Ordet ferie gir meg vondt i magen.
NEI, jeg tuller ikke. For første gang på år gruer jeg meg til å få fri fra skolen, for jeg aner ikke hva jeg skal ta meg til. Ei hel fuckings uke med fri! De fleste jeg kjenner stråler av glede rundt sånne ferietider, er overlykkelige fordi de slipper å gå på skolen i noen dager, kan se på tv og sove så lenge de vil, gjøre de tingene de har lyst til, gjøre ingenting, bare være, glo på film og sitte på datamaskinen. Men dessverre for meg har jeg det ikke likedan. Jeg vil ikke ha fri, jeg vil helst arbeide 24 timer i døgnet, holde på med noe hele tiden - for ellers går jeg på veggen. Greit. Hadde det vært sånn at Troms har ferie samtidig, hadde det kanskje vært noe å se fram til - men så er det dessverre den lille greia med at Tromsø ikke har høstferie, og jeg bor i Nordland for øyeblikket, og jeg skal hjem i høstferien. Drar til Tromsø like etter at jeg, Inger og Sunniva kommer tilbake fra Luleå, og ja, jeg må ærlig innrømme: jeg har ikke så veeeldig lyst til det.
Hjem til skinnsofa, timer på datamaskinen og frustrasjon fordi jeg ikke vet hva jeg skal finne på. Nei, jeg kan ikke være her: alle reiser jo hjem i ferien, og blir der fordi vi har praksis like etterpå. Så. Da får jeg vel reise hjem jeg også.

Jeg vil heller være på skolen. Helt sant.
Joa, men så liker jeg skolen. Jeg har ikke noe fravær, annet enn alle disse idiotiske legegreiene jeg surrer til en gang i uka, og det er ikke så verst. Det er egentlig bra - for på denne tiden i fjor hadde jeg allerede rukket å sykemelde meg. Det er annerledes i år. Jeg kan ikke være borte, fordi pensumet er krevende, og for å forstå det jeg skal kunne, må jeg nesten være til stedet i timene. Dessuten har skolen et freaky opplegg hvis man begynner å sluntre unna, gå hjem midt på dagen, og lar være å møte opp uten å si i fra. Så hva annet kan man gjøre enn å være der? Og hva i alle dager skulle jeg gjøre hjemme hele dagen?

Vel vel. Fin kveld. Jeg har sett Top Model og storkost meg i sofaen under ullpleddet mens jeg drakk iskaldt vann som har stått i kjøleskapet i noen timer, og irriterte meg over Vendela. At det går an å være sånn? Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan et menneske får en såå... irriterende væremåte.
Dessuten har jeg vært flink: jeg har gjort ferdig innleveringa i Kommunikasjon, den skal være ferdig til onsdag.
Jeg har vært på butikken for å handle noen greier, hurrahurrahurra for regn og høstmørke og for meg som plutselig har begynt å løpe i stedet for å gå. Jajamennsann. Butikken var en opplevelse i seg selv; dama i kassa var tydelig drittlei av å være på jobb, og hun gjorde sånn at jeg var nødt til å betale i TO omganger, fordi hun ikke klarte å få med seg alt på en gang. Hallais, sier jeg bare.

Dessuten gleder jeg meg veldig til psykiatridagene 10.oktober, som mamma og jeg skal på!