Endelig er det sommerferie, skoleåret er over og halleluja for det. Det har vært litt av en dag, kaotisk, ikke så verst i bunn og grunn, og det har skjedd MYE.
P i teamet mitt kommer for å vekke meg kvart over åtte, overrasket over at jeg fortsatt ligger i senga med øynene igjen. ”Har du sovet helt til nå, Annika?”
”Mhm,” grynter jeg tilbake, ”jeg tror faktisk det.”
”Det er ikke verst! Det må jeg virkelig si.”
”Oia. Men jeg la meg ikke før i totida, så…,” mumler jeg og vrir på meg i senga. ”Jeg hadde så mange ting jeg måtte gjøre.”

Men P har rett: det er ikke så verst at jeg sover til nesten halv ni, ganske strålende faktisk, og etter måneder med insomnia og et fabelaktig søvnmønster, er kroppen så utpeiset at den virkelig trenger all søvnen den kan få. Ikke at jeg er så mye mer opplagt – men det er i alle fall ikke så utrolig mange timer i døgnet lengre.

P ordner frokost, vi spiser frokost, jeg tusler ned til mine siste 45 minutter på skolen, lager glasur til kaka jeg bakte i går, diskuterer Lav – Karbo – diett med M, en av lærerne på skolen, som er overbevist om at dette virkelig er måten å endre livsstilen sin på.

Hun forteller meg om ei jente som var innlagt på UPA for lenge siden, en ganske morsomtragisk historie. Denne jenta M forteller meg om var innlagt for anoreksi og diverse annet, og hun var svært tynn (som anorektikere gjerne er) – men klarte ikke å se det selv. Hun gikk i åletrange jeans og tettsittende topper, som framhevde hvor knoklete og skjelettaktig hun var, og hun pleide å bruke mye sort sminke rundt øynene. De prøvde forskjellige ting med henne; sto framfor speil sammen med jenta for å vise henne hvor tynn hun var i forhold til mennesket hun sto ved siden av, og jo da, hun kunne jo se at mennesket hun sto sammen med ikke var tykk – men med en gang hun flyttet blikket over på seg selv i speilet, var det som om hjernen blåste opp bildet og gjorde henne enorm. Ergo: hun trodde at hun var enorm.

Uansett. En dag da jenta var ute i byen sammen med en av miljøterapeutene på galehuset, gikk de rundt et hjørne og kroppene til denne jenta og miljøterapeuten ble speilet i et vindu. Dette vinduet var slik at en ikke kunne se noe annet enn underkroppen, og jenta utbryter: ”herregud! Se på det mennesket der! Gud hjelpe meg vel så tynn hun er!”
Etter hvert gikk det opp for henne at det var henne selv hun så.
Jeg måtte le.

Jo – etter jeg har vært nede sammen med M, laget kakeglasur til dumlesjokoladekaka, trasker jeg opp på avdelingen igjen, og det bærer rett i samtale med dette nye danske mennesket som jeg jatter med hver eneste dag. Jeg sitter ikke lenge, vrir og vender på meg på stolen og går ut etter tjue minutter. Nok samtaler for i dag.

Det har vært mye om og mén hele dagen om avdelinga skulle flytte over på Sørsiden, eller om Sørsiden skulle komme over til oss. Meningen var egentlig at vi skulle over til dem, så jeg begynte å plukke ned rommet mitt i går – MEN så viste det seg i dag at vi slapp å flytte likevel, og at jeg får tilbringe resten av sommeren på rommet mitt. Det er okei, så slipper jeg tanken på å måtte drasse alle tingene mine over.

Resten av dagen vasket jeg rommet, dusjet, mamma og Sandra var innom til lunsj, var på Breivika for å tømme skapet mitt, spiste middag, ventet og så kom mamma og pappa for å hente meg, sånn at vi kunne kjøre til Narvik sammen.

Så. Hey. Nå er jeg i Narvik, og jeg vet ikke hvordan dette kommer til å gå. Hvordan det kommer til å bli.