Noen dager er bare slik: du står opp fordi du må lage og spise frokost halv ni, og skjønner øyeblikkelig at noe er alvorlig feil. Du vrir på deg, karrer deg opp av senga, og hele kroppen skriker at det er for tidlig, for tidlig - gå å legg deg igjen, jente! Det er som om den protesterer mot sin egen eksistens, men hey, du ignorerer selvfølgelig det, for ja, du må opp, du må lage frokost, du må spise frokost - for gjør du ikke det, neivel, da går tallene nedover og enkelte mennesker begynner å hyle rundt deg igjen og til slutt blir du prakket inn i en bil med en liten eller en stor koffert igjen og kjørt av sted til et ufyselig hus og blir buret inne bak hvite vegger, der dem presser deg til å gjøre ting du absolutt ikke vil. Så ja, opp og spise frokost.

Så. Du står opp, koker havregrøt, ser ut vinduet og kjenner at du vil hyle, fordi det regner og stormen som ble meldt på nyhetene i går, virkelig har store planer om å melde sin anmarsj. Javel, tenker du, og spiser frokost mens du ser på Grey's, så trett at du holder på å sovne. Noe er feil, noe fungerer ikke, snusen er borte, tomt, nei okeida, mumler du og tar oppvasken. Sjekker facebook. Ingenting fra han kjekke gutten på skolen din som heter det samme som x'en din, og som du spurte om visste om noen festligheter i dag. Nei, okei, tenker du og feller noen tårer fordi du er så vannvittig iskald, og karrer deg tilbake til senga. Du legger deg igjen. Sovner. Halvdrømmer om tjukke mennesker som går på ski, kaker like store som fjell og om personer som synes at dem selv er stygge. Mareritt. Så, du finner ut at du like godt kan stå opp, men kroppen vil sove mer og du vrir deg opp fra senga. Koker kaffe, som du egentlig ikke vil ha, setter på en maskin med klær og stirrer ut vinduet. Snart tid for lunsj. Kan det ikke slutte å regne?

Du aner ikke hva du skal lage deg til lunsj, og selv om du har god tid, klokken er jo ikke mer enn kvart over ti, og lunsjen skal liksom ikke være før halv tolv, kjenner du at panikken kommer krypende langt der nede et sted. Du går tilbake til datamaskinen, tar noen situps på gulvet, sjekker e-posten, ingenting, nei okei, så det er en sånn dag i dag også. Mennesker maser på deg på msn, og du orker ikke, orker ikke, orker ikke noen verdens ting. Du vil sove, men kan ikke, du trenger nikotin, men er fri, og himmelen gråter sine modige tårer utenfor.