Strålende. Jeg kunne virkelig ikke hatt det bedre. NOT AT ALL.
... Nå kan jeg nesten ikke vente til det blir helg, og til Inger og Sunniva kommer, og til vi sitter på toget på vei til Sverige. Jeg kan nesten ikke vente til å ligge hjemme på skinnsofaen mens jeg vrir og vender på meg, kan nesten ikke vente med å se mamma igjen og få se blikket hennes som konsant henger over meg og jeg kan nesten nesten ikke vente med å få litt fri fra skolen. Vet at jeg ikke vil ha høstferie, men akkurat nå vil jeg ikke så veldig mye, og jeg er ikke noe annet enn en nydelig skinnende solstråle som sutrer for ingen verdens ting. Jernmangelen begynner å kjennes på kroppen, og jeg skulle gitt mye for å være noen andre akkurat nå.

Dagen i dag startet så fint med at jeg kravlet meg opp fra senga, 0600 i halvørska, overbevist om at det var lørdag eller søndag, og at jeg helt sikkert kunne gå å legge meg igjen for så å sove videre. Men der tok jeg alvorlig feil: mandag, skole, prosjekt i samfunnsfag og først av alt: time med T på VOP, klokken 0815.
Det var en interessant time. Vi snakket om hvordan det kommer til å bli når jeg drar hjem om ei uke, hvordan vi skal gjøre det, snakket om at jeg kunne ringe ditten og datten hvis det ble nødvendig og litt forskjellige andre ting. JA, vi snakket til og med om Modum Bad.

"Ja, Annika," sa hun, "Modum er veldig flinke på traumer og sånt." Jeg nikket bare og sa at jeg hadde tenkt på det, at jeg kanskje skulle ordne noe med en søknad dit til sommeren. Sommeren, for da har jeg tid til det. Nei, det har jeg jo for så vidt heller ikke - og jeg begynner å forstå at jeg hele tiden finner på ting for å unngå steder som nettopp Modum. Men T nevnte ikke dette fabelaktige stedet fordi hun mener at jeg har problemer med å lage meg nok middag, men for noe helt annet.
Nei, jeg vet ikke jeg.

Vet at det enda er to dager igjen av september, men. Here we go:

Månedens høydepunkt: Ehm. Dunno. Stipend, kanskje. Og skole. Og muligens supersize vs. superskinny på tv3. Top Model. Og kaffe, selvfølgelig. Og... det at jeg har så fin leilighet.

Månedens nedtur: Vel, jeg har jo enda ikke sluttet å snuse, så det er vel kanskje en nedtur. Og så blir jeg så fort sliten.

BRATING denne måneden: Høstfarger, høstmørke og lettkakao under et ullpledd, med koselig musikk og fine mennesker. Ja, det er definitivt brating med september.

CRAPTING denne måneden: Kulden som kommer snikende, stygt vær og dårlig med kreativitet. Piss på tv. Ingenting å gjøre. Og følelser (hm, de har begynt å bli borte igjen..?), må vel også nevnes.

Beste shopping: Kreative duppeditter og dunjakka!

Verste shopping: Hm. Alt det jeg egentlig ikke trenger. Hva nå enn det måtte være.

Nye uttrykk: "Eh. E du fette dum?"

Jeg er hekta på: Top model, grøt og situps. Ja, du leste rett. Bevegelse. Tall. Ammagad. Det kommer til å ta kverken på meg.

Jeg spyr av: Alt for mange tanker på en gang, oppvask og rot.

Jeg er forelsket i: Ja, nei, jeg vet ikke? Hm. Kaffe? Nei. Jeg vet faktisk ikke, jeg er ikke forelska i noe som helst.

Månedens drittsekk: Åh, det orker jeg ikke fortelle engang.

Angrer på: Jeg angrer ikke på noe, jeg.

Og ellers?
Vel. Jeg har fortsatt ikke vært på noen date, jeg har brukt litt for mye penger på ingenting, jeg har vært på kino et par ganger, jeg er fortsatt singel, ja - jeg har vært på fest, og nei, jeg er ikke forelsket i noen, jeg har felt noen tårer, jeg har trent og vært aktiv, og nei, jeg har ikke skulket skolen. Fortsatt null fravær.

tommel opp: Høst, kaffe, film, skole, venner, tv, top model og klær.
tommel ned: mas om penger og ditt og datt, mat og middagslaging, ensomhet, timer som går sakte, tørr hud, kulde.

Jeg venter enda på vendepunktet, og jeg begynner å bli redd for at det kanskje aldri kommer. Ta tak i deg selv, jente, skriker det i ørene mine - og jeg tenker på dette mennesket som dro meg med ut på gangen på fredag. "Du kan hjelpe deg selv". Kan jeg? Kan jeg virkelig?
Ofte er jeg redd for at jeg ikke har styrke nok, og jeg kunne muligens trengt et spark eller to i baken.

Noen dager er bare slik: du står opp fordi du må lage og spise frokost halv ni, og skjønner øyeblikkelig at noe er alvorlig feil. Du vrir på deg, karrer deg opp av senga, og hele kroppen skriker at det er for tidlig, for tidlig - gå å legg deg igjen, jente! Det er som om den protesterer mot sin egen eksistens, men hey, du ignorerer selvfølgelig det, for ja, du må opp, du må lage frokost, du må spise frokost - for gjør du ikke det, neivel, da går tallene nedover og enkelte mennesker begynner å hyle rundt deg igjen og til slutt blir du prakket inn i en bil med en liten eller en stor koffert igjen og kjørt av sted til et ufyselig hus og blir buret inne bak hvite vegger, der dem presser deg til å gjøre ting du absolutt ikke vil. Så ja, opp og spise frokost.

Så. Du står opp, koker havregrøt, ser ut vinduet og kjenner at du vil hyle, fordi det regner og stormen som ble meldt på nyhetene i går, virkelig har store planer om å melde sin anmarsj. Javel, tenker du, og spiser frokost mens du ser på Grey's, så trett at du holder på å sovne. Noe er feil, noe fungerer ikke, snusen er borte, tomt, nei okeida, mumler du og tar oppvasken. Sjekker facebook. Ingenting fra han kjekke gutten på skolen din som heter det samme som x'en din, og som du spurte om visste om noen festligheter i dag. Nei, okei, tenker du og feller noen tårer fordi du er så vannvittig iskald, og karrer deg tilbake til senga. Du legger deg igjen. Sovner. Halvdrømmer om tjukke mennesker som går på ski, kaker like store som fjell og om personer som synes at dem selv er stygge. Mareritt. Så, du finner ut at du like godt kan stå opp, men kroppen vil sove mer og du vrir deg opp fra senga. Koker kaffe, som du egentlig ikke vil ha, setter på en maskin med klær og stirrer ut vinduet. Snart tid for lunsj. Kan det ikke slutte å regne?

Du aner ikke hva du skal lage deg til lunsj, og selv om du har god tid, klokken er jo ikke mer enn kvart over ti, og lunsjen skal liksom ikke være før halv tolv, kjenner du at panikken kommer krypende langt der nede et sted. Du går tilbake til datamaskinen, tar noen situps på gulvet, sjekker e-posten, ingenting, nei okei, så det er en sånn dag i dag også. Mennesker maser på deg på msn, og du orker ikke, orker ikke, orker ikke noen verdens ting. Du vil sove, men kan ikke, du trenger nikotin, men er fri, og himmelen gråter sine modige tårer utenfor.

Himmelen gråter. Store, fabelaktige krokodilletårer siler ned fra himmelen ustanselig; noe det har gjort siden i går kveld. Og i følge værmeldingen, vil det fortsette i noen dager til. Regn er i og for seg helt greit; det er et typisk krype sammen på sofaen under ullpleddet - vær, med tv/film og muligens en kopp te. Ikke så ille.
Men så er det denne graderstokken som stadig ser ut til å krype nedover, og jeg kan kjenne hvordan kulden innvanderer sjela mi (oh, så dramatisk!). Flere steder i nord er det alt meldt sludd og tull, og jeg skal vedde for at det kommer til å komme snø i løpet av de tre ukene jeg er hjemme. Sukk og stønn.

Jeg er ikke akkurat noen strålende sol i dag for å si det sånn, ganske sliten og trett - og relativt klar for senga. I ettermiddag skal jeg på HEI sammen med Tonje i klassen, spinning og solarium, før jeg drar hjem og krøller meg sammen på sofaen med te og snus.

"Ja, Annika, dette var slettes ikke så bra."
"Å nei."
"Ja... du vet konsekvensene?"
"Mm."

Jeg vet ikke, jeg. For en flott dag dette er. Joajoa, den begynte greit nok. Det var så vidt at jeg klarte å komme meg opp fra senga, selv om jeg la meg halv elleve i går kveld da jeg hadde sett Grey's og pusset tenner. Men det begynner å bli mørkt på morningen, og det tar på. Jeg sto opp; pjusket meg i dusjen halvveis i ørka, ordnet frokost og trødde til skolen sammen med Dagrunn og Hanne. I dag var jeg fæl. Skitten nattbukse, superundertøy og en halvskitten genser som jeg fant i skittentøyskurven. Det regnet.
Engelsk, Gym og diverse. Gymmen var ikke morsom. Vi spilte rumpefotball - og jeg er ikke bygd for å krype på gulvet. Deretter spilte vi noe annet tull med en sånn enorm gigantisk ball, og vi skulle bare bruke hendene for å få den i mål. Javel. Dessverre var det LOV til å dytte bort mennesker, og... flere bare tok meg under armen og LØFTET meg vekk ?!?!!! Det er ikke rettferdig. Not at all.

Dagen gikk sin gang. Jeg dro til legen, stygge dame. Hun bablet om østrogen (det kvinnelige hormonet som denne kroppen min ikke produserer) og snakket om å pakke meg inn i en kjempefin maskin for å ta røntgen en eller annen gang. Beinskjørhet. Unnskyld meg; ser det ut som om jeg er ei gammel dame på åtti? Nei. Jeg fungerer aldeles utmerket, og jeg trenger ikke å ta noen røntgen greie. Hvorfor, hvorfor, hvorfor kunne jeg ikke få gå til han der ultrakompetente mannen i stedet for? Jeg vil ikke snakke med denne legedama mer. Og dessuten tar hun betalt for timene sine! Det skal hun ikke. Jeg har ikke fylt atten enda.
Slemt. Det er det det er.

Etterpå gikk jeg. Ut fra legekontoret, ut fra bygningen med "Jeg tror på et liv før døden" på veggen, og trasket i raseri bortover veien, over gangfeltet, til Amfi der jeg ikke gjorde noe som helst. Ventet på et eller annet, prøvde å få tiden til å gå. Handlet yoghurt. Dro til Prix for å møte Helle, dro hjem, så på tv, sov i senga mi sammen med Helle og bøttet innpå med et par kopper kaffe.
I dag er det siste episode av "Supersize vs superskinny," noe jeg må innrømme er veldig synd. Hva i alle dager skal jeg se fram til da på onsdager? Crap.

Og i morgen er det T - dama igjen. Men såå... såå... er det bare en time igjen med henne, og så får jeg tre uker fri. HALLELUJA. Det gjør meg glad. Frihet. Fri fra alle slike idiotiske duppeditter, som gnåler og maser - ikke at jeg skjønner at det er noe å mase for.
Dessuten må jeg begynne å knaske jerntabelletter igjen. HURRA.

Ordet ferie gir meg vondt i magen.
NEI, jeg tuller ikke. For første gang på år gruer jeg meg til å få fri fra skolen, for jeg aner ikke hva jeg skal ta meg til. Ei hel fuckings uke med fri! De fleste jeg kjenner stråler av glede rundt sånne ferietider, er overlykkelige fordi de slipper å gå på skolen i noen dager, kan se på tv og sove så lenge de vil, gjøre de tingene de har lyst til, gjøre ingenting, bare være, glo på film og sitte på datamaskinen. Men dessverre for meg har jeg det ikke likedan. Jeg vil ikke ha fri, jeg vil helst arbeide 24 timer i døgnet, holde på med noe hele tiden - for ellers går jeg på veggen. Greit. Hadde det vært sånn at Troms har ferie samtidig, hadde det kanskje vært noe å se fram til - men så er det dessverre den lille greia med at Tromsø ikke har høstferie, og jeg bor i Nordland for øyeblikket, og jeg skal hjem i høstferien. Drar til Tromsø like etter at jeg, Inger og Sunniva kommer tilbake fra Luleå, og ja, jeg må ærlig innrømme: jeg har ikke så veeeldig lyst til det.
Hjem til skinnsofa, timer på datamaskinen og frustrasjon fordi jeg ikke vet hva jeg skal finne på. Nei, jeg kan ikke være her: alle reiser jo hjem i ferien, og blir der fordi vi har praksis like etterpå. Så. Da får jeg vel reise hjem jeg også.

Jeg vil heller være på skolen. Helt sant.
Joa, men så liker jeg skolen. Jeg har ikke noe fravær, annet enn alle disse idiotiske legegreiene jeg surrer til en gang i uka, og det er ikke så verst. Det er egentlig bra - for på denne tiden i fjor hadde jeg allerede rukket å sykemelde meg. Det er annerledes i år. Jeg kan ikke være borte, fordi pensumet er krevende, og for å forstå det jeg skal kunne, må jeg nesten være til stedet i timene. Dessuten har skolen et freaky opplegg hvis man begynner å sluntre unna, gå hjem midt på dagen, og lar være å møte opp uten å si i fra. Så hva annet kan man gjøre enn å være der? Og hva i alle dager skulle jeg gjøre hjemme hele dagen?

Vel vel. Fin kveld. Jeg har sett Top Model og storkost meg i sofaen under ullpleddet mens jeg drakk iskaldt vann som har stått i kjøleskapet i noen timer, og irriterte meg over Vendela. At det går an å være sånn? Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan et menneske får en såå... irriterende væremåte.
Dessuten har jeg vært flink: jeg har gjort ferdig innleveringa i Kommunikasjon, den skal være ferdig til onsdag.
Jeg har vært på butikken for å handle noen greier, hurrahurrahurra for regn og høstmørke og for meg som plutselig har begynt å løpe i stedet for å gå. Jajamennsann. Butikken var en opplevelse i seg selv; dama i kassa var tydelig drittlei av å være på jobb, og hun gjorde sånn at jeg var nødt til å betale i TO omganger, fordi hun ikke klarte å få med seg alt på en gang. Hallais, sier jeg bare.

Dessuten gleder jeg meg veldig til psykiatridagene 10.oktober, som mamma og jeg skal på!

Ensom gitarsolo
i nattemørket
spinkel jentestemme
nynner Dylan og
blowin’ in the wind

Høst
bladene faller fort
gult og blått og grønt
brunt og grått
regndråpe mot
en rute

liten hånd rundt
sort hals – formet
lyd av glede
blanke strenger
sort neglelakk

åh
hun puster, hun
puster frossen dugg
mot et åpent speil
ler, danser mot
deg med åpne
hender

og lev, og lev, og lev
tynne ben i sko med størrelse
trettisju, lettkledd satengkjole
blonder, sort
synger mot deg
i toneløse metaforer

et halvt hjerte
intet eller alt,
skrubbsår på knær
i en fiolett sommerkveld
hviskende ord, en stille
bris

”fortell meg ikke
at sorgen er en gave”


Annika, 15 år. Høst 2006

Søndag.
Jeg kunne likt søndager hvis alle bare hadde startet som denne, og holdt seg midt på treet resten av dagen. Den begynte greit. Jeg som står opp, jeg som koker havregrøt, koker vann og ordner meg en kopp lettkakao. Jeg som krøller meg sammen i sofaen under ullpleddet og ser på en eller annen latterlig film; "Americas Sweetheart". Vasker opp. Skribler ned noen linjer på ei innlevering vi har til onsdag. Leser ferdig "Dødelig ideal". Feller noen tårer, fordi Marya er så sterk og fordi hun overlever tross alle odds. Trykker på datamaskinen (har jeg forresten nevnt at jeg ikke kan fordra pcn lengre..?)

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gå ut i dag. MEN. Så holdt jeg på å bli sprø. Jeg flyttet meg fra datamaskinen til gulvet og fra gulvet til sofaen og fra sofaen til senga, vandret hvileløst omkring mellom toalettet og kjøkkenbenken, surret rundt og rundt, tygget tyggegummi og puttet en ny snus i kjeften annen hvert minutt. Sånt er til å bli sprø av. Såå... da klokka var ni, og kveldsmaten var plassert i magen, trasket jeg bortover veien i dunjakka, møtte Dagrunn og gikk en liten tur rundt omkring i høstmørket.

Høst. Og snart vinter. Jeg vil ikke tenke på det, for jeg kan kjenne kulden allerede, og jeg har ikke en fjerneste anelse om hvordan jeg skal overleve vinteren. Jeg ser for meg hvordan det blir: Annika, iskald. 494093840 strømpebukser. Tre ullgensre. Dunjakke. Kulde er noe av det verste som finnes; og ikke nok med at jeg har en indre iskald fryseboks som svømmer igjennom blodårene mine, vil jo kulden komme utenfra også. Hurra - meg - rundt.

Og ellers?
Nei. I morgen er det mandag igjen. Skole, Top Model og lekser jeg må prøve å få gjort. Dessuten skal vi ha en rettsak i Samfunnsfagen som jeg ikke egentlig vet hva dreier seg om, og alle lærerne mine er på et eller annet jallakurs, så vi skal holde på med HLR (hjerte lunge redning) hele dagen. Jajamennsann.
Det er bare to uker igjen til høstferien nå, og så er det tur til Sverige, hospitering på ambulansen i Tromsø - noe som vil si at jeg kommer til å være hos mamma og pappa i tre uker.

Jeez. Jeg vet ikke hva jeg tenker om det. Nå skal jeg snart legge meg, og hvis jeg ikke får sove, ja, da kan jeg jo bruke natta på å tenke ut hva jeg skal drikke i morgen tidlig, og planlegge hva jeg skal spise til middag. Det er faktisk ganske vanskelig, det der.

Takk Gud for besteforeldre.

Vi har tatt blodtrykket på hverandre, og for et sjokk (liksom) det var da jeg fikk vite at blodtrykket mitt har falt litt i det siste.
"Ja, men man kan jo nesten se på deg at du har et lavt trykk, da," sa læreren min, "du er ikke akkurat noen bolle."

Og spørsmålet er - kan man det? Jeg har ikke en fjerneste anelse om hvordan jeg ser ut, om jeg er liten eller stor eller sånn eller sånn eller sånn. Jeg har ikke helfigurspeil hjemme i leiligheta, så... ja. Nei. Jeg har ikke peiling. Noen ganger skulle jeg ønske noen ville fortelle meg hvordan jeg ligger an for tiden, sånn at jeg hadde en viss oversikt over... ja. Jeg vet ikke.

... JO!
Ha gym. Vær aktiv, gjennomfør, press deg selv, gjør det du skal - le når du faller, reis deg igjen, balanser, ta situps, smil selv når du ikke får til. Prøv.
- For det er akkurat det jeg har gjort. Jeg har hatt gym, og tro det eller ei: DET var ufattelig morsomt. Til tross for at det var intervalltrening, og jeg løp opp og ned i ei trapp 4 x 4 minutter. Men hey, det var veldig verdt det.

Applaus til meg. Jeg klarer mer enn jeg trodde.

Det er ikke noen hemmelighet, men: Norge suger. En slik liten filleting som TV2 Nyhetene og Tabloid kan få meg til å fly i taket, og jeg kjenner at raseriet koker og bobler på innsiden. Hvilke mennesker er det egentlig som bor her? Hva driver vi med? Og hvor i alle herrens navn og rike har vi hodene våre?

Det er som om hjernecellene til diverse politikere er plantet midt i det eneste stedet som de er svært flinke til å bruke: rumpa. For hva gjør de? Jo. Sitter på rumpa og bruker kjeften, og for å være helt ærlig, så er ikke det så veldig mye å rope hurra for. Vi skal liksom være stolte og glade for at vi har et så bra politisk system, og for all denne flotte ytringsfriheten vår, og mulighetene vi har til å være med på å påvirke samfunnet. In my ass.

Når jeg ser på nyhetene, får jeg lyst til å grine. Jeg kjenner jeg blir rasende, fordi det slår meg som en knyttneve, hardt i magen, hvor latterlige og patetiske vi er. Latterlige og patetiske fordi vi bruker alle pengene våre på å skryte av hvor flotte vi er til å ta vare på folket vårt, hvor fabelaktige vi er til ditten og datten, bruker pengene til staten til å inngå flotte allianser med USA, sånn at Bush og kompaniet kan like oss bedre.

Vi bruker pengene til å redde regnskoger på andre siden av jorda, sånn at de menneskene som bor der kan få noen milliliter med friskere luft, vi bruker pengene våre på å redde havskillpaddene og edderkoppene i Langtvekkistan, sender penger og materiale til barn og mennesker i Sør – Afrika; til tross for at vi vet at mesteparten av dem allerede er dødsdømt. Vi bruker pengene våre til å kjøpe oss en fin flott plass på topp ti lista over de mest populære landene i verden. For hva da? Bedre selvfølelse? Bedre selvtillitt?

Vi, som knapt klarer å ta vare på vårt eget folkeslag, prøver å redde et HIV smittet barn i Afrika med noen millioner kroner, mens vi lar våre egne kreftsyke barn være uten behandling. Vi redder hellige super - kyr ikledd supermann drakt i India, mens den eldre garde har fått liggesår i baken og støver ned i et skittent hjem, fordi de er uten hjelpepleiere og sykehjemsplass.

Patetisk, sier jeg. Nei – det er ikke det at jeg mener at vi skal gi blaffen i å sende penger til huttiheita, men hva med å prioritere det Norske folk? Hvorfor skal vi PRØVE å redde verden, når vi ikke engang klarer å ta vare på oss selv?

Det er dager, og dagene er rosa og grønne og blå, sorte og lille og grå, surrende og murrende som en kanon full av fargesprakende greier, eksploderende og søkende på innsiden av denne kroppen, denne tingen som liksom skal være... meg. Hoppende og dansende, full av ord som strømmer i en strøm uten stans, uten punktum, uten komma, uten sammenheng. Stopper ikke, tar ikke pauser.
Søvn, hva er det? Mat, hva er det? Åh, som jeg vil løpe og danse og være ukritisk. Drege kortet, svi av penger, løpe tusenvis av mil, synge singstar til langt på natt, og for å ikke snakke om disse bøkene! Så mange bøker! Hvordan i alle herrensnavn og rike skal jeg få tid til å lese alle disse fabelaktige ordene?
Farger. Som svir.