fredag
Helg.
6/27/2008 10:15:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Åh, for en fabelaktig helg. Det trådløse nettverket er plutselig borte, så det ser ut til at det er NULL mulighet til å komme seg inn på internett i stua lengre. Det irriterer meg noe grenseløst, og det vil si, hvis dette er noe evigvarende, at jeg må dra med meg datamaskinen min NED i underetasjen hver gang jeg skal gjøre noe som innebærer internett. Og... faen, jeg orker ikke det. Det er ikke noe morsomt.
Karianne har vært innom i dag, det var fint å se henne igjen! Det er så veldig lenge siden. Og så har jeg vært på kino med Inger og lillesøster, og kafe, og ellers sittet i sofaen. Fabelaktig dag.
Etiketter:
torsdag
Begynnelse.
6/26/2008 09:30:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Og denne drømmen er å være denne jenta, du vet, hun der som ikke snakker mer i timene enn hun må. Hun som sitter bakerst i klasserommet, liker ikke så godt å rekke opp hånda – hun har blå øyne, lysebrunt hår og fregner på nesa. Hun som trekker seg litt unna, vil ikke vises, vil ikke bli sett og ikke lagt merke til, hun som er sånn midt på treet flink; ikke mer, ikke mindre. Helt vanlig.
Hun helt vanlige som ingen kjenner spesielt godt, men som har et par nære venner som vet alt om henne, venner som hun kan se på film sammen med, venner som får henne til å le slik at hun viser alle de litt skjeve tennene hun har i munnen sin, mennesker som får henne til å se hvor fantastisk det kan være å være levende. Jeg vil være henne. Denne helt vanlige jenta som av og til krøller seg sammen i senga si, sukker og vrir på seg, tenker: ”herregud, jeg er sytten, snart ferdig med videregående, og jeg har ingen planer om hva jeg vil bli enda. Gosh. Jeg aner ikke hva jeg skal finne på.”
Jenta som av og til går på fester sammen med mennesker hun liker å være sammen med, drikker seg passe full sånn at foreldrene ikke skal skjønne at hun har vært ute – jenta som går på kino, fryder seg over de gode øyeblikkene på lerretet og får hjertebank på de riktige stedene.
Den vanlige, usikre tenåringsjenta som mennesker synes er okei å være sammen med, tenåringsjenta med opp og nedturer som går over. Den vanlige, normale jenta som blør, setter plaster på skrubbsåret og går videre.
Det er denne jenta jeg vil være. Jeg beundrer henne; beundrer usikkerheten hennes, beundrer iherdigheten hennes når hun får til noe, gleden når hun får gode karakterer fordi hun har arbeidet for det, beundrer irritasjonen når foreldrene ber henne komme tidligere hjem enn det hun selv hadde planlagt, og kjedsomheten i middagsselskaper med slekt og familie. Jeg beundrer henne. Og jeg vil være henne.
Mer enn alt annet her i verden.
Jeg sitter dag etter dag ved vinduet og ser ut. Enten på rommet mitt; hybel 4, rom nr. 207- som det så pent heter. Et rom, en liten hybellignende greie med en gul post – it lapp på døra, der navnet mitt er skrevet med blå tusj, slik at de menneskene som skal ha tak i meg ikke kan ta feil, og går inn på en annens hybelrom greie i stedet for, noe som egentlig ikke hadde gjort så mye. Det er ikke så mye fred å få.
Vel. De timene jeg ikke sitter i senga mi og ser ut på den manglende befolkningen på utsiden, befinner jeg meg i stua i den sorte skinnstolen, prøver å ta til meg et snev av varme og solskinn mens jeg stirrer på snekkerne som arbeider med det nye bygget på utsiden, eller på familierommet sammen med en av de som jobber her – trykker ernæring inn i det gapende hullet i ansiktet mitt og ser på de menneskene som går forbi vinduet. Det går mange forbi den glassruta; mennesker som skal på arbeid, mennesker som går tur sammen med kjæresten eller kona eller mannen sin, barn som sykler, kvinner som trener for å holde vekten der de tror den burde være, eldre menn som tusler tur med hunden og den ene hånden på ryggen. Mennesker. Jeg ser på dem, ser og ser, og lurer på hva de gjør for å ha friheten i behold.
Er de lykkelige? Er de sammen med mennesker de liker, mennesker som betyr noe? Har de slått seg til ro med at dette er livet, dette og ingenting annet; tre barn, gift, arbeid som man delvis trives med? Kanskje er de så heldige at de aldri har tenkt på det, kanskje kommer de aldri til å tenke, kanskje er de bare tilfreds med litt og ikke mer, hva vet jeg. Uansett betrakter jeg dem, skulle ønske jeg kunne forstå litt mer enn det jeg gjør av meg selv og min egen eksistens og jeg stirrer på dem i håp om å ta opp en bit av auraen deres, lære noe om livet der ute – siden mitt eget er satt på pause. Eller. Det er ikke satt på pause; det er bare jeg som later som om det var en form for film eller noe, en ting som man kan starte og stoppe når man vil.
Jeg later som og prøver å sette meg selv utenfor. Det har ikke hjulpet meg det grann.
Jeg vet ikke hvor jeg begynner, hvor jeg starter – hva jeg starter med, hvordan utformingen og ordene skal bli, jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke om ordene er tilstrekkelig nok til å fortelle historien som vokser og gror på innsiden av meg. For tankene og følelsene er så mange – og det hender mer enn en gang at alt går i stå for meg. Kaos. Ordene vil ikke alltid følge linja som jeg vil ha dem, men så er greia at jeg ikke engang vet hvordan linje jeg vil ha dem i – og da er jeg like langt.
Det spiller ingen rolle. Ingenting spiller noen rolle.
Torsdag.
6/26/2008 01:32:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Dagens store spørsmål er: Hva kan være bedre enn en sommer på UPA?
Jo, det kan jeg fortelle! En regnsommer framfor tv’n, gamle episoder med Hotell Cæsar, hodepine, krangling med terapeuter og teammennesker, dårlige tv serier, gode tv serier, diskusjoner om ditt og datt, blodprøver, pluss 400 g, time hos fysioterapeut, sengeligging, sofaligging, snørr og tårer, kostlisteøkning, og diverse diverse. Jeg må si at jeg, akkurat nå, har det beste BRALIVET som finnes i hele verden. Helt sikkert.
Jeg hadde time hos en fysioterapeut her i dag, og det var for så vidt greit nok. Vi snakket litt, og jeg blir nødt til å kjøpe meg nye sko – sånn at ryggen min ikke skal bli mer ødelagt enn det den allerede er. Når jeg kommer tilbake fra ferien skal dette mennesket ”kna” opp muskulaturen min, som tydeligvis er relativt stiv og ødelagt.
Hjem på middag i dag – og jeg hadde egentlig ikke planer om det, for jeg kjenner ikke at jeg orker noe som helst, men jeg tror jeg har ombestemt meg. Jeg må en tur ut her i fra, må gjøre noe, og dessuten trenger jeg å hente tingene jeg skal ha med meg til Syden, som den fine, flotte rosa kofferten min, blant annet.
Jeg vil sove, det er egentlig det jeg har mest lyst til, men nå har jeg vært passiv så lenge at det er på tide å komme seg litt ut. Et teammenneske var tydeligvis besatt på å ha meg med til byen, men jeg orker ikke noen "bytur", jeg har jo ingenting jeg skal gjøre der, og det er et ork å kle på seg klær og sånt. Jeg kjenner ikke at jeg orker det.
Og jo. CSI mp være en av de mest fantastiske tv - seriene jeg vet om. Karianne kommer til byen i dag (?) og skal komme på besøk til meg i morgen. Det blir fint å se henne igjen!
onsdag
Herlige sommerferie.
6/25/2008 09:42:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jo, det må sies at sommerene her i Nord Norge er fantastiske og helt utrolig... utrolige. Rett og slett.
Det har regnet i to dager nå, og temperaturen ligger på rundt åtte til ti grader, noe som ikke er så veldig mye å rope hurra for akkurat. Jeg må si at jeg akkurat nå, synes veldig synd på Inger, som må tilbringe mesteparten av sommeren her i nordens badeparadis.
Gosh. Jeg skulle gjerne tatt henne med meg i kofferten når jeg drar her i fra i neste uke.
Jeg fikk melding fra Merete i dag. Hun er på Kreta akkurat nå, og det var 40 grader der i dag. 40! Det er utrolig mye, og jeg er redd for at forskjellen kommer til å bli så stor at jeg kveles. Vel. Kan jo i grunnen ikke bli mer kvalt enn det jeg blir her uansett, så... det er sikkert verd det. Får jeg håpe.
Jeg skal bruke dagene til å ligge på solsenga ved bassengkanten og lese diverse bøker. Jeg har, som Maria, lånt "Sebrapiken" igjen for andre gang - og jeg tenker at jeg skal lese den mens jeg er der nede.
Boka er fantastisk, og anbefales virkelig! I tillegg har jeg Narnia som jeg skal begynne på, har store planer om å lese "Prins Caspian" før jeg drar på premieren 2.juli. Et av menneskene i teamet mitt har forhåndsbestilt billetter til meg og noen andre, og jeg gleder meg til å se filmen. Jeg har tro på at det kommer til å bli en fabelaktig filmopplevelse.
Dagene her er så fulle av ingenting. Jeg bruker mesteparten av tiden på å sitte i sofaen og i senga, og det holder på å gjøre meg sprø. Jeg er drittlei, og siden all vindusmalingen er tatt ned fra vinduene her - pga. en eller annen solskjerming som skal opp, er det ordentlig nakent og ekkelt. Tomt. En av de ansatte og jeg la på røde duker i dag, selv om det ikke er jul, og det ble faktisk ikke så verst, om jeg må si det selv.
Mamma og jeg var å grillet oss i solarium i dag. Det var alt for varmt, og solsenger er virkelig ikke bygd for kropper som min. Det gjorde vondt, og jeg var glad da jeg reiste meg opp fra senga og skulle kle på meg klærne igjen.
Skulle handle bikiniunderdel i dag også, men det ble det ikke noenting av, for det eksisterer jo ikke noe i min størrelse. Hvor finner mennesker som er litt mindre enn liten - klær?
Ikke vet jeg, altså. Det er så utrolig vanskelig. Jeg kjøpte i alle fall et skjørt som jeg har sett litt på, det er sort og fullt av blomster - og ganske fint.
Det er smekkfullt på avdelingen og i morgen er det dommedag igjen og jeg skal ta kontrollblodprøver. Hadde min nest siste time med terapeuten min på BUP i dag også, og neste onsdag er det farvel. Det blir litt rart, tror jeg - og hun har sendt en eller annnen henvisning videre til et eller annet sted.
"Emosjonelt underutviklet og kognitivt overkompensert" - sto det.
tirsdag
Amen.
6/24/2008 09:34:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Amen.Jeg har lyst til å si amen og punktum finale, og vandre ut til friheten. Jeg er usikker, men akkurat nå er det nesten sånn at jeg har bestemt meg for å si farvel til dette stedet, og dra ut til, jeg vet ikke helt hva, men.
Jeg kjenner meg sliten, mettet, fullstappet, og ferdig.
Eller noe sånt. Ja. Akkurat det gjør jeg.
Kort fortalt har denne dagen vært... litt forskjellig, for å si det sånn. Jeg sto opp rundt åtte, skrev videre på mitt nye så kalte mesterverk, trødde i meg den fantastiske frokosten, lå på sofaen (som vanlig) og jo, det var kjempekoselig. Helt utrolig. Jeg diskuterte "DaVinci Koden" med to ansatte, og "Engler og Demoner," hørte på at noen jattet i vei om en eller annen tur de hadde vært på i hutiheita og etterhvert trasket jeg i dusjen. Så var det samtale med den danske dama, og vi diskuterte mer bok og litteratur, så kom pappa til lunsj, og det var DØDSMORSOMT.
...
Biblioteket med et menneske i teamet mitt, måltid på måltid på måltid, ute å spise sammen med en ansatt og I som er her på avdelingen, TV og enda mer TV og etter hvert kom Inger innom. Det var koselig.
mandag
St. Hans feiring.
6/23/2008 10:50:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Okei, så har jeg ikke tatt dette bildet, og nei, det er heller ikke det fabelaktige St.Hans bålet vårt, fra den fantastiske St. Hans feiringa vi hadde - MEN vi har i alle fall hatt en slags.
Jeg tror det må være min første på et par år eller noe i den duren, og det var... veldig... morsomt. Akkurat som denne dagen.
Vi dro et par stykker fra avdelingen: to ansatte, meg, T og en til T som er innlagt her, og kjørte i en halvtime etter et vindstille sted. Det var vanskelig å finne, for å si det sånn.
Etter mye om og men havnet vi i ei forbannet fjære et sted på Tromsøya, og lagde bål, grillet og diverse, mens jeg slurpet i meg Youghurt nummer 76700383993 eller noe, og drakk mi første flaske med Pepsi Max siden 17.mai! HALLO! Jeg hadde glemt hvor godt det var.
Vi var der i en time eller så. Jeg og den ene T'en satt på et pledd, og bladde i MAG mens vi så litt på en morsom test som handlet om "Hvor godt liker du kroppen din" og lignende, mens myggene surret rundt ørene våre. Koselig det.
Jeg har tilbrakt mesteparten av dagen i senga og på sofaen, og det er jo koselig det.
søndag
Søndag.
6/22/2008 10:57:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Det er søndag, og slutten på permisjonen min. Det er snart på tide å dra tilbake til galehuset, hurra for det (!) og vi skal sette oss i bilen og kjøre ”hjemover” om ikke så veldig lenge. Det blir for så vidt greit nok, for jeg savner den så kalte ”senga mi” – og det blir litt greit å krype sammen i den igjen. Jeg sover ikke så bra i mor og fars køyeseng – og akkurat nå hadde det liksom ikke gjort noe med et par timers søvn.
Det har gått veldig i ett her. Det har skjedd et eller annet hele tiden, jeg har vært på farten konstant, og jo – det er jo greit, så slipper jeg å bli så ”stillesittende” og jeg har definitivt brukt opp aktivitetskvoten min for lenge siden. Uffda, det var jo synd det i grunnen.
Jeg er iskald, men sommeren er her, og jeg kan kjenne det når jeg går utenfor huset for å trekke frisk luft.
I går, etter at jeg, mamma og Sandra hadde spist frokost, spilte jeg noen runder med det fantastiske spillet; bubble shooter – og så gikk Sandra og jeg en tur på Domus for å kjøpe avisa Nordlys. På senteret hadde de en slik te og kaffe butikk som heter… ”Kaffelatte” eller noe i den duren, og de solgte hvit kakao. Sånn takeaway. Og jeg begynte å tenke på Inger, av en eller annen grunn. Inger og kakao er liksom noe som hører sammen, til tross for at jeg er nesten sikker på at hun ikke er så veldig glad i hvitsjokolade. De hadde forresten et diverse utvalg av te, kaffe, potetgull og sjokolade, og jeg bare måtte kjøpe en te -greie som vissnok smakte Jordbær og Kiwi. Den var virkelig ikke så verst.
Jeg har løpt rundt i hele byen på jakt etter en spesiell type sjokoladelettmelk, og det irriterer meg at den tydeligvis er gått ut av produksjon. Jeg blir litt smålei av å drikke melk og juice, så jeg tenkte at jeg skulle kjøpe en pakke med denne melketypen, bare for å få litt variasjon i det jeg tyller i meg. Men nei; jeg var innom alle matbutikkene i hele Narvik, og det var umulig å finne noe som kunne minne om den.
Etter vi hadde spist lunsj sammen, hele familien, dro vi på shopping. Amen for det. Vi trasket rundt på de ENOOOOORME kjøpesentrene her hele dagen, Sandra fikk vondt i beina og måtte surke litt for det, ryggen min ble ødelagt (det er noe galt med muskulaturen min) og vi handlet noen greier. Jeg har øredobber nok for resten av mitt liv nå, tror jeg, og jeg har rasket med meg noen… vakre bukser som ikke kostet mer enn tjue kr stykke. Flott.
Da Helle var ferdig på jobb, møtte jeg henne og dro vi på kafé sammen – det var koselig å være sammen med henne igjen. Vi satt på Kafferiet, drakk Americano og snakket om hvordan livet skal bli når vi er sekstifem og pensjonister. Helle ble med til besteforeldrene mine for å spise Vårruller til middag (jeg har fått helt dilla på en vegetarisk type som de selger på ICA), vi så på leiligheter og diverse annet. Selv om det neppe blir noen flytting til denne stygge byen til høsten, kommer jeg tvilsomt til å dra hjem til mamma og pappa igjen. Jeg føler meg ferdig med den epoken i livet, og forholdet vårt er så mye bedre når vi har litt avstand til hverandre.
Jepp. Ellers har jeg vært på besøk hos tante Else, gjort min plikt som Gudmor – hoppet på trampolina sammen med Helene, mitt treårige gudbarn med hvitt hår som står rett til vers. Og jeg har vært på besøk hos Helle og Camilla, på Strømsnes, sett på Sex og Singelliv, og det var okei.
Mennesker har begynt å dra på ferie. Sunniva er et eller annet sted i England sammen med pappaen sin, heldig som hun er og Merete har dratt til Kreta. Jeg har ikke sett henne på lenge, og savner henne. Håper at hun har det fint.
Det er forresten noe galt med bildeopplastningen her, så bilder kommer etter hvert når den fungerer igjen.
fredag
Helg og sommerferie.
6/20/2008 11:01:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Endelig er det sommerferie, skoleåret er over og halleluja for det. Det har vært litt av en dag, kaotisk, ikke så verst i bunn og grunn, og det har skjedd MYE.
P i teamet mitt kommer for å vekke meg kvart over åtte, overrasket over at jeg fortsatt ligger i senga med øynene igjen. ”Har du sovet helt til nå, Annika?”
”Mhm,” grynter jeg tilbake, ”jeg tror faktisk det.”
”Det er ikke verst! Det må jeg virkelig si.”
”Oia. Men jeg la meg ikke før i totida, så…,” mumler jeg og vrir på meg i senga. ”Jeg hadde så mange ting jeg måtte gjøre.”
P i teamet mitt kommer for å vekke meg kvart over åtte, overrasket over at jeg fortsatt ligger i senga med øynene igjen. ”Har du sovet helt til nå, Annika?”
”Mhm,” grynter jeg tilbake, ”jeg tror faktisk det.”
”Det er ikke verst! Det må jeg virkelig si.”
”Oia. Men jeg la meg ikke før i totida, så…,” mumler jeg og vrir på meg i senga. ”Jeg hadde så mange ting jeg måtte gjøre.”
Men P har rett: det er ikke så verst at jeg sover til nesten halv ni, ganske strålende faktisk, og etter måneder med insomnia og et fabelaktig søvnmønster, er kroppen så utpeiset at den virkelig trenger all søvnen den kan få. Ikke at jeg er så mye mer opplagt – men det er i alle fall ikke så utrolig mange timer i døgnet lengre.
P ordner frokost, vi spiser frokost, jeg tusler ned til mine siste 45 minutter på skolen, lager glasur til kaka jeg bakte i går, diskuterer Lav – Karbo – diett med M, en av lærerne på skolen, som er overbevist om at dette virkelig er måten å endre livsstilen sin på.
Hun forteller meg om ei jente som var innlagt på UPA for lenge siden, en ganske morsomtragisk historie. Denne jenta M forteller meg om var innlagt for anoreksi og diverse annet, og hun var svært tynn (som anorektikere gjerne er) – men klarte ikke å se det selv. Hun gikk i åletrange jeans og tettsittende topper, som framhevde hvor knoklete og skjelettaktig hun var, og hun pleide å bruke mye sort sminke rundt øynene. De prøvde forskjellige ting med henne; sto framfor speil sammen med jenta for å vise henne hvor tynn hun var i forhold til mennesket hun sto ved siden av, og jo da, hun kunne jo se at mennesket hun sto sammen med ikke var tykk – men med en gang hun flyttet blikket over på seg selv i speilet, var det som om hjernen blåste opp bildet og gjorde henne enorm. Ergo: hun trodde at hun var enorm.
Uansett. En dag da jenta var ute i byen sammen med en av miljøterapeutene på galehuset, gikk de rundt et hjørne og kroppene til denne jenta og miljøterapeuten ble speilet i et vindu. Dette vinduet var slik at en ikke kunne se noe annet enn underkroppen, og jenta utbryter: ”herregud! Se på det mennesket der! Gud hjelpe meg vel så tynn hun er!”
Etter hvert gikk det opp for henne at det var henne selv hun så.
Jeg måtte le.
Etter hvert gikk det opp for henne at det var henne selv hun så.
Jeg måtte le.
Jo – etter jeg har vært nede sammen med M, laget kakeglasur til dumlesjokoladekaka, trasker jeg opp på avdelingen igjen, og det bærer rett i samtale med dette nye danske mennesket som jeg jatter med hver eneste dag. Jeg sitter ikke lenge, vrir og vender på meg på stolen og går ut etter tjue minutter. Nok samtaler for i dag.
Det har vært mye om og mén hele dagen om avdelinga skulle flytte over på Sørsiden, eller om Sørsiden skulle komme over til oss. Meningen var egentlig at vi skulle over til dem, så jeg begynte å plukke ned rommet mitt i går – MEN så viste det seg i dag at vi slapp å flytte likevel, og at jeg får tilbringe resten av sommeren på rommet mitt. Det er okei, så slipper jeg tanken på å måtte drasse alle tingene mine over.
Resten av dagen vasket jeg rommet, dusjet, mamma og Sandra var innom til lunsj, var på Breivika for å tømme skapet mitt, spiste middag, ventet og så kom mamma og pappa for å hente meg, sånn at vi kunne kjøre til Narvik sammen.
Så. Hey. Nå er jeg i Narvik, og jeg vet ikke hvordan dette kommer til å gå. Hvordan det kommer til å bli.
onsdag
Thank you. For saving me.
6/18/2008 09:35:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Noen ganger må jeg helt ærlig innrømme
at jeg er skrekkelig glad for at jeg har denne ene
terapeut-legen min - som dessverre ikke er min
lengre om ikke så veldig lenge. Hun skal
nemmelig ut i permisjon i juli, og da er det takk og farvel.
Det blir litt rart - for jeg har tross alt "kjent" henne
og sett henne jevnlig i to år nå, og det er ganske lenge. Mange timer, for å si det sånn.
Etter timen jeg hadde med henne i dag følte jeg meg
noe sånt som tretti kilo lettere innvendig, og det gjorde denne
fantastiske dagen litt bedre. Heldigvis.
Jeg har lært så mye i løpet av dette året jeg har gått
fast til henne, om meg selv og menneskene rundt meg
og hun er så okei, fordi hun pynter ikke på sannheten
eller pakker ting inn i de helvetes papirdottene som så
mange andre mennesker her i verden gjør.
Disse timene har vært et holdepunkt, et eller annet trygt i tilværelsen
og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten dem.
Greit nok; jeg er ikke der jeg BURDE være, jeg gjør ikke det jeg
BURDE ha gjort med livet mitt - og jeg ble alt annet enn det mennesker
trodde at jeg skulle bli for bare et par år siden, da vi gikk ut av ungdomsskolen
- men det kunne vært verre. Jeg kunne vært død.
Synes enda jeg hører R - mattelærers stemme, fra den siste dagen
på ungdomsskolen. Vi sto ute på trappa sammen, den trappa med gymsalen, jeg var forgrått og grusom, og Randi så veldig okei ut som vanlig. Så snudde hun seg mot meg og sa: "Annika, det blir så spennende å se hva du blir når du blir stor."
Kjempespennende, ja.
Jeg har blitt i kjempetvil om hva jeg kommer til å gjøre til høsten. Jeg tror faktisk ikke at det kommer til å bli mer skole i form for "videregående" på en stund, og så langt ser det ut til at mine planer om å flytte til Narvik er godt spolert. Ikke vet jeg, men jeg må innrømme at jeg ikke har så veldig lyst til å sette meg på skolebenken på fulltid med det første, og mamma snakker hele tiden om "å komme seg på beina".
Vel. Jeg står jo fint og flott på begge føttene mine, jeg.
Jeg får perm.
Jepp. Jeg får permisjon til helga, hurra, men jeg skal ikke hjem til huset mitt. Neida. Jeg skal være med mamma og pappa til Narvik, og menneskene her mente etter mye om og men at det vil være god trening før vi drar til Kreta sammen med onkel Johan og tante Åse, Noomi og Mabel. Ikke vet jeg - jeg er litt skeptisk til dette, tenker på det lasset med diverse ting som vi må dra med oss, men det skal faen meg bli godt med en liten pause fra Madhouse. Jeg tror jeg trenger det.
Mamma og Sandra var her i kveld og spiste kveldsmat sammen med et de menneskene som jobber her. Det var ganske koselig, utrolig nok.
terapeut-legen min - som dessverre ikke er min
lengre om ikke så veldig lenge. Hun skal
nemmelig ut i permisjon i juli, og da er det takk og farvel.
Det blir litt rart - for jeg har tross alt "kjent" henne
og sett henne jevnlig i to år nå, og det er ganske lenge. Mange timer, for å si det sånn.
Etter timen jeg hadde med henne i dag følte jeg meg
noe sånt som tretti kilo lettere innvendig, og det gjorde denne
fantastiske dagen litt bedre. Heldigvis.
Jeg har lært så mye i løpet av dette året jeg har gått
fast til henne, om meg selv og menneskene rundt meg
og hun er så okei, fordi hun pynter ikke på sannheten
eller pakker ting inn i de helvetes papirdottene som så
mange andre mennesker her i verden gjør.
Disse timene har vært et holdepunkt, et eller annet trygt i tilværelsen
og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten dem.
Greit nok; jeg er ikke der jeg BURDE være, jeg gjør ikke det jeg
BURDE ha gjort med livet mitt - og jeg ble alt annet enn det mennesker
trodde at jeg skulle bli for bare et par år siden, da vi gikk ut av ungdomsskolen
- men det kunne vært verre. Jeg kunne vært død.
Synes enda jeg hører R - mattelærers stemme, fra den siste dagen
på ungdomsskolen. Vi sto ute på trappa sammen, den trappa med gymsalen, jeg var forgrått og grusom, og Randi så veldig okei ut som vanlig. Så snudde hun seg mot meg og sa: "Annika, det blir så spennende å se hva du blir når du blir stor."
Kjempespennende, ja.
Jeg har blitt i kjempetvil om hva jeg kommer til å gjøre til høsten. Jeg tror faktisk ikke at det kommer til å bli mer skole i form for "videregående" på en stund, og så langt ser det ut til at mine planer om å flytte til Narvik er godt spolert. Ikke vet jeg, men jeg må innrømme at jeg ikke har så veldig lyst til å sette meg på skolebenken på fulltid med det første, og mamma snakker hele tiden om "å komme seg på beina".
Vel. Jeg står jo fint og flott på begge føttene mine, jeg.
Jeg får perm.
Jepp. Jeg får permisjon til helga, hurra, men jeg skal ikke hjem til huset mitt. Neida. Jeg skal være med mamma og pappa til Narvik, og menneskene her mente etter mye om og men at det vil være god trening før vi drar til Kreta sammen med onkel Johan og tante Åse, Noomi og Mabel. Ikke vet jeg - jeg er litt skeptisk til dette, tenker på det lasset med diverse ting som vi må dra med oss, men det skal faen meg bli godt med en liten pause fra Madhouse. Jeg tror jeg trenger det.
Mamma og Sandra var her i kveld og spiste kveldsmat sammen med et de menneskene som jobber her. Det var ganske koselig, utrolig nok.
Kjære Gud.
6/18/2008 12:40:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
... Er du død?
Hører du ikke bønnene mine?
Er jeg et dårlig menneske siden du velger å
ikke svare dem?
Jeg har vært lenge nok her nå.
Synes jeg. Og det er like før jeg går på veggen -
jeg blir kvalm av den røde sofaen i stua; den er så slitt
og burde vaskes, og jeg tilbrakt
alt for mange timer
i den. Alt for mange.
Jeg trenger ikke å være her lengre; jeg skjønner ikke hvorfor
jeg er her engang. Jeg er verken "syk" eller "dårlig" eller noe som helst,
så jeg ser ikke vitsen i at de stenger meg inne på et sånn sted som
dette. Jeg er så utrolig lei.
Jeg blir sliten i hodet av alle disse samtalene
som foregår hele tiden, av alle menneskene som
trasker rundt meg konstant, av alt og alle - og det
er ikke mulig å få et minutt eller to alene. Ikke
får jeg sove heller; nattevaktene vekker meg når de åpner
dørene for å sjekke om jeg sover, og jeg ser ikke poenget i noe
av dette. Jeg vil ut i friheten; ut - trekke frisk luft, være
levende, være sammen med vennene mine, dra på kafe,
ha filmkvelder, dra på kino, sitte i Telegrafbukta og drikke øl,
ta en røyk sammen med Oda på fest, dra til Oslo, gjøre ting.
Jeg har ikke lyst til å være innestengt på psyk med begrenset
aktivitetsnivå, og jeg trenger en pause.
Er det for mye å be om?
Jeg kjenner ikke at jeg orker mer av:
"Annika, nå er det mat"
"Annika, er du trett eller er du i dårlig humør?"
"Hvordan er dagen din?
"Hva vil du gjøre?"
"Blablablabla. Du har brukt opp aktivitetskvoten din."
"Du blir ikke enorm."
"Nei, jeg tror det er for tidlig."
"Ja, du kan sove litt - og så kan du dra på skolen etterpå."
Og nå har også kreativiteten forlatt meg.
Kan de bare ikke se at jeg egentlig ikke trenger dette
og det er på tide å dra hjem?
Jeg vil UT.
Hvis jeg kan be om noe, vil jeg:
Hører du ikke bønnene mine?
Er jeg et dårlig menneske siden du velger å
ikke svare dem?
Jeg har vært lenge nok her nå.
Synes jeg. Og det er like før jeg går på veggen -
jeg blir kvalm av den røde sofaen i stua; den er så slitt
og burde vaskes, og jeg tilbrakt
alt for mange timer
i den. Alt for mange.
Jeg trenger ikke å være her lengre; jeg skjønner ikke hvorfor
jeg er her engang. Jeg er verken "syk" eller "dårlig" eller noe som helst,
så jeg ser ikke vitsen i at de stenger meg inne på et sånn sted som
dette. Jeg er så utrolig lei.
Jeg blir sliten i hodet av alle disse samtalene
som foregår hele tiden, av alle menneskene som
trasker rundt meg konstant, av alt og alle - og det
er ikke mulig å få et minutt eller to alene. Ikke
får jeg sove heller; nattevaktene vekker meg når de åpner
dørene for å sjekke om jeg sover, og jeg ser ikke poenget i noe
av dette. Jeg vil ut i friheten; ut - trekke frisk luft, være
levende, være sammen med vennene mine, dra på kafe,
ha filmkvelder, dra på kino, sitte i Telegrafbukta og drikke øl,
ta en røyk sammen med Oda på fest, dra til Oslo, gjøre ting.
Jeg har ikke lyst til å være innestengt på psyk med begrenset
aktivitetsnivå, og jeg trenger en pause.
Er det for mye å be om?
Jeg kjenner ikke at jeg orker mer av:
"Annika, nå er det mat"
"Annika, er du trett eller er du i dårlig humør?"
"Hvordan er dagen din?
"Hva vil du gjøre?"
"Blablablabla. Du har brukt opp aktivitetskvoten din."
"Du blir ikke enorm."
"Nei, jeg tror det er for tidlig."
"Ja, du kan sove litt - og så kan du dra på skolen etterpå."
Og nå har også kreativiteten forlatt meg.
Kan de bare ikke se at jeg egentlig ikke trenger dette
og det er på tide å dra hjem?
Jeg vil UT.
Hvis jeg kan be om noe, vil jeg:
- Slippe ut her fra.
- få dra på perm til helga, Narvik sammen med mamma og Sandra.
- Slippe ut her fra.
- få dra til kreta.
- Slippe ut her fra.
- Få spise det jeg vil igjen.
- Slippe ut.
- Ikke føle alle disse tingene jeg gjør.
- Slippe ut.
- Få et liv.
- Amen.
Braliv.
6/18/2008 11:16:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Første:
- Bestevenn: Ingvild og Inger.
- Jobb: Vita. jeg jobbet der i... et år eller noe sånt.
- Lange reise: Må ha vært forrige sommer. Språkreise sammen med Inger og Sunniva! Time of my life.
Siste:
- Jeg spiste: Havregrøt og eple med kanel.
- Drakk: Lettmelk.
- Reklame jeg så: Den gilde reklamen, tror jeg. Med den gutten som ramler i vannet og får pølser hos mammaen sin eller noe.
- Sms: Aaaner ikke. Mamma kanskje?
- Person jeg gav en klem: Silje?
- Personen jeg så: T - som også er så heldig å få være her på dette fantastiske stedet !
- Jeg hadde/har på meg: Ullgenser ooog... shorts. Bra match.
- Sang jeg hørte: Aner ikke.
- Irriterende ting: Hele dette stedet. WÆO !!
Enten eller:
- Ski eller snowboard: Ski! Definitivt. Synd at jeg bare har stått en gang på dem i år.
- Svart eller hvit: svart
- Slipknot eller Metallica: Ingen av dem.
- Penn eller blyant: penn. De røde fra sykehuset.
- Star Wars eller Star Trek: Aner ikke. Jeg har ikke sett noen av dem...
- Metall eller punk: METALL.
- Kaffe eller te: Jatakk - begge deler.
- Slush eller milkshake: slush. Så klart.
- Cola eller pepsi: pepsi max.
- Venner eller familie: Begge deler. Jeg trenger begge to. <3 - Seng eller sofa: seng
- Øl eller vin: Kommer aaalt an på.
Det første du tenker når du hører :
- Hund: Caro.
- Oransje: Det smykket jeg lagde her om dagen.
- Is-te: Godt. Spesielt når den er iskald og med isbiter i.
- Regnbue: Gullkiste.
- Agurk: Godt!
- Hai: Haisommer. hahahah.
- Bursdag: Satan i helvete.
- Brus: Pepsi max?
- Penger: Har jeg for lite av.
- Bestevenn: Kunne ikke klart meg uten!
Tilfeldige spørsmål:
- Hvor gammel ser det ut som du er: Tre år.
- Kan du reparere en bil: jaja. Klart det! Enda et av mine skjulte talenter.
- Har du drept noen i en drøm: bare meg selv.
- Har du planer for fremtiden: Nja. Tar en dag av gangen, jeg tror det er best. I alle fall sånn som ting er akkurat nå.
- Er du vegetarianer: Ja.
- Er du snill: Ja. Jeg er det. Tror det?
- Er du slem: Nei.
- Har du hatt sex: Sex? Jeg?
- Drikker du ofte: Begynner å bli lenge siden nå, ja.
- Er du avhengig av mobilen din: Bare av klokka på den.
- Sitter du mye med pc'en din: Nei, ikke nå lengre.
tirsdag
Minutter med frihet.
6/17/2008 09:37:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
I dag har jeg for første gang benyttet meg av min
"utgang etter avtale" - og dro til byen for å møte Inger.
Det føltes... ganske okei å bevege på seg uten
et UPA menneske på slep. Siden det var sol og fint vær
hadde jeg planer om at jeg og Inger kunne sitte
på kafe og nyte solskinnet og den iskalde vinden, men det ble det ikke noe av.
Jeg lånte en drøss av DVD'er på biblioteket,
Starwars faktisk (og ja, jeg skjemmes fordi jeg ikke har sett filmene før) -
og jeg har planer om å pløye meg igjennom bunken etterhvert.
Får sikkert nok tid til det nå som det snart er sommerferie, og skolen
her stenger. Jeg er litt skeptisk til det, for jeg har ikke
en fjerneste anelse om hva jeg skal finne på.
Over ser dere det fine flotte stedet der jeg "bor" for tiden. Nydelig, ikke sant?
Byen var greit nok, og da jeg kom tilbake, presis til middag,
var jeg dødssliten men hadde allerede bestemt meg for
at jeg ville ut en tur til i løpet av dagen. Jekta eller noe,
bare for å bedrive tiden, for jeg blir så utrolig jævla drittlei
av å sitte i den røde sofaen, glo på tv eller film eller hva det enn måtte være
- og for å ikke snakke om å ligge i senga mi som knirker noe skrekkelig.
Drittlei.
Og jo, det verste jeg vet er når jeg HAR bestemt meg for noe, og så
blir det ikke noe av det. Avdeling Sør hadde stukket av med bilen,
og da de endelig kom tilbake - etter laaange minutter med venting og trasking
mellom skinnstolen i stua og vasken, var det liksom meningen at vi skulle dra ut.
Men:
"Nei, Annika. Det går dessverre ikke. Du har alt vært ute en tur i dag,
og brukt opp aktivitetskvoten din. Hva om vi finner på noe morsomt her
i stedet? Du som er så kreativ?"
Ja. Klart. Det er så enkelt å finne på noe morsomt her, og jeg kjente virkelig
at jeg hadde lyst til å skyte ned dette mennesket, brenne ned huset
og be alle aktivitetsplaner og oversikter over "hvor mye Annika får lov
til å røre på seg" reise til helvete. Men men.
Mamma var innom på kveldsmat, og det var greit nok.
Og så har jeg fått denne geniale ideen om at jeg vil og SKAL og MÅ ha perm til helga. Jeg
vil være med mamma og Sandra til Narvik - for jeg trenger en
pause fra dette forbannete stedet.
"Njaaa. Jeg synes at det er litt tidlig med perm, Annika."
Ja vel. Synd det. Men jeg trenger virkelig en pause.
"utgang etter avtale" - og dro til byen for å møte Inger.
Det føltes... ganske okei å bevege på seg uten
et UPA menneske på slep. Siden det var sol og fint vær
hadde jeg planer om at jeg og Inger kunne sitte
på kafe og nyte solskinnet og den iskalde vinden, men det ble det ikke noe av.
Jeg lånte en drøss av DVD'er på biblioteket,
Starwars faktisk (og ja, jeg skjemmes fordi jeg ikke har sett filmene før) -
og jeg har planer om å pløye meg igjennom bunken etterhvert.
Får sikkert nok tid til det nå som det snart er sommerferie, og skolen
her stenger. Jeg er litt skeptisk til det, for jeg har ikke
en fjerneste anelse om hva jeg skal finne på.
Over ser dere det fine flotte stedet der jeg "bor" for tiden. Nydelig, ikke sant?
Byen var greit nok, og da jeg kom tilbake, presis til middag,
var jeg dødssliten men hadde allerede bestemt meg for
at jeg ville ut en tur til i løpet av dagen. Jekta eller noe,
bare for å bedrive tiden, for jeg blir så utrolig jævla drittlei
av å sitte i den røde sofaen, glo på tv eller film eller hva det enn måtte være
- og for å ikke snakke om å ligge i senga mi som knirker noe skrekkelig.
Drittlei.
Og jo, det verste jeg vet er når jeg HAR bestemt meg for noe, og så
blir det ikke noe av det. Avdeling Sør hadde stukket av med bilen,
og da de endelig kom tilbake - etter laaange minutter med venting og trasking
mellom skinnstolen i stua og vasken, var det liksom meningen at vi skulle dra ut.
Men:
"Nei, Annika. Det går dessverre ikke. Du har alt vært ute en tur i dag,
og brukt opp aktivitetskvoten din. Hva om vi finner på noe morsomt her
i stedet? Du som er så kreativ?"
Ja. Klart. Det er så enkelt å finne på noe morsomt her, og jeg kjente virkelig
at jeg hadde lyst til å skyte ned dette mennesket, brenne ned huset
og be alle aktivitetsplaner og oversikter over "hvor mye Annika får lov
til å røre på seg" reise til helvete. Men men.
Mamma var innom på kveldsmat, og det var greit nok.
Og så har jeg fått denne geniale ideen om at jeg vil og SKAL og MÅ ha perm til helga. Jeg
vil være med mamma og Sandra til Narvik - for jeg trenger en
pause fra dette forbannete stedet.
"Njaaa. Jeg synes at det er litt tidlig med perm, Annika."
Ja vel. Synd det. Men jeg trenger virkelig en pause.
Karianne og Annika i mai. <3
She came back for her smile.
6/17/2008 12:49:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
She came back for itshe came back for her smile
she had lost it in the night
snow was falling
her shadow dressed up in white
she came back for her smile
she came back for it
she came back for her smile
to make sure she was kept in mind
without a warning
a star fell from the sky
eager to be part of her sight
she came back for it
she came back just in time
she came back for her smile
Morgen.
6/17/2008 09:25:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Tirsdag. Jeg er trett og jævelig og forferdelig mett. Til informasjon har jeg spist mitt første fat med havregrøt og drukket mitt første glass med
melk på månedsvis, mens jeg så på
"God morgen Norge" sammen med en av de ansatte her. Det er standard morgenrutine for meg
nå: bli vekket kvart over åtte, trø på badet, vente, bli hentet, spise frokost
sammen med et menneske og se på "God Morgen Norge".
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i dag. Jeg har pløyd meg igjennom
postsecret - bøkene Silje hadde med til meg i går, og jeg kan ikke si
annet enn at jeg elsker disse fantastiske hemmelighetene.
Det er vondt å lese: men de er fascinerende.
I dag kommer Inger innom tror jeg, og Silje snakket litt om å dukke opp, hun også.
Senere starter forresten den så kalte "treninga" - og min
kjære mamma skal komme på besøk. Vi skal spise kveldsmat sammen.
mandag
Ny uke, besøk og sånt.
6/16/2008 09:44:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jajamensann - så var vi kommet til uke nummer fire. Tjueåtte dager har jeg vært her - tjueåtte flotte, fantastiske dager, og joda det må sies at det har vært de mest fantastiske flotte dagene i mitt så langt, syttenårige liv.
Dagene har gått utrolig fort.
Dagen i dag har vært flott, fantastisk og jo, jeg har virkelig ikke ord som kan beskrive hele herligheten. Jeg ble vekket klokken åtte som vanlig, og siden det er mandag og dommedag, ble jeg dratt ned på undersøkelsesrommet der den brutale dommen skulle falle. Ingen endring siden sist; og det var i grunnen greit nok det. Jeg slapp i alle fall å traske rundt resten av dagen i frykt for at buksa mi ikke ville sitte der den burde lengre.
Deretter var det tid for frokost, og jeg begynner å bli så utrolig drittlei av denne rapsoljen som jeg ikke skjønner hvorfor jeg må ta.
"Det er ikke akkurat... normalt å spise kanel på bananen, Annika," sier menneskene her. Men det er da faen ikke normalt å spise rapsolje med skje heller? Jeg kjenner virkelig ingen andre mennesker som SPISER den typen olje man bruker til å bake eller steke mat med - med skje! Og FIRE om dagen? Halloooo?!?
Det smaker som tran. Eller kanskje verre. Ikke at jeg har så mye i mot tran da, men likevel. Æsj. Jeg gleder meg til jeg slipper unna faenskapen.
Jeg var noen timer på skolen; malte et nytt fantastisk og faaabelaktig maleri som har fått plass i bokhylla mi, spiste lunsj sammen med min nye utgave av mamma (det er et menneske her som har en tendens til å høre akkurat ut som henne noen ganger) og hatt en kjempehyggelig diskusjon med menneskene i det så kalte "teamet" mitt her. Det var veldig morsomt.
Badet mitt ble endelig vasket i dag - etter mye masing, tok noen endelig ansvar og vasket vekk alt håret på gulvet. Det var sannelig på tide. Jeg tror ikke det har blitt vasket siden jeg kom hit.
Silje og Sunniva var på besøk i kveld, og det var koselig. Vi spilte "terapi" og Silje hadde tatt med postsecret bøkene sine til meg, en rosa Carebear, Narnia og noen ting jeg kunne henge på veggen. Fint med noe sånt, og fint med noe okei når resten bare er... dritt med store bokstaver.
Siljeee <3.
Sunniva som skriver i min fantastiske flotte skoledagbok.
Sunniva. Igjen.
Dagene har gått utrolig fort.
Dagen i dag har vært flott, fantastisk og jo, jeg har virkelig ikke ord som kan beskrive hele herligheten. Jeg ble vekket klokken åtte som vanlig, og siden det er mandag og dommedag, ble jeg dratt ned på undersøkelsesrommet der den brutale dommen skulle falle. Ingen endring siden sist; og det var i grunnen greit nok det. Jeg slapp i alle fall å traske rundt resten av dagen i frykt for at buksa mi ikke ville sitte der den burde lengre.
Deretter var det tid for frokost, og jeg begynner å bli så utrolig drittlei av denne rapsoljen som jeg ikke skjønner hvorfor jeg må ta.
"Det er ikke akkurat... normalt å spise kanel på bananen, Annika," sier menneskene her. Men det er da faen ikke normalt å spise rapsolje med skje heller? Jeg kjenner virkelig ingen andre mennesker som SPISER den typen olje man bruker til å bake eller steke mat med - med skje! Og FIRE om dagen? Halloooo?!?
Det smaker som tran. Eller kanskje verre. Ikke at jeg har så mye i mot tran da, men likevel. Æsj. Jeg gleder meg til jeg slipper unna faenskapen.
Jeg var noen timer på skolen; malte et nytt fantastisk og faaabelaktig maleri som har fått plass i bokhylla mi, spiste lunsj sammen med min nye utgave av mamma (det er et menneske her som har en tendens til å høre akkurat ut som henne noen ganger) og hatt en kjempehyggelig diskusjon med menneskene i det så kalte "teamet" mitt her. Det var veldig morsomt.
Badet mitt ble endelig vasket i dag - etter mye masing, tok noen endelig ansvar og vasket vekk alt håret på gulvet. Det var sannelig på tide. Jeg tror ikke det har blitt vasket siden jeg kom hit.
Silje og Sunniva var på besøk i kveld, og det var koselig. Vi spilte "terapi" og Silje hadde tatt med postsecret bøkene sine til meg, en rosa Carebear, Narnia og noen ting jeg kunne henge på veggen. Fint med noe sånt, og fint med noe okei når resten bare er... dritt med store bokstaver.
Siljeee <3.
Sunniva som skriver i min fantastiske flotte skoledagbok.
Sunniva. Igjen.
Vakkert, vakkert. Med snus under leppa og hele pakka. LOVE.
søndag
Rom 207.
6/15/2008 10:24:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg har ikke vært på nett på et par dager (jeg har faktisk ikke orket - tro det den som kan), så derfor har jeg ikke skrevet noe heller. Ikke at det har skjedd så utrolig mye spennende de siste dagene, utrolig nok, men likevel.
Torsdag ommøblerte jeg rommet mitt, jeg hadde faktisk ikke trodd at det gikk an - men det gjorde vissnok det, og resultatet ble mye bedre enn forventet. Det er nesten sånn at jeg begynner å like rommet mitt nå, og jeg må innrømme at det kommer til å bli litt trist når jeg må pakke sammen sakene mine, si farvel til rommet mitt og dra alle tingene mine med meg på Sørsiden i løpet av neste uke en gang. Tragedie.
Torsdag ommøblerte jeg rommet mitt, jeg hadde faktisk ikke trodd at det gikk an - men det gjorde vissnok det, og resultatet ble mye bedre enn forventet. Det er nesten sånn at jeg begynner å like rommet mitt nå, og jeg må innrømme at det kommer til å bli litt trist når jeg må pakke sammen sakene mine, si farvel til rommet mitt og dra alle tingene mine med meg på Sørsiden i løpet av neste uke en gang. Tragedie.
Jepp. Det nærmer seg sommerferie, og jeg var i byen sammen med mamma i hele går. Vi løp rundt som tullinger på jakt etter en fin bikinioverdel som var umulig å finne, så på sko og ditten og datten, noe som i grunnen ikke var så verst - til tross for stresset. Fram og tilbake mellom alle disse idiotiske og latterlige måltidene, og siden det ikke er mer enn 1 1/2 - 2 timer mellom dem, ble det dårlig tid. Vi driver å "forbereder" oss på Kreta turen, og etter mye om og men viser det seg at jeg får dra likevel. Flott det. Men jeg skal ha med meg kofferten full av lister og regler for alt mulig, hvor mye jeg får trene og sånt (for jeg planlegger å bevege mer på meg, ja...) - så det er mye som må orndes.
Styr. Så jævla mye styr.
Helga har for så vidt vært grei nok. Læreren min fra barneskolen har vært på jobb her i helga, og han er en morsom kar. Vi startet lørdagen med å spise frokost sammen på "Annikas spiserom" mens vi lo oss ihjel og så på tegnefilm på tv2 som handlet om en flodhest som mente han var for tykk, og skulle slanke seg.
I går kveld dro jeg, T, og to ansatte på kino for å se "The Happening", selv om jeg egentlig ikke orket noe som helst etter den kaotiske dagen i byen. Det var en drittfilm fra begynnelse til slutt, så den anbefales virkelig ikke! Dårlig skuespill, tam historie, ingen gode musikkting og nei, æsj, jeg ble SKUFFET. VELDIG. Men den gjorde i alle fall sånn at jeg fikk lyst til å se "Den sjette sansen" igjen - så vi leide den i dag.
Og! Jeg har vært i Tromsø familiepark, sett på lamaer og ei ku som så ut som en moskus, spist vegetarvårruller, kokt kaffe, drukket kaffe, spilt monopolspill MED kredittkort, sovet og ellers... gjort veldig lite. I morgen er det halleluja og amen, og jeg skal få vite hvor herlig tykk jeg har blitt. Jeg venter i spenning!
Kjæresten min. Sover sammen med meg hver natt, og viker ikke fra min side.
Kunstverk, ja. Nydelig.
Pappa og jeg var på obs! og kjøpte meg en blomst her om dagen.
onsdag
Konsert og diverse.
6/11/2008 09:21:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
I dag har jeg vært på min første hiphop lignende konsert noensinne - og jeg kan ærlig innrømme at det ikke var noen stor suksess - av mange grunner. Konserten var på kulturhuset, det var sånn ting i regi av Think Mental Fashion, og noe HIV/Aids greier siden det er den "så kalte" Mandela - dagen i dag.
Jeg var kjempemett, hadde vondt i korsryggen og man kan trygt si at jeg var i et veldig "hipp hurra, så bra alt er" humør - noe som gjorde saken så mye bedre. I tillegg var musikken KJEMPEBRA! En haug med gnålete mennesker, og et enormt volum som virkelig fikk trommehinnene mine (...som om de ikke er skadet nok) til å vibrere. Men det var i alle fall okei å få seg en tur ut her fra, selv om det bare var for en liten stund.
Hadde tenkt meg en tur hjem for å hente penger, men det fikk jeg ikke lov til. "Nei, det går dessverre ikke." Æsj. Jeg er så lei av alt jeg ikke kan eller ikke får lov til. Bajs.
Pappa kom for å hente meg etter konserten, og vi dro en tur på butikken. Kjempespennende. Jeg tenkte at det er på tide å oppgradere te-skapet her littegranne, så jeg kjøpte blåbær -te. Kjempesuksess.
Vel vel.
Kaos. Jeg vet at mange mennesker rundt meg; vennene mine og lignende, ikke vet helt hva de skal si til meg eller sånt, siden jeg... er her. På Madhouse. Ting som for eksempel; hvorfor jeg er her, og hva jeg gjør, og så videre. Jeg kan skjønne det. Hele situasjonen er litt kunstig, merkelig, spesiell eller noe sånt, og jeg kan forstå at det føles rart.
Men jeg vil heller at mennesker spør og sier hva de tenker om ting, i stedet for å unngå meg, unngå å ta kontakt, snakke og ting. For jeg biter ikke. Jeg gjør ikke det. Ting er bare litt vanskelig og hardt og vondt akkurat nå, og det er så mye bedre at mennesker spør og sier det de tenker enn at denne avgrunnen oppstår. For jeg trenger virkelig all støtte jeg kan få, selv om jeg per dags dato ikke har så veldig mye å gi tilbake.
Jeg kom heldigvis ikke opp til noen eksamen. Ikke at det hadde betydd noe uansett: jeg hadde ikke møtt opp likevel, men det gir meg i alle fall en bekymring mindre. Kniz. Og takk Gud for det.
Ellers skjer det svært lite. Ingenting skolearbeid, så jeg har begynt å lage min egen serie med dekorerte glass - kuer og elefanter. De er i grunnen ganske søte. Og så glor jeg masse på tv, og holder på å bli en levende feit tvguide. For tiden er det Cold Case og CSI det går i.
I morgen er det dommedag og tallene skal avgjøres. + 750 kg sier jeg. "Nei," sier dem. Morsomme mennesker.
Jeg var kjempemett, hadde vondt i korsryggen og man kan trygt si at jeg var i et veldig "hipp hurra, så bra alt er" humør - noe som gjorde saken så mye bedre. I tillegg var musikken KJEMPEBRA! En haug med gnålete mennesker, og et enormt volum som virkelig fikk trommehinnene mine (...som om de ikke er skadet nok) til å vibrere. Men det var i alle fall okei å få seg en tur ut her fra, selv om det bare var for en liten stund.
Hadde tenkt meg en tur hjem for å hente penger, men det fikk jeg ikke lov til. "Nei, det går dessverre ikke." Æsj. Jeg er så lei av alt jeg ikke kan eller ikke får lov til. Bajs.
Pappa kom for å hente meg etter konserten, og vi dro en tur på butikken. Kjempespennende. Jeg tenkte at det er på tide å oppgradere te-skapet her littegranne, så jeg kjøpte blåbær -te. Kjempesuksess.
Vel vel.
Kaos. Jeg vet at mange mennesker rundt meg; vennene mine og lignende, ikke vet helt hva de skal si til meg eller sånt, siden jeg... er her. På Madhouse. Ting som for eksempel; hvorfor jeg er her, og hva jeg gjør, og så videre. Jeg kan skjønne det. Hele situasjonen er litt kunstig, merkelig, spesiell eller noe sånt, og jeg kan forstå at det føles rart.
Men jeg vil heller at mennesker spør og sier hva de tenker om ting, i stedet for å unngå meg, unngå å ta kontakt, snakke og ting. For jeg biter ikke. Jeg gjør ikke det. Ting er bare litt vanskelig og hardt og vondt akkurat nå, og det er så mye bedre at mennesker spør og sier det de tenker enn at denne avgrunnen oppstår. For jeg trenger virkelig all støtte jeg kan få, selv om jeg per dags dato ikke har så veldig mye å gi tilbake.
Jeg kom heldigvis ikke opp til noen eksamen. Ikke at det hadde betydd noe uansett: jeg hadde ikke møtt opp likevel, men det gir meg i alle fall en bekymring mindre. Kniz. Og takk Gud for det. Ellers skjer det svært lite. Ingenting skolearbeid, så jeg har begynt å lage min egen serie med dekorerte glass - kuer og elefanter. De er i grunnen ganske søte. Og så glor jeg masse på tv, og holder på å bli en levende feit tvguide. For tiden er det Cold Case og CSI det går i.
I morgen er det dommedag og tallene skal avgjøres. + 750 kg sier jeg. "Nei," sier dem. Morsomme mennesker.
tirsdag
Harde dager.
6/10/2008 09:46:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Det skjer så mange ting hele tiden: og jeg må innrømme at det er forferdelig slitsomt å være her. Hele plassen har en sånn "slitsomhetsaura", vil jeg påstå, og det gjør meg heeelt sentimental og emosjonell. Full av følelser er vel kanskje en veldig beskrivende setning. Følelser kan vel være vel og bra det, men det hender jo at det blir litt for mye av det gode. Og det er litt sånn nå: overdose av følelser.
Ordene går litt i surr for tiden - og det blir veldig mye... "Annika, blablablablablablabla." Det er i alle fall sånn det høres ut i ørene mine. Mye blablablaing er ganske vondt for trommehinnene mine.
Skolen her er i alle fall okei. Siden verken M fra Sør eller jeg hadde noe å gjøre, dro vi sammen med en av de som jobber på SMI - skolen på biblioteket og Fretex. Det var greit nok, lånte en haug nye bøker, kjøpte en kaffe og trasket rundt blandt støvete møbler for å få tiden til å gå. Da vi kom tilbake, hadde menneskene her tydeligvis prakket på meg enda en halvtime med BLABLABLA - fordi dr.hjernefikser skal på ferie, og jeg skal få et nytt menneske mens han er borte. Hun er dansk og virker som en veldig dyktig blablabla - er. Hun snakket i alle fall nok for ti, og det er jo flott siden jeg ikke orker å si så veldig mange ting. Men men.
Helle kom til byen i går, så jeg var på Jekta sammen med henne og mamma i dag. Det var okei. Hun kjøpte meg et skjerf, og vi tygde tyggegummi, tok en kopp kaffe, og mamma kjøpte en boks snus til meg, etterfulgt av: "Annika, blablabla, når skal du slutte å snuse?"
"Neeei. Når jeg kommer ut av galehuset," svarte jeg.
"Galehuset? Jeg vet ikke om noe galehus," sa hun da.
Mamma liker ikke at jeg bruker det ordet- men det er sant. Dette er og blir et galehus.
Ellers har det ikke skjedd så mye. Jeg har vasket klær, lagd litt hurlumhei, følt meg mett og full og enorm, lagd litt mer hurlumhei, skrevet litt, sett på tv, tygd, svelgd og amen. Jeg gleder meg til dette er over!
Ordene går litt i surr for tiden - og det blir veldig mye... "Annika, blablablablablablabla." Det er i alle fall sånn det høres ut i ørene mine. Mye blablablaing er ganske vondt for trommehinnene mine.
Skolen her er i alle fall okei. Siden verken M fra Sør eller jeg hadde noe å gjøre, dro vi sammen med en av de som jobber på SMI - skolen på biblioteket og Fretex. Det var greit nok, lånte en haug nye bøker, kjøpte en kaffe og trasket rundt blandt støvete møbler for å få tiden til å gå. Da vi kom tilbake, hadde menneskene her tydeligvis prakket på meg enda en halvtime med BLABLABLA - fordi dr.hjernefikser skal på ferie, og jeg skal få et nytt menneske mens han er borte. Hun er dansk og virker som en veldig dyktig blablabla - er. Hun snakket i alle fall nok for ti, og det er jo flott siden jeg ikke orker å si så veldig mange ting. Men men.
Helle kom til byen i går, så jeg var på Jekta sammen med henne og mamma i dag. Det var okei. Hun kjøpte meg et skjerf, og vi tygde tyggegummi, tok en kopp kaffe, og mamma kjøpte en boks snus til meg, etterfulgt av: "Annika, blablabla, når skal du slutte å snuse?"
"Neeei. Når jeg kommer ut av galehuset," svarte jeg.
"Galehuset? Jeg vet ikke om noe galehus," sa hun da.
Mamma liker ikke at jeg bruker det ordet- men det er sant. Dette er og blir et galehus.
Ellers har det ikke skjedd så mye. Jeg har vasket klær, lagd litt hurlumhei, følt meg mett og full og enorm, lagd litt mer hurlumhei, skrevet litt, sett på tv, tygd, svelgd og amen. Jeg gleder meg til dette er over!
mandag
21.dager
6/09/2008 09:20:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Ny uke. Stor dag. Mandag.
- Det er mandag den 9.juni: det vil si at jeg har 21.dagersjubileum her på galehuset. TRE herlige og ikke minst fantastiske uker har jeg vært her, og mer fantastisk kommer det til å bli. Jeg kan forstå at det kan være vanskelig å tro - men det er helt sant.
- Det er 24.dager igjen til jeg skal til Kreta (la oss inderlig håpe at det blir noe av den turen, for jeg er så drittlei tanken på å måtte være her i sommer).
- Det er nøyaktig ti dager igjen, med i dag, til det er sommerferie.
- Jeg starter på ny, så kalt "matplan" - som jeg skal være flink, greie, få til, et eller annet, FORDI det er den eneste muligheten jeg har til å komme meg ut her i fra.
- Kroppen min har puttet på seg 100 g. Det skremmer meg.
- Jeg skal prøve å bli ferdig med Stephen Kings "Insomnia" - slik at jeg kan dra på biblioteket sammen med mamma og låne en haug med nye bøker.
- Jeg har fått et eget rom der måltidene skal inntaes - hallo..?
- Og. Og. Og... Jeg har ikke sovet noe som helst.
Dessuten var kaffen på tivoliet helt jævelig; den smakte gift - og ei dame lurte meg til å betale 50 kr for en liten stygg bamse. SÅ jo - det var årets tur på tivoli, og jeg må si at det var fantastisk. I tillegg til alt dette som var så utrolig flott og bra, var det også enormt mye vind - og jeg ble så nedkjølt at selv ikke tre ullpledd, ullgenser, strømpebukse, bukse og pulsvarmere kunne få meg varm igjen. Neida.
Oda var forresten en tur innom i går kveld, og det var fint å se henne igjen! Man blir relativt ensom av å være her - det skal være sikkert og visst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Bloglovin'
