Hodet mitt er en dott. Det er så fullt av dunete dotter at jeg ikke klarer å tenke klart, og i bunn og grunn har jeg vel ikke noe ønske om å tenke klarere enn det jeg alt gjør. Hjernecellene mine er ute på en mindre trivelig løpetur.
Gamle fluktruter, gamle mestringsstrategier gror som ugress i et blomsterbedd, og jeg må innrømme at det er litt trist. Velvel.

I fare for å skrive for mange negative ting som kan være nedbrytende for både meg og dere som leser dette, skal jeg stoppe ordbruken min før det flommer over.
Jeg kan heller fortelle dere at jeg hadde en kjempehyggelig lunsj med behandleren min, og jeg endte opp med å ta det samme som hun - fordi jeg ikke hadde en anelse om hva jeg skulle spise. Vi snakket om alt og ingenting, og vi snakket om så mye at jeg nesten glemte av hva vi var der for. Så for min del var det den eneste positive tingen i dag.

En ting er vel bedre enn ingen vil jeg tørre å påstå.