Det er ikke noen hemmelighet, men: Norge suger. En slik liten filleting som TV2 Nyhetene og Tabloid kan få meg til å fly i taket, og jeg kjenner at raseriet koker og bobler på innsiden. Hvilke mennesker er det egentlig som bor her? Hva driver vi med? Og hvor i alle herrens navn og rike har vi hodene våre?

Det er som om hjernecellene til diverse politikere er plantet midt i det eneste stedet som de er svært flinke til å bruke: rumpa. For hva gjør de? Jo. Sitter på rumpa og bruker kjeften, og for å være helt ærlig, så er ikke det så veldig mye å rope hurra for. Vi skal liksom være stolte og glade for at vi har et så bra politisk system, og for all denne flotte ytringsfriheten vår, og mulighetene vi har til å være med på å påvirke samfunnet. In my ass.

Når jeg ser på nyhetene, får jeg lyst til å grine. Jeg kjenner jeg blir rasende, fordi det slår meg som en knyttneve, hardt i magen, hvor latterlige og patetiske vi er. Latterlige og patetiske fordi vi bruker alle pengene våre på å skryte av hvor flotte vi er til å ta vare på folket vårt, hvor fabelaktige vi er til ditten og datten, bruker pengene til staten til å inngå flotte allianser med USA, sånn at Bush og kompaniet kan like oss bedre.

Vi bruker pengene til å redde regnskoger på andre siden av jorda, sånn at de menneskene som bor der kan få noen milliliter med friskere luft, vi bruker pengene våre på å redde havskillpaddene og edderkoppene i Langtvekkistan, sender penger og materiale til barn og mennesker i Sør – Afrika; til tross for at vi vet at mesteparten av dem allerede er dødsdømt. Vi bruker pengene våre til å kjøpe oss en fin flott plass på topp ti lista over de mest populære landene i verden. For hva da? Bedre selvfølelse? Bedre selvtillitt?

Vi, som knapt klarer å ta vare på vårt eget folkeslag, prøver å redde et HIV smittet barn i Afrika med noen millioner kroner, mens vi lar våre egne kreftsyke barn være uten behandling. Vi redder hellige super - kyr ikledd supermann drakt i India, mens den eldre garde har fått liggesår i baken og støver ned i et skittent hjem, fordi de er uten hjelpepleiere og sykehjemsplass.

Patetisk, sier jeg. Nei – det er ikke det at jeg mener at vi skal gi blaffen i å sende penger til huttiheita, men hva med å prioritere det Norske folk? Hvorfor skal vi PRØVE å redde verden, når vi ikke engang klarer å ta vare på oss selv?