nesten blir en drapstrusel.

• 

I dag har jeg gått tur i skogen, i lysløypa. Jeg trampet i stykker skisporene i takt til The Cure mens jeg skled hit og dit og alle veier, og ble fryktelig våt på beina. I tillegg fant jeg endelig veien til det fabelaktige vannet alle her snakker om, så i morgen skal jeg gå dit. Hvis jeg husker på hvordan man puster, for i morgen er det mandag, og jeg liker ikke mandager.