Jeg la meg med hodepine og jeg våknet med den samme dundrende greia i topplokket. Det er som om noen har puttet nåler inn i hodebunnen og rotet rundt i hjernecellene mine. Herlig, hva? Dette setter meg to og et halvt år tilbake i tid, fra den tiden da jeg for første gang prøvde ut disse hvite herlige solbærsmakende pillene som ikke hjalp mot noe som helst. Bivirkninger. Jeg minnes... at jeg hadde vondt i hodet i en måned i strekk; så dundrende og grusomt at selv ikke smertestillende hjelper.
"Ta en kald klut i panna," sier personalet. "Slapp av. Legg deg i senga," sier de. "Ja, men herregud da," svarer jeg, "jeg tror at det er bivirkninger, og da hjelper ingenting. Det går over om en måneds tid."

Jeg er sikker på at det er bivirkninger, men personalet er ikke enig. De tror at det er spenningshodepine som minner om migrene eller noe, og jeg har lyst til å skrike. Hyle. Men så er jeg jo snille Annika, og hun gjør ikke sånt. Nei. Slettes ikke.

I dag har jeg ryddet og dekket bord, jeg har lagd bursdagskrone sammen med pas. X fordi vi hadde en sånn liten feiring her i dag, jeg har skrellet poteter, kokt kaffe, bakt sjokoladekake til en eller anne mystisk anledning (mistenker at det blir servert her i løpet av uka) og nå har jeg plutselig blitt kastet ut av kjøkkenet. Selv om jeg ikke var ferdig med å skrelle poteter og gullrøtter. Jeg må slappe av, sier de, roan litt, puste, jadaneida. Kanskje er det noe i det, for jeg pleier å innbilde meg selv at jeg ikke har noen begrensninger.