Jeg er nydusjet, fysisk sliten i kroppen og jeg har krøpet under dyna med laptopen på fanget, nesten klar for å lukke øynene igjen og sove i noen timer, før det er en ny runddans med brødskiver som skal smøres, ukeplaner som skal skrives og andre givende greier.

I går kveld døde mobilen min. Jeg klarte, flink som jeg er, å kaste den inn i dusjen etter at jeg var ferdig med hele seansen, og den badet så fint i rester av hårkur, hårstråd og vann. Dette førte da til en liten runde med panikkfølelse, der jeg så for meg at jeg kom til å forsove meg (HAHAHAHA) til dommerommet, og ikke minst til frokosten. Jeg så også for meg hvordan jeg trasket nedover veien med den klissvåte mobilen i veska, på jakt etter en eller annen butikk der jeg muligens kanskje kunne finne noen som ville reparere den. Heldigvis var den levende igjen da jeg våknet 0600 i morges.
Mandager kan være okei dager. For det første: jeg må møte opp 0715 for å få dommen, og da slipper jeg å ligge så skrekkelig lenge i senga uten å gjøre noe som helst. Og for det andre... så er mandager synonymt med blodprøver, og det er en greie som gjerne tar en times tid.
I dag var det ikke like brutalt å få tallene slengt midt i fleisen. Siden jeg nå er inne i uke 7, har denne klumpen som vissnok er meg, endelig blitt stabil nok, og den hadde slått seg til ro på et sted som jeg kanskje etterhvert kan leve med. Trodde jeg. Kortvarig glede.
Her er det dessverre sånn at når man har oppnådd stabilitet, er det på tide å få servert fine coctails i form av kvalmende smaker som er så fulle av næring at de tetter igjen sluker på vasken og lager stygge flekker på hvite linduker. Slike flekker som ikke går bort, med mindre man drukner disse dukene i blekemiddel eller den fantastiske rosa greia (vanish?) som de så ofte reklamerer for på tv.

Jajamennsann. Da behandleren min og jeg hadde en herlig samtale om disse drinkene, snudde humøret mitt brått - og hun brukte velkjente Capio-ord som "jeg anbefaler ditten og jeg anbefaler datten". "Ja, det må du gjerne gjøre," svarte jeg, "men jeg har absolutt ikke noe mer lyst av den grunn." Her er det egentlig ikke noe som heter "har lyst til" eller "vil ikke," og det er vondt å vite at det kommer til å skje ting med meg som jeg ikke kan fordra, men som er absolutt nødvendig, og at det ikke finnes noen vei utenom. Det finnes ingen snarvei, ingen tryllestav, ingenting. Det er ingenting annet man kan gjøre enn å prøve og akseptere det som skjer, følge programmet og stirre elefantstemmen og anoreksimonsteret rett inn i hvitøyet.

Det er fryktelig vanskelig, men de sier jo at det blir bedre etterhvert. Sakte men sikkert blir det bedre, sier de, og da får jeg vel tro på det. Jeg har ikke noe annet valg enn å tro på det de sier, og for øyeblikket er det det eneste som er drivkraften for å fortsette på dette prosjektet som virker håpløst. Troen på at det en dag kanskje blir bedre. det må det bli.

Jada. Ellers har jeg og pas. X gått en tur i den iskalde kveldslufta, noe som lettet humøret litt igjen, og vi snakket om alt og ingenting. De andre som er her er noen helt utrolige jenter med sterke personligheter og de er så nydelige alle sammen at det nesten ikke er til å tro. Jeg ser virkelig opp til de jentene som kommer tilbake hit på kortere opphold en gang i blandt, for de er så vakre og levende at det nesten gjør vondt på innsiden. De er levende bevis på at det går an.

I morgen skal jeg og en annen pas. X traske til treningssenteret her for å grille oss i solarium, og jeg skal spise lunsj ute sammen med behandleren min. Det blir den første gangen på flere år der jeg går ut for å gjøre noe sånt, og hele opplegget med en MENY der man skal velge noe å spise for så å betale for det SELV skremmer meg. Jeg har ikke gjort noe sånt på fryktelig lenge, og da jeg dro ut i sommer, for eksempel, var det kun grønnsaker som sto på menyen min. Jeg ser for meg at jeg kommer til å bli sittende med meny-lappen i timevis mens jeg stirrer på den og vurderer opp og ned og i mente hva som kan være tyggelig.
Kanskje det er der og da man skal bruke det de kaller "egen-terapi" og velge det som virker så skremmende at det nesten blir en drapstrusel.

•