I natt kom angsten for å spise meg levende.

Jeg våkner av meg selv klokken 0200 av at kroppen var ufyselig klam og kald på samme tid, og pysjen min var nesten gjennomvåt av reaksjonene fra kroppen min. For første gang på... ja, jeg kan ikke engang huske hvor lenge det er siden, våkner jeg av at jeg har et skrekkelig mareritt. En drøm så ufyselig at det ikke finnes ord for å beskrive hvordan den var, og ikke klarer jeg å huske noe særlig av den heller. Ikke noe annet enn at jeg var vitne til ei lita tenåringsjente som satte punktum og takket for seg.

Uansett. I full panikk famler jeg etter lysbryteren på lampa som henger over senga, og jeg er fryktelig klam på hendene. Jeg klarer ikke å finne den lille knappen, og hjertet dunker helt oppe i halsen på meg. Dodom - dodom - dodom. Så høyt og så brutalt at jeg er sikker på at jenta som ligger på rommet ved siden av meg, sikkert kan høre slagene igjennom den hvitmalte veggen. Deretter karrer jeg meg opp fra senga for så å finne veien til toalettet, jeg må ikke tisse engang, men jeg må ut av rommet, for plutselig er jeg fullstendig overbevist om at det er NOE der inne, et eller annet som kommer til å ta livet av meg hvis jeg ikke kommer meg ut før jeg har talt til tjuefem.

Jeg småløper bortover gangen til toalettet på det iskalde gulvet, og jeg er helt sikker på at skyggene rører på seg. Føttene mine er blå, og den åpne romdøren til det tomme soverommet som ligger vegg i vegg med mitt, skremmer meg like mye som alle skyggene gjør. Lyset er avslått, og gudene må vite hva som gjemmer seg der inne i mørket. Jeg ser for meg en stygg ekkel skapning med tusen kniver som hender, og som kommer til å gripe fatt i meg hvis jeg stopper.

Heldivis står lyset på badet på, og jeg setter meg på gulvet. Prøver ut alle mulige pusteteknikker, men det fungerer ikke, og hjertet vil ikke slutte å slå. Etter mye om og men klarer jeg til slutt å samle tankene, skvette litt vann i ansiktet, før jeg finner veien tilbake til senga mi. Og alt jeg sitter igjen med er tankene om at jeg trodde at denne angsten jeg hadde som barn var forsvunnet. Dessverre ser det ut til at den er vekket til livet igjen.