torsdag
Begynnelse.
6/26/2008 09:30:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Og denne drømmen er å være denne jenta, du vet, hun der som ikke snakker mer i timene enn hun må. Hun som sitter bakerst i klasserommet, liker ikke så godt å rekke opp hånda – hun har blå øyne, lysebrunt hår og fregner på nesa. Hun som trekker seg litt unna, vil ikke vises, vil ikke bli sett og ikke lagt merke til, hun som er sånn midt på treet flink; ikke mer, ikke mindre. Helt vanlig.
Hun helt vanlige som ingen kjenner spesielt godt, men som har et par nære venner som vet alt om henne, venner som hun kan se på film sammen med, venner som får henne til å le slik at hun viser alle de litt skjeve tennene hun har i munnen sin, mennesker som får henne til å se hvor fantastisk det kan være å være levende. Jeg vil være henne. Denne helt vanlige jenta som av og til krøller seg sammen i senga si, sukker og vrir på seg, tenker: ”herregud, jeg er sytten, snart ferdig med videregående, og jeg har ingen planer om hva jeg vil bli enda. Gosh. Jeg aner ikke hva jeg skal finne på.”
Jenta som av og til går på fester sammen med mennesker hun liker å være sammen med, drikker seg passe full sånn at foreldrene ikke skal skjønne at hun har vært ute – jenta som går på kino, fryder seg over de gode øyeblikkene på lerretet og får hjertebank på de riktige stedene.
Den vanlige, usikre tenåringsjenta som mennesker synes er okei å være sammen med, tenåringsjenta med opp og nedturer som går over. Den vanlige, normale jenta som blør, setter plaster på skrubbsåret og går videre.
Det er denne jenta jeg vil være. Jeg beundrer henne; beundrer usikkerheten hennes, beundrer iherdigheten hennes når hun får til noe, gleden når hun får gode karakterer fordi hun har arbeidet for det, beundrer irritasjonen når foreldrene ber henne komme tidligere hjem enn det hun selv hadde planlagt, og kjedsomheten i middagsselskaper med slekt og familie. Jeg beundrer henne. Og jeg vil være henne.
Mer enn alt annet her i verden.
Jeg sitter dag etter dag ved vinduet og ser ut. Enten på rommet mitt; hybel 4, rom nr. 207- som det så pent heter. Et rom, en liten hybellignende greie med en gul post – it lapp på døra, der navnet mitt er skrevet med blå tusj, slik at de menneskene som skal ha tak i meg ikke kan ta feil, og går inn på en annens hybelrom greie i stedet for, noe som egentlig ikke hadde gjort så mye. Det er ikke så mye fred å få.
Vel. De timene jeg ikke sitter i senga mi og ser ut på den manglende befolkningen på utsiden, befinner jeg meg i stua i den sorte skinnstolen, prøver å ta til meg et snev av varme og solskinn mens jeg stirrer på snekkerne som arbeider med det nye bygget på utsiden, eller på familierommet sammen med en av de som jobber her – trykker ernæring inn i det gapende hullet i ansiktet mitt og ser på de menneskene som går forbi vinduet. Det går mange forbi den glassruta; mennesker som skal på arbeid, mennesker som går tur sammen med kjæresten eller kona eller mannen sin, barn som sykler, kvinner som trener for å holde vekten der de tror den burde være, eldre menn som tusler tur med hunden og den ene hånden på ryggen. Mennesker. Jeg ser på dem, ser og ser, og lurer på hva de gjør for å ha friheten i behold.
Er de lykkelige? Er de sammen med mennesker de liker, mennesker som betyr noe? Har de slått seg til ro med at dette er livet, dette og ingenting annet; tre barn, gift, arbeid som man delvis trives med? Kanskje er de så heldige at de aldri har tenkt på det, kanskje kommer de aldri til å tenke, kanskje er de bare tilfreds med litt og ikke mer, hva vet jeg. Uansett betrakter jeg dem, skulle ønske jeg kunne forstå litt mer enn det jeg gjør av meg selv og min egen eksistens og jeg stirrer på dem i håp om å ta opp en bit av auraen deres, lære noe om livet der ute – siden mitt eget er satt på pause. Eller. Det er ikke satt på pause; det er bare jeg som later som om det var en form for film eller noe, en ting som man kan starte og stoppe når man vil.
Jeg later som og prøver å sette meg selv utenfor. Det har ikke hjulpet meg det grann.
Jeg vet ikke hvor jeg begynner, hvor jeg starter – hva jeg starter med, hvordan utformingen og ordene skal bli, jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke om ordene er tilstrekkelig nok til å fortelle historien som vokser og gror på innsiden av meg. For tankene og følelsene er så mange – og det hender mer enn en gang at alt går i stå for meg. Kaos. Ordene vil ikke alltid følge linja som jeg vil ha dem, men så er greia at jeg ikke engang vet hvordan linje jeg vil ha dem i – og da er jeg like langt.
Det spiller ingen rolle. Ingenting spiller noen rolle.
Etiketter:
skriverier
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
0 kommentarer: