som tradisjonens tro begynner jeg med de
De dårlige tingene:
Januar har vært en veldig turbulent måned. Humøret mitt har ikke vært spesielt bra; det har gått i evigvarende kvalmende runder på berg - og dalbanen. Det har ikke hjulpet at jeg gang på gang har skreket høyt og skjærende for å få den greia som styrer alt sammen, om å stoppe.
Mørkets Fyrste har vært på mange besøk og overnattet flere ganger. Jeg vil ikke akkurat kalle det en pysjamasfest for å si det sånn... Og så har vi jo elefantstemmen da! Så klart. Men jeg synes jeg klarer meg bra, tross alt.
I en liten periode holdt jeg på å gå personlig konkurs pga at jeg hadde sendt inn brevet til lånekassa uten underskrift og tregt svar fra NAV.

Dessuten har det vært og fortsatt er mange tanker, bekymringer og dadidadida rundt skolegang og fremtiden. Når ting er usikkert blir jeg negativ og kjører i det samme gamle sporet der jeg innbilder meg at jeg aldri i verden kommer til å fullføre noe som helst, alt kommer til å bli en reprise av alle årene som har vært og igjen kommer jeg til å gjøre et nytt mislykket forsøk på VGS. Og prikken over i'en blir selvfølgelig det at jeg mister litt av evnen til å se ting som de egentlig er, og begynner å se for meg at jeg ikke har ei fremtid. Dette er bare tull. Det ordner seg som regel og det er alt mange ting som er på plass: jeg vet for eksempel hva jeg har lyst til å gå. Jeg vet hva jeg vil studere i fremtiden. Jeg vet hva jeg har lyst til å jobbe med.


De gode tingene:
Selv om det har vært veldig mange dårlige dager er det selvfølgelig fortsatt mange gode ting og hendelser som har skjedd i løpet av januar. Timer, dager, situasjoner og lignende som jeg setter pris på og som jeg har vært heldig å få være en del av. Det er dette man må fokusere, huske og minne seg selv på på dager som ikke er så bra.
Da jeg var på DPS på onsdag spurte psykologen min meg om hun kunne få se på tatoveringen min. Etterpå så hun på meg og sa: "det må du huske på." Ja, det må jeg huske på. Det må man huske på.

Uansett. Det var deilig å si farvel til juletida og komme tilbake til de vanlige rutinene jeg har hjemme og på skolen. Det var fint å ha ei bra nyttårsfeiring hjemme hos Merete sammen med henne og Inger, gå inn i et nytt år med viten om at alt ligger til rette for at 2010 blir bra. Det var godt å være tilbake på skolen, treffe menneskene jeg er sammen med store deler av døgnet og gjøre de hverdagslige tingene igjen.

Skoledagene kommer og går, jeg trives fortsatt på skolen, jeg deltar, jeg puster og ånder, jeg smiler på ordentlig og jeg gjør ting jeg liker. Hver dag fortsetter jeg med prosjekt: leve, jeg kjemper og jeg gir ikke opp selv om ting ikke alltid er så lett. DET er en bra ting.
Det som er enda bedre: for et år siden var jeg veldig syk og jeg var innlagt. For et år siden var jeg... ja, gudene vet hva jeg skal kalle den tilstanden der og i dag, i dag er jeg noe helt annet. Jeg er bedre enn jeg har vært på årevis på alle mulige måter. Jeg har vært igjennom en vanskelig januar men jeg har hatt det verre. Det at jeg vet det gjør meg glad!





Duppeditter, pengebruk og allverdens dritt: 
Jeg har vært ganske så flink og kjøpt ting jeg har bruk for, til tross for januarsalg, billige klær på Gina Tricot og så videre. Heldigvis. Det kommer muligens av den der konkursen min og kanskje var det ganske greit at jeg nesten hadde ei pengekrise. Jeg lærte noe av det.



Ting jeg liker veldig godt: Kino, kryssordflax (anbefales ikke - avhengighetsskapende), kaffe, brunost, jordbærsyltetøy, solskinn, duften av vår, de alt for vanskelige sudokugreiene i Bergens Tidene, å ta buss, vanlige kryssord, klemmer, å dusje i alt for varmt vann, lukten av nyfarget hår, gode timer, gode dager, datamaskinen min og blablabla.


Jeg er lei: Først og fremst er jeg drittlei Elefantstemmen og Mørkets fyrste. Veien til busstoppet, veien til butikken, Åsane kjøpesenter, rom som aldri blir ryddig uansett hvor mye jeg ordner, vente på bussen som aldri er presis, kranen på rommet mitt som drypper, at noen går forbi vinduet mitt midt på natten  - det gir meg angst, drittreklamer på tv og lignende i ukeblader.


Planer for februar:
Februar er alt fylt med ting. På lørdag er det klassens tur til å arrangere linjekveld og det er planlegging, øving, ordning, fiksing og halloen hele uka. Torsdag skal vi på ei danseforestilling. Lørdag begynner fellesprosjektet som varer i to uker og i den sammenhengen blir hele skolen snudd på hodet; det er PR ting som skal ordnes, noen skal fikse kostymer, andre skal pugge manus, øve inn koreografier, sanger, matlaging og til slutt forestilling. Deretter er det vinterferie og kofferten skal pakkes. Og så... er det plutselig mars.

Jeg tror jeg nevnte det her en dag, men... 11.februar skal det legges frem et nytt lovforslag på stortinget, et lovforslag som kan gjøre det mulig for å få Capio inn under fritt sykehusvalg. Igjen vil jeg oppfordre alle som har lyst og som fortsatt orker å sende noen brev til menneskene i helse og omsorgskomiteen. Det er bare å sende noe man evnt. har skrevet før.
Mailadresser og annen info finner dere her.

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive noe om hvordan en hverdag er på en folkehøgskole, og det kan jeg selvfølgelig. Hverdagen på en folkehøgskole er forskjellig fra skole til skole - det er fryktelig mange i landet, men alle har et likhetstrekk: det er fryktelig morsomt, sosialt og utrolig bra. Det er veldig vanskelig å beskrive ordentlig hvordan ting er på en slik skole. Det er litt sånn at det må oppleves før man kan forstå hvor bra det er.

Men. Ei vanlig skoleuke er omentrent slik:

mandag: Frokost. Morgensamling. Linjefag fra 0915 - 1430.


tirsdag: Samme som ovenfor.

onsdag: Frokost. Morgensamling. Kulturtime. Kor - for de som synger i kor, noe jeg ikke gjør. Jeg bruker de timene på andre mer eller mindre fornuftige ting. Etter lunsj og frem til middag er det valgfag. Skolen min har mange valgfagstilbud og vi har 3. perioder med valgfag. På onsdager har jeg foto.

torsdag: Frokost. Morgensamling. Aktuell orientering - det blir tatt opp forskjellige ting og tang. Valgfag etter lunsj og jeg hadde dans til jeg ga opp det prosjektet og byttet til strikking. Det er også vaskedag på internatene.

fredag: Frokost og morgensamling, som vanlig. Linjefag fra 0915 til middag.
lørdag: Frokosten er senere enn på hverdager. Vi har "skole" på lørdager også. Det går som regel i et eller annet seminar som ei av linjene på skolen arrangerer. I blant har vi også noe som så fint heter "Kulturfrokost" og da kommer det et eller annet menneske/band/gruppe/diverse til skolen og har et eller annet. En konsert eller noe sånt. På kveldene er det enten elevkveld som også blir arrangert av ei linje eller stipendiatkveld.
Vi har også noen frihelger.

søndag: Senere frokost enn hverdager. Søndager er en relativt rolig dag som som regel går i å se på film, trykke på en data, dra på kino eller sånt. De som klarer bruker store deler av dagen på å sove.


Det skjer ting utenom skoletimene også, selvfølgelig. Det er utflukter som for eksempel den musikalen vi var på på tirsdag. Det er filmkvelder, kafékvelder og som jeg skrev: seminarer, linjekvelder og kulturfrokoster. Det er studieturer og klassen min skal til Irland. Alle studieturene på skolen vår skjer nå etter vinterferien. Vi drar på kino, til byen, er sammen på internatene og så videre. Det er forskjellige ting og tang, og dagene de går fryktelig fort. Det er morgen og plutselig er det kveld igjen. Jeg kan ikke forstå at det alt har gått fem måneder.

For min del kunne jeg ikke valgt noe bedre dette året. Jeg har vokst på mange måter og jeg har lært mange ting som jeg mest sannsynligvis aldri ville fått med meg om det ikke hadde vært for skolen min. Å bo på internat er hundre ganger bedre enn jeg hadde trodd det kom til å være.
Jeg er glad i skolen min. Og jeg har definitivt fått venner for livet.

Skal…. Skal ikke… skal… skal ikke! .. Skal?? Ja. SKAL.”


Denne situasjonen, akkurat disse tankene i denne sammenhengen, minner meg om en, nei – mange, episoder som forekom i løpet av den tiden jeg tilbrakte på Capio. Det var nøyaktig det samme. De samme ordene, de samme tankene, det samme tidspunktet og rom av den samme typen. Presis.

Jeg husker så godt hvordan behandleren min og jeg diskuterte om næringsdrikker, selv om jeg visste at det egentlig ikke var noe poeng i å lete etter motargumenter siden det ikke fantes noen. Etter noen runder med om og mén krøp jeg på mine knær og gjorde som jeg skulle.

Spesielt i november ble jeg liggende i senga kveld etter kveld i det gule huset i Åsebråtveien, mens jeg tenkte opp og ned og i mente om jeg virkelig trengte å drikke den greia der. Jeg lå i senga, vred på kroppen og fikk ikke fred i hodet. Jeg tenkte på hva behandleren min kom til å si hvis jeg ikke gjorde som jeg skulle, jeg tenkte på hvor idiotisk det var å ikke gjøre det, jeg tenkte på det og det og det. Et salig tankekaos uten like og jeg fikk selvfølgelig ikke sove. Hver kveld endte likt: jeg sto opp av senga, jeg hentet fresubin (næringsdrikk) i kjøleskapet i leiligheten, tok den med meg og drakk den på sengekanten mens jeg tenkte: ”Ja, ja. Og sånn er det, da. Sånn er det bare. Jeg har i alle fall gjort som jeg skulle. Godnatt.”

Uansett. Jeg kom til å tenke på alle disse kveldene som har kommet og gått i går kveld da jeg, som vanlig, skulle spise noe før jeg la meg – noe jeg alltid gjør for å få den evinnelige matkabalen til å gå opp. Den MÅ gå opp. Så, der sto jeg midt på romgulvet og vurderte frem og tilbake om jeg skulle spise noe av det ekstremt tragiske, kjedelige og ukreative matlageret mitt eller bare ta en næringsdrikk. Jeg har alltid næringsdrikker liggende her – noe jeg synes er ufattelig flaut, selv om det ikke er noe å være flau over. Jo mer jeg tenker og vurderer i slike situasjoner, desto verre blir ambivalensen, elefantstemmens ord, kalkuleringen og det ender som regel med at jeg setter eller legger meg ned på gulvet, mens jeg har mest lyst til å kaste noe i veggen. Hyle. Kjefte. Ja, og for å ikke snakke om gråte.

Heldigvis finnes det noen ting som er spikret inn i hodet mitt og som kommer til å hjemsøke meg resten av… i alle fall, lenge, og som kan hjelpe til med å gjøre ting lettere.

”HALLO ANNIKA. SLUTT. Hvis det er elefantstemmen som prøver å ta styringen her nå, så gjør du det motsatte. Hvis den mener at du ikke skal ta en næringsskvipting, så skal du gjøre det!”

”GREIT!!!!!!!!!!!!!!!!!”

Den endte med at jeg åpnet døren til rommet mitt og sprang så fort jeg kunne bortover korridoren, rev opp stuedøra, kjøleskapdøra og fant veien tilbake. Et lite øyeblikk tok jeg ballen, jeg førte den og jeg sparket den i mål. Jeg fikk et poeng. Et poeng jeg hadde behov for.



Og ellers da? Nei. Dagene kommer og går som de pleier, og i dag var jeg hos legen. Det gikk greit nok, men det var en relativt unødvendig time. De timene jeg brukte på å vente på bussen, ta bussen, vente på legekontoret, sitte hos legen og så videre, kunne jeg egentlig brukt på noe helt annet. Men... blodprøvene mine er i alle fall fine, pulsen er som den skal, blodtrykket det samme og kroppen min har det fint.

Humøret har vært ganske langt fra toppen, jeg har sovet noen timer, gjort et lite forsøk på å rydde rommet og nå er det kveld.

Hva synes du om lesere legger deg til på facebook?
Jeg synes det greit. Det er alltid trivelig med lesere som tar kontakt.


Hva gjør du for å ha en fullkommen god dag?
Setter av alle MÅSKALBURDE til sides og gjør bare ting jeg har lyst til.


Liker du vinteren?
Nei, jeg er ikke så veldig glad i vinteren. Det kan være gøy med snø og alt det der om man kan bruke den til noe. For det meste er det bare kaldt og slitsomt med alle de klærne man må gå rundt med.


Hva er din favoritt drikke?
Jeg er veldig glad i vann og kaffe.


Hva spiser du når du skal unne deg noe ekstra?
Denne var vanskelig.


Hvilken sang digger du mest akkurat nå?
Jeg har ei hel spilleliste på spotify som jeg har kalt ”kos”. Men… for øyeblikket går det ganske mye i musikken til Secret Garden. Jeg har ikke en spesiell sang jeg er ”hekta” på.


Hva er ditt favorittsted for å gå ut å spise?
De fleste stedene som selger god Kinamat, Thaimat eller Indisk mat.
Jeg er veldig glad i det.


Hvor går sommerferien i år?
Den er ikke helt planlagt ennå. Men jeg krysser fingrene for en interrail tur sammen med Inger, Merete og Sunniva.


Fallskjermhopping eller hoppe fra bru i strikk?
Jeg tror ikke jeg ville turt noen av delene, men hvis jeg måtte velge, ville jeg nok tatt fallskjermhopping. Jeg tror det ville vært fint å se verden slik.



Har du noen tatoveringer?
Én. Den er på håndleddet og betyr: "Livet er herlig."

Hvor i Norge ville du helst bodd om du skulle flytte
Jeg ville blitt her i Bergen. Det er den vakreste Norske byen jeg har vært i hittil.

Hva er det fineste språket du vet om?
Fransk, kanskje.

Hva gjør deg trygg?
Å ha et sted som jeg kan kalle "hjem". Gode venner som jeg føler meg vel sammen med.
Å vite at familien min alltid er der for meg.

Kommer du deg ned i spagaten?
Haha. Aldri i verden.

Hvorfor valgte du helse og sosialfag istendenfor allmenn når du er så flink?
Før vi begynte å se på hvilke linjer og diverse vi skulle søke på i 10.klasse, hadde jeg bare sett på allmennfag som et alternativ. Jeg hadde alle planene klare: GK, USA, VG3. Jeg hadde til og med begynt på en søknad ang.USA og hadde betalt inn depositum for et intervju. Men så endret ting seg, noe de ofte gjør.

Da søknadsfristen kom valgte jeg Medier og kommunikasjon - og kom inn.
Grunn: Jeg var drittlei skolen, fullstendig utbrent og hadde lyst til å gjøre noe mer... kreativt. Medier og kommunikasjon virket fint det. De hadde til og med skriving som en del av pensum. Kreative fag som foto, film og journalistikk virket fint. Skolen var fin også. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Linjen passet ikke meg i det hele tatt og jeg var ikke akkurat ei glad og lykkelig jente for å si det sånn. Jeg fikk drittkarakterer, møtte ikke opp og når jeg først var der, vel, da gjorde jeg ingenting. Det hele endte opp med at jeg sluttet etter jul, noe som var et stort skår i stoltheten.

Høsten 2007 begynte jeg på GK Helse og sosialfag, og grunn? Jeg synes sånne ting er spennende. Pensumet er lettere å komme seg igjennom, i alle fall hvis er litt interessert i det. Dessuten har jeg planer om å jobbe med mennesker senere i livet en gang og da får man mer igjen av å gå ei slik linje enn allmennfag. De erfaringene man får med seg etter praksisperiodene er mye mer verdifull enn en karakter på et papir. For meg var det i alle fall det riktige valget og jeg kom meg utrolig nok gjennom året.

Allmennfag er ikke den eneste veien å få generell studiekompetanse på. Som de fleste vet, kan man få det uansett hvilket grunnkurs og VG2 man tar.
Og her er et tips til mennesker som skal begynne på VGS: ikke velg noe bare fordi du tror du må eller fordi noen du kjenner gjør det.

Skal du noen gang gi ut bok?
Vet ikke. Det kommer an på om jeg klarer å skrive noe som et forlag har lyst til å gi ut.

Lørdagsfri, søndagsfri og mandagsfri.
Mens de elevene som er igjen her på skolen skal få bruke morgendagen til å sove litt lengre enn vanlig, trappe opp til frokost klokken 0900 i stedet for 0745 som er hverdagstidspunktet for frokostservering, skal jeg gjøre nok et forsøk på å dra til fastlegen. 25.januar 2010 kl.0940.
Det er i morgen og jeg forstår vel egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre der. Selv om jeg ikke går så ofte til legen lengre, skulle jeg virkelig ønske jeg slapp unna dritten. Jeg skulle ønske jeg slapp å gå til legekontor, jeg skulle ønske jeg slapp å gå til psykologer, jeg skulle ønske jeg slapp unna NAV, jeg skulle ønske jeg slapp det og det og det, og jeg skulle VIRKELIG ønske at spiseforstyrrelsen var død. Men det er den ikke og jeg må akseptere det.

Jeg hadde som sagt en veldig fin dag i går. Det var utrolig godt å ha mange timer der de slemme tankene var langt, langt borte og jeg klarte å være her og nå. Leve i øyeblikket. Nyte timene som kom og gikk, og ikke minst: leve meg fullstendig inn i 3D versjonen av Avatar.

I dag er jeg veldig sliten og kroppen har behov for å slappe av. Det skjer fryktelig mange ting her i løpet av uka som kommer. Jeg krysser fingrene for at det blir ei bra uke.

Jeg har skrevet en god del om behandlingen ved Capio Anoreksisenter i løpet av 2009, året jeg var i behandling der. Men jeg tenker at det ikke gjør så mye om jeg forteller litt mer likevel.



Var det pasienter med bulimi der også?
Det var det og det er nok noen der nå også. Navnet ”Anoreksisenter” er litt misvisende med tanke på at de behandler alle typer med spiseforstyrrelser.

Må man ha vært syk, så og så lenge/gått så og så lenge i poliklinisk behandling for å bli lagt inn der?
Nei, det finnes ingen krav for det.

Hva gjorde dere utenom behandling/måltider/avslapping?
I begynnelsen, for min del, gjaldt det mest i å slappe av. Slik er det for de fleste: slappe av, holde på med rolige aktiviteter etc. Da jeg var kommet lengre i behandlingen gjorde jeg ting som folk flest. Jeg var i byen, tok sol, dro på kino, var innom treningssenteret og diverse. Ofte tenker man at man kommer til å dø av kjedsomhet når man blir innlagt et eller annet sted, men slik var det ikke. Dagene gikk utrolig fort.


Hvor lenge var du der da du først kom?
Åtte uker – 2. måneder. Totalt fikk jeg 20 uker fra Helse Nord som ble fordelt utover året.



Hvilke krav hadde de til pasientene ifm måtidene?
1. Spise opp all maten. Spiser man ikke opp maten over en viss periode, blir man sendt hjem på tenkepause.
2. Spise til tiden – 30 minutter.




Andre innlegg ang. Capio:

Litt sånn der om Capio

Plass på Capio



For å komme til Capios hjemmeside, trykk her 

Håper jeg har klart å skrive noe sammenhengende her.

Hva var det som fikk deg til å ønske å bli frisk?

Før eller siden kommer man til et punkt der nok er nok. Jeg dro rett fra ungdomspsykiatrisk avdeling og flyttet til en annen by for å gå ambulansefag. Det året, 2008, gikk mange av de vennene jeg har hatt i mange år det siste året på videregående. De jeg begynte i klasse med hadde ambisjoner, visste hva de ville med livet sitt og fikk kjærester. Jeg satt der med ingenting, løp mellom psykolog, leger og all verdens. Jeg var så sliten og alt jeg hadde var anoreksien. Jeg hatet livet mitt.

I løpet av det halvåret skjedde det noe men jeg vet ikke helt hva. Jeg sto utenfor livet, på sidenlinjen, outsideren, mens resten av verden så ut til å bli voksen. Jeg var fryktelig sjalu for at jeg ikke fikk delta i de samme tingene som dem og jeg ønsket virkelig å få delta, leve og gjøre de tingene andre på min alder gjorde og gjør. Jeg hadde ikke lyst til å bli den anorektikeren som viet hele livet til tall, minimalt inntakt og alt som hører med, for så å våkne opp i en alder av tretti og se hvor mye tid jeg har brukt på ingenting.

Jeg ønsket virkelig å leve men jeg fikk det ikke til. Jeg håpet at hjertet mitt ville stoppe for det var uutholdelig. Da det ble sendt en søknad ang. innleggelse i løpet av november 2008, og jeg bestemte meg for at jeg skulle gi det et forsøk. Hvis jeg noen gang skulle få muligheten til å leve måtte jeg prøve. Dessuten var det en ordentlig vekker da jeg fikk sannheten slengt i trynet om hvor alvorlig tilstanden min var. På den tiden hadde lysten til å leve våknet litt og det jeg fikk vite gjorde meg redd. Jeg ville ikke dø. Ikke slik. Jeg var for ung til det.

Ja, og så ga jeg det et forsøk da. Jeg prøvde fordi de anbefalte meg det og etter hvert som jeg gikk veien ble ting bedre. Da de gode dagene begynte å komme forsto jeg at det kanskje ikke er så skummelt å prøve å gi litt slipp likevel. Ja, det er litt skremmende – men det er fantastisk når spiseforstyrrelsen ikke dominerer hverdagen lengre.

Jeg vet ikke om dette beskriver det spesielt godt – jeg har planer om å skrive et innlegg om motivasjon en gang. Håper i alle fall at det mulig å forstå hva jeg har skrevet selv om det helt sikkert bare ble rot.



Hvordan var det med behandlingen, var det du som måtte ta initiativet eller var det andre som gjorde det ”for deg”?
Det kommer an på hvor langt tilbake i tid man går. Men når det kommer til Capio…

Jeg var inne i systemet før jeg ble innlagt der og begynte behandlingen. Som jeg skrev ovenfor, skrev jeg meg ut fra ungdomspsykiatrisk avdeling og flyttet alene. Folkene på avdelingen hjalp meg med å få en psykolog i Narvik som jeg gikk til hver uke. Jeg trasket til legen en til to ganger i måneden, slik at de kunne følge med hvordan ting lå an. Til slutt ble ting så dårlig at legen spurte meg om det var greit at hun sendte en henvisning, noe jeg sa ja til etter jeg hadde snakket med mamma. Jeg måtte spørre mamma om det var okei. De betalte husleien der jeg bodde og jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet.

Har du noen gang sagt ja til behandling eller lignende kun fordi det er det foreldre fine (eller evt venner og annen familie) ønsket?
Både ja og nei. Da jeg begynte å gå til BUP for flere år siden, ble jeg nærmest kastet inn i det. Jeg hadde det absolutt ikke bra men trodde det var meningen at jeg skulle ha det slik. Jeg likte ikke den behandleren jeg fikk (kan hende det ble slik fordi innstillingen min var fryktelig dårlig…) men likevel gikk jeg dit. Fordi jeg var sikker på at det var det mamma og pappa ville.

Hvis du skal gå på skole, blir du å fortsette på ambulansefag eller tenker du noe annet?

Nei, jeg kommer ikke til å fortsette på ambulansefag. Da jeg ble sykemeldt i februar/ mars fikk jeg muligheten til å fortsette på den samme linja etter jul (dvs. nå), men det takket jeg nei til. Jeg hadde fått plass på folkehøgskolen og trengte en pause fra VGS. Det halvåret jeg gikk på ambulansefag ble annullert og jeg orker ikke å begynne fra begynnelsen igjen. Dessuten er det uaktuelt å flytte tilbake til Narvik: mye fordi jeg ikke var noe annet enn en anorektiker da jeg bodde der. Jeg har søkt helsearbeiderfaget og håper jeg kommer inn der.






Hva er yndlingsfargen din, og hvilken film vil du se på kino på lørdag?
June! Vi har blitt enige om å se ”Where the wild things are,” så da er det ikke lengre noe spørsmål – og ja, du burde virkelig bli kinoprogramskribent! Når det kommer til yndlingsfarge… vet jeg faktisk ikke. Det pleide å være svart og kanskje er det dét fortsatt. Jeg skal tenke på det til vi sees i morgen.




Hva er drømmeyrket og hvorfor?
Drømmeyrket er noe innenfor psykiatri. Jeg håper på å komme innpå psykologistudiet når jeg er ferdig med videregående og etter hvert kunne jobbe som terapeut og med barn og ungdom. Jeg har en tanke om at jeg må være tilnærmet frisk før jeg begynner å arbeide, men det tror jeg at jeg kommer til å være. Det ligger mange, mange år frem i tid.




Har du noen gang vært forelsket?
Ja, det har jeg. To ganger. Som regel blir jeg bare betatt av mennesker og jeg er litt redd for å bli forelsket på ordentlig. Jeg håper frykten forsvinner.




Hva er dine ambisjoner for det kommende året?
Først og fremst: jobbe videre med maten og holde meg unna en ny runde med reernæring. Den prosessen er grusom. Planene er å utfordre meg selv, bli flinkere og fortsette på veien jeg går nå. Kjempe. Arbeide. Videre har jeg også tenkt å begynne på videregående igjen.






Har du lyst på barn en dag?
Så absolutt! Jeg har alt lyst på barn, men det er gjerne en fordel å være i et stabilt forhold. Dessuten må jeg ha meg selv på ”plass”. Jeg ønsker ikke å utsette et lite barn for vonde ting.




Hvorfor fikk du sf?
Nei, akkurat det vet jeg ikke. Det er ganske få med spiseforstyrrelser som vet nøyaktig hvorfor. Jeg har tenkt og reflektert i årevis, men… jeg har aldri kommet frem til noe konkret. Når jeg ser tilbake til hvordan jeg tenkte og handlet da jeg var mye mindre, innser jeg at jeg hadde ”grobunnen” for å utvikle det ganske lenge. Jeg tror nok at det ble nok en mestringsstrategi for å distansere meg fra alt det som alt var vondt og mindre bra. Jeg slet med depresjoner i flere år før jeg utviklet et alvorlig spiseproblem.






Hvor tror du du hadde vært i dag om du ikke hadde fått behandlingsplass på Capio når du gjorde det?
Det tør jeg egentlig ikke tenke på. Jeg hadde i alle fall ikke vært her jeg er i dag eller sittet på den stolen jeg sitter på nå. Det er godt mulig det ikke hadde vært noen Annika.

Bilder.