... Er du død?
Hører du ikke bønnene mine?
Er jeg et dårlig menneske siden du velger å
ikke svare dem?


Jeg har vært lenge nok her nå.
Synes jeg. Og det er like før jeg går på veggen -
jeg blir kvalm av den røde sofaen i stua; den er så slitt
og burde vaskes, og jeg tilbrakt
alt for mange timer
i den. Alt for mange.
Jeg trenger ikke å være her lengre; jeg skjønner ikke hvorfor
jeg er her engang. Jeg er verken "syk" eller "dårlig" eller noe som helst,
så jeg ser ikke vitsen i at de stenger meg inne på et sånn sted som
dette. Jeg er så utrolig lei.

Jeg blir sliten i hodet av alle disse samtalene
som foregår hele tiden, av alle menneskene som
trasker rundt meg konstant, av alt og alle - og det
er ikke mulig å få et minutt eller to alene. Ikke
får jeg sove heller; nattevaktene vekker meg når de åpner
dørene for å sjekke om jeg sover, og jeg ser ikke poenget i noe
av dette. Jeg vil ut i friheten; ut - trekke frisk luft, være
levende, være sammen med vennene mine, dra på kafe,
ha filmkvelder, dra på kino, sitte i Telegrafbukta og drikke øl,
ta en røyk sammen med Oda på fest, dra til Oslo, gjøre ting.
Jeg har ikke lyst til å være innestengt på psyk med begrenset
aktivitetsnivå, og jeg trenger en pause.

Er det for mye å be om?
Jeg kjenner ikke at jeg orker mer av:
"Annika, nå er det mat"
"Annika, er du trett eller er du i dårlig humør?"
"Hvordan er dagen din?
"Hva vil du gjøre?"
"Blablablabla. Du har brukt opp aktivitetskvoten din."
"Du blir ikke enorm."
"Nei, jeg tror det er for tidlig."
"Ja, du kan sove litt - og så kan du dra på skolen etterpå."

Og nå har også kreativiteten forlatt meg.
Kan de bare ikke se at jeg egentlig ikke trenger dette
og det er på tide å dra hjem?

Jeg vil UT.

Hvis jeg kan be om noe, vil jeg:

• Slippe ut her fra.
• få dra på perm til helga, Narvik sammen med mamma og Sandra.
• Slippe ut her fra.
• få dra til kreta.
• Slippe ut her fra.
• Få spise det jeg vil igjen.
• Slippe ut.
• Ikke føle alle disse tingene jeg gjør.
• Slippe ut.
• Få et liv.
• Amen.