at jeg er skrekkelig glad for at jeg har denne ene
terapeut-legen min - som dessverre ikke er min
lengre om ikke så veldig lenge. Hun skal
nemmelig ut i permisjon i juli, og da er det takk og farvel.
Det blir litt rart - for jeg har tross alt "kjent" henne
og sett henne jevnlig i to år nå, og det er ganske lenge. Mange timer, for å si det sånn.
Etter timen jeg hadde med henne i dag følte jeg meg
noe sånt som tretti kilo lettere innvendig, og det gjorde denne
fantastiske dagen litt bedre. Heldigvis.

Jeg har lært så mye i løpet av dette året jeg har gått
fast til henne, om meg selv og menneskene rundt meg
og hun er så okei, fordi hun pynter ikke på sannheten
eller pakker ting inn i de helvetes papirdottene som så
mange andre mennesker her i verden gjør.
Disse timene har vært et holdepunkt, et eller annet trygt i tilværelsen
og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten dem.
Greit nok; jeg er ikke der jeg BURDE være, jeg gjør ikke det jeg
BURDE ha gjort med livet mitt - og jeg ble alt annet enn det mennesker
trodde at jeg skulle bli for bare et par år siden, da vi gikk ut av ungdomsskolen
- men det kunne vært verre. Jeg kunne vært død.

Synes enda jeg hører R - mattelærers stemme, fra den siste dagen
på ungdomsskolen. Vi sto ute på trappa sammen, den trappa med gymsalen, jeg var forgrått og grusom, og Randi så veldig okei ut som vanlig. Så snudde hun seg mot meg og sa: "Annika, det blir så spennende å se hva du blir når du blir stor."
Kjempespennende, ja.

Jeg har blitt i kjempetvil om hva jeg kommer til å gjøre til høsten. Jeg tror faktisk ikke at det kommer til å bli mer skole i form for "videregående" på en stund, og så langt ser det ut til at mine planer om å flytte til Narvik er godt spolert. Ikke vet jeg, men jeg må innrømme at jeg ikke har så veldig lyst til å sette meg på skolebenken på fulltid med det første, og mamma snakker hele tiden om "å komme seg på beina".
Vel. Jeg står jo fint og flott på begge føttene mine, jeg.


Jeg får perm.
Jepp. Jeg får permisjon til helga, hurra, men jeg skal ikke hjem til huset mitt. Neida. Jeg skal være med mamma og pappa til Narvik, og menneskene her mente etter mye om og men at det vil være god trening før vi drar til Kreta sammen med onkel Johan og tante Åse, Noomi og Mabel. Ikke vet jeg - jeg er litt skeptisk til dette, tenker på det lasset med diverse ting som vi må dra med oss, men det skal faen meg bli godt med en liten pause fra Madhouse. Jeg tror jeg trenger det.

Mamma og Sandra var her i kveld og spiste kveldsmat sammen med et de menneskene som jobber her. Det var ganske koselig, utrolig nok.