"Hei, kan jeg få snakke litt med deg?" Hun står framfor meg med bøkene i hendene sine, og ser på meg. Smiler så vidt. Jeg ser opp, litt sjokkert fordi det er lenge siden mennesker har sagt noe sånt til meg, og jeg lurer på hvordan jeg burde reagere. Har jeg gjort noe jeg ikke burde? Sagt noe jeg ikke skulle? Fått en eller annen elendig karakter? Er noe galt?

Nei. Ingenting er galt. Absolutt ingenting. Hun vil bare fortelle meg at hun er sykepleier, og at hun ser, har forstått og vet. Jeg nikker og smiler og sier "joda, jada, så deeet.." Hun klapper meg på skuldra. "Du ser sliten ut, A". "Nei, jeg er ikke sliten?" "Ånei." "Ja, helt sant - har det bra, jeg."

Ja, nei, jeg vet ikke. Jeg forteller henne om madhouse, for hva annet kan jeg gjøre? Lyve? Nei, hva er vitsen? Hun er glad for at jeg forteller henne det, og sier at hun kommer til å følge med meg. Henne også? Herregud. Flott, det ja. Så gir hun meg en klem og sier at jeg bare for all del må komme å snakke med henne hvis det skulle være noe.

"Jada," svarer jeg. "Jeg skal huske på det. Det lover jeg."