"Har du vekkeklokka på, Annika?" Pappa står i døren mellom kjellerstua der jeg befinner meg, og soverommet - som han for øyeblikket har invadert med kofferten sin og noen gamle bananer.
"Jeg har ikke vekkerklokka på. Jeg trenger det ikke," svarer jeg mens jeg nistirrer på tv skjermen. For det er sant: jeg trenger ikke vekkerklokke; jeg forsover meg aldri og det er bokstavelig talt umulig for kroppen min å være i en sovefase i mer enn 7 timer i strekk.
"Så heldig du er da. Når står du opp? klokken halv åtte - sånn at det er frokost klokken åtte?" spør pappa mens han trykker på mobilen sin.
"samma det, vel," mumler jeg. For min del spiller det en fin liten rolle om frokosten er åtte eller halv ni, for den saksskyld, men pappa er vissnok opptatt av at ting skal være sånn noenlunde sånn som det er på Capio, i den forstand at det er mulig.
"Da står jeg opp klokken åtte og holder deg med selskap," sier han, før han lukker igjen soveromsdøren.

Pappa passer på og pappa stiller spørsmål hvis han blir usikker. Pappa passer på at jeg svelger Fresubin og at jeg ikke bare spiser grønnsaker. Pappa passer på at det ikke bare blir havregrøt og ingenting annet, og pappa passer på at melken er der den skal være.
"Har du næringsdrikk til alle måltidene?" "Har du tatt med deg næringsdrikken din?" "husker du på ditten?"
"i dag kan du ta en rosinbolle, for det anbefalte behandleren din." Pappa spør, og pappa passer på, og jeg gjør nesten som jeg skal og som det forventes at jeg skal gjøre. Mest fordi jeg ikke orker krangling, for krangling er noe av det verste jeg vet - men også fordi jeg etterhvert har forstått at dette er noe jeg gjør for meg selv og ikke for noen andre.

Dette er mitt prosjekt. Det er mitt liv, og det er mitt eget ansvar at jeg finner en måte å leve på som gjør det mulig å fungere i hverdagen. Jeg må gjøre all drittarbeidet selv, og uansett hvor mye andre mennesker ønsker for meg, hjelper ikke det, hvis jeg ikke vil det selv.

Jeg tror jeg vil. Jeg tror jeg vil bli frisk. Jeg er ikke sikker, men jeg tror. Og jeg håper jeg klarer.

Det har vært en lang dag. Lillesøster og jeg har vandret igjennom Oslos gater i timevis, og vi har gått ikke mindre enn noe sånt som 17 000 skritt. Det er ukevis siden jeg har vært i så mye aktivitet, og jeg merker at det tar på. Ikke har jeg handlet noe særlig heller, men jeg fant et par sko (som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte) og disse skoene skal jeg lete opp på mandag i Fredrikstad. Når alt kommer til alt har jeg kommet frem til at Oslo er en fryktelig vanskelig by å handle noe i, for det ender opp med at man bare går og går og går uten å prøve noe som helst. Av en eller annen grunn har jeg plutselig blitt redd for å dra kortet.

Vi har mistet bussen. Vært litt irriterte på hverandre. Spist en senere lunsj på et spisested på Oslo City. Gått i timevis. Spist middag på et kinasted. Tatt toget. Jeg har sett en okei film med søskenbarnet mitt. Snakket med tanten min om hvordan det er i Fredrikstad og fortalt litt om hvordan det fungerer. Og sånn.
Jeg er sliten, men det har vel vært en grei dag i bunn og grunn.

Og forresten... Ang. Kommentarer:
Jeg skal være ærlig å innrømme at den kommentaren som Lisa (?) skrev gjorde vondt. Elefantstemmen skjønner ikke ironi, og til tider gjennomsyrer den hele meg og litt til. Jeg orker ikke å gå i detaljer for å beskrive hvordan jeg nistirret på meg selv i speilet etter at jeg hadde lest den, for jeg vet at kommentarer og bemerkninger som angår kropp og utseende ikke er å komme utenom for noen.

Jeg vet at jeg ser BEDRE ut enn det jeg gjorde i januar. Mest fordi jeg har fått liv i øynene mine igjen og fordi jeg kan smile og le og snakke uten å mumle. Huden min er ikke lengre askegrå og det hender at til og med jeg kan få rødfarge i kinnene fordi jeg har vært ute i solskinnet eller gjort noe annet. Jeg er ikke Zombie - Annika lengre, eller kvinnen som har rømt fra en sultkatastrofe i Afrika, og det føles rart og feil og merkelig på samme tid. En gang håper jeg på at jeg kan komme til det punktet der det er okei på ordentlig, men for øyeblikket er det meste bare rart og ikke så mye annet.

Det er lov å si at jeg ser ok ut, i den forstand at det går på sånne ting som det jeg har nevnt ovenfor. Kommentarer på greier som kroppen min, for eksempel, hadde vært fint å slippe unna. For ja, jeg legger på meg og nei, det er ikke til å unngå at det etterhvert kommer til å sees, og selv om jeg vet at jeg må gjøre det for å overleve her i verden, gjør det ikke saken noe enklere. Det er tøft og hardt og utrolig vanskelig å akseptere, og etter 7 uker i behandling, er jeg fortsatt utrolig sårbar for sånne ting - og det vil jeg nok være i lang tid fremover.