Det har virkelig vært en fabelaktig start på denne tirsdagen, og det aner meg at den kommer til å bli så bra at jeg nesten ikke har ord for det. Noen ganger er jeg så morsom at jeg nesten må le.

Jeg kommer meg opp av senga kvart over sju, og prøver å være så rask på badet som det lar seg gjøre. For tiden deler jeg bad med ei annen jente som er her - for øyeblikket er vi omentrent 9 stykker på dette fabelaktige stedet, noe som gjør sånn at vi må dele dusj og toalett med hverandre. Ikke at det gjør meg noe, men jeg er alltid usikker på hvor lang tid jeg faktisk kan bruke, og jeg hater å lage kø. Jeg hater å være i veien.

Deretter trasker jeg ned trappen i tøflene mine som begynner å bli slitte i kantene, og oppdager at det er ufyselig kaldt i hele huset. I tillegg får jeg ikke se på GodMorgenNorge, fordi det er SKI VM som startet klokken 0600 i morges, og noen mener vissnok at det er mer givende tv enn Wenche som kokkelerer på kjøkkenet. Dem om det. Dessuten er dagvakt-personalet forsinket, noe som gjør sånn at frokosten blir deretter, og når det er tid for å smøre brødskiver og knekkebrød oppdager jeg noe skrekkelig: MAKRELL I TOMAT er ikke prioritert for dagens frokost. Et øyeblikk er jeg nesten sikker på at verdens undergang er nær, men så slår det meg at det er viktig med variasjon, så jeg kryper til korset og tar brunost på brødskiven i stedet. Brunost med paprika. En kombinasjon som er delvis tvilsom, men hey, merkelige matkombinasjoner er min spesialitet. Resten av smøreprosessen blir etterfulgt av "mer melk, annika", "mer grøt," og ikke minst "ta litt mer syltetøy, du. det er litt snaut". Javeljaveljavel.

Så tygger og svelger jeg til den store gullmedaljen. Ikke til tiden, som vanlig, og det er nesten umulig for meg å klare det nøyaktig på streken. Mens det spiselige sakte men sikkert forsvinner fra fatene mine, ber jeg til vårherre om at ALLE har glemt at det er coctaildag i dag, og at jeg slipper unna. I det personal X forsvinner fra bordet og ut på kontoret for å sjekke ukens "matlister", skjønner jeg jo at løpet er kjørt, og hun kommer tilbake med øyne som søker mine mens hun hvisker: "hvilken smak vil du ha?"
"INGEN," er jeg fristet til å si. "Ingen. Jeg vil ikke ha noen. Takk for mat". Men så gjør jeg ikke det heller og trekker bare på skuldrene, og hun kommer tilbake med en kaffesmakende greie som, etter mye om og men og en fin dose med dumme elefanttanker som ikke burde være der, forsvinner fra plastikk-beholderen sin.

Høflig som jeg er, takker jeg for maten, og setter alt sammen inn i oppvaskmaskinen, før jeg finner veien til stua, der alle de andre for lenge siden har slått seg ned, og skriver ukeplanen for uka. Kjøkkentjeneste, dukstryking, blomstervanning, vasking av tøy og støvsuging. Jeg trenger ikke engang å nevne at jeg ikke er i humør til noen av delene, og jeg trekker ullpleddet over hodet mens jeg later som om jeg sover. Kjære gud, la meg sove!

Jadaneidasådet.
Og nå skal jeg og behandleren min kjøre av sted til vår lunsjdate hvert øyeblikk. Det har flyttet en orm inn i magesekken min, og jeg har mest lyst til å trekke dyna over hodet.