Håper jeg har klart å skrive noe sammenhengende her.

Hva var det som fikk deg til å ønske å bli frisk?

Før eller siden kommer man til et punkt der nok er nok. Jeg dro rett fra ungdomspsykiatrisk avdeling og flyttet til en annen by for å gå ambulansefag. Det året, 2008, gikk mange av de vennene jeg har hatt i mange år det siste året på videregående. De jeg begynte i klasse med hadde ambisjoner, visste hva de ville med livet sitt og fikk kjærester. Jeg satt der med ingenting, løp mellom psykolog, leger og all verdens. Jeg var så sliten og alt jeg hadde var anoreksien. Jeg hatet livet mitt.

I løpet av det halvåret skjedde det noe men jeg vet ikke helt hva. Jeg sto utenfor livet, på sidenlinjen, outsideren, mens resten av verden så ut til å bli voksen. Jeg var fryktelig sjalu for at jeg ikke fikk delta i de samme tingene som dem og jeg ønsket virkelig å få delta, leve og gjøre de tingene andre på min alder gjorde og gjør. Jeg hadde ikke lyst til å bli den anorektikeren som viet hele livet til tall, minimalt inntakt og alt som hører med, for så å våkne opp i en alder av tretti og se hvor mye tid jeg har brukt på ingenting.

Jeg ønsket virkelig å leve men jeg fikk det ikke til. Jeg håpet at hjertet mitt ville stoppe for det var uutholdelig. Da det ble sendt en søknad ang. innleggelse i løpet av november 2008, og jeg bestemte meg for at jeg skulle gi det et forsøk. Hvis jeg noen gang skulle få muligheten til å leve måtte jeg prøve. Dessuten var det en ordentlig vekker da jeg fikk sannheten slengt i trynet om hvor alvorlig tilstanden min var. På den tiden hadde lysten til å leve våknet litt og det jeg fikk vite gjorde meg redd. Jeg ville ikke dø. Ikke slik. Jeg var for ung til det.

Ja, og så ga jeg det et forsøk da. Jeg prøvde fordi de anbefalte meg det og etter hvert som jeg gikk veien ble ting bedre. Da de gode dagene begynte å komme forsto jeg at det kanskje ikke er så skummelt å prøve å gi litt slipp likevel. Ja, det er litt skremmende – men det er fantastisk når spiseforstyrrelsen ikke dominerer hverdagen lengre.

Jeg vet ikke om dette beskriver det spesielt godt – jeg har planer om å skrive et innlegg om motivasjon en gang. Håper i alle fall at det mulig å forstå hva jeg har skrevet selv om det helt sikkert bare ble rot.



Hvordan var det med behandlingen, var det du som måtte ta initiativet eller var det andre som gjorde det ”for deg”?
Det kommer an på hvor langt tilbake i tid man går. Men når det kommer til Capio…

Jeg var inne i systemet før jeg ble innlagt der og begynte behandlingen. Som jeg skrev ovenfor, skrev jeg meg ut fra ungdomspsykiatrisk avdeling og flyttet alene. Folkene på avdelingen hjalp meg med å få en psykolog i Narvik som jeg gikk til hver uke. Jeg trasket til legen en til to ganger i måneden, slik at de kunne følge med hvordan ting lå an. Til slutt ble ting så dårlig at legen spurte meg om det var greit at hun sendte en henvisning, noe jeg sa ja til etter jeg hadde snakket med mamma. Jeg måtte spørre mamma om det var okei. De betalte husleien der jeg bodde og jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet.

Har du noen gang sagt ja til behandling eller lignende kun fordi det er det foreldre fine (eller evt venner og annen familie) ønsket?
Både ja og nei. Da jeg begynte å gå til BUP for flere år siden, ble jeg nærmest kastet inn i det. Jeg hadde det absolutt ikke bra men trodde det var meningen at jeg skulle ha det slik. Jeg likte ikke den behandleren jeg fikk (kan hende det ble slik fordi innstillingen min var fryktelig dårlig…) men likevel gikk jeg dit. Fordi jeg var sikker på at det var det mamma og pappa ville.