La Vita é Bella: You I lean upon, you keep me strong.

onsdag

You I lean upon, you keep me strong.

1/20/2010 09:47:00 p.m. | Lagt inn av Annika |

Det er kveld, jeg dusjer, jeg legger meg, jeg ser i taket, jeg sovner til slutt, jeg sover, det blir morgen, ofte våkner jeg før vekkerklokka ringer – av og til sover jeg til den grusomme lyden river trommehinnene mine i stykker, jeg står opp.

Ja, dagen er der i dag også. Hvilken fot jeg har stått opp med i dag aner jeg ikke – det vil ikke vise seg før jeg har vandret ut av rommet, tilbrakt noen timer her og der, muligens gjort noen fornuftige ting og sånn. Det er ikke godt å si hvordan det vil utarte seg. Alt er usikkert. Noen ting er i alle fall klart: det er en ny dag. Vennene mine, de godeste, snilleste menneskene man kan tenke seg, kommer fortsatt til å være der, selv om jeg i blant må være verdens flinkeste person til å dra stemningen ned til bunnen. Den obligatoriske ”god morgen” meldingen ligger i innboksen på mobiltelefonen min. Bergens Tidene med den ufattelige vanskelige Sudokuen venter på meg ved frokostbordet. Ting er der de skal være. Det er en trygghet.

I dag er skyttsvergen min der i det jeg setter føttene på gulvet. Et hvitt vesen i kvinneform, et vakkert noe som har vokst frem i løpet av den tiden jeg har jobbet meg fremover, gått skritt for skritt på veien. Det tok meg litt tid før jeg forsto hvem hun var og i begynnelsen var alt ved henne fryktelig skremmende. Kanskje fordi hun symboliserer livet, kjærlighet og livslyst.

Hun ser på meg mens jeg gjør meg presentabel for omverdenen, hun studerer meg mens jeg tømmer klesskapet på jakt etter klær og hun venter tålmodig på meg mens jeg ser i speilet en siste gang. Hun åpner døren for meg når klokken viser litt over halv åtte, hun dytter meg ut døren, skyver meg ut i gangen og drar opp ytterdøren. Hun følger etter meg opp til skolebygningen, hun klapper meg på hodet mens jeg spiser den vanlige Capio – frokosten, og er med meg ned på rommet mitt igjen. Ikke noe problem. Frokosten er ikke noe problem.

Når det nærmer seg tid for å gå på skolen, trenger jeg et kraftig dytt i baken.”Kom nå, Annika,” sier skyttsvergen og åpner døren for meg. Ja, kom igjen. Ut med deg. Gå på skolen. Delta. Jeg gjør det og det går bra. Jeg er flink. Jeg gjør som jeg skal, med litt press fra henne, men jeg gjør det og det hjelper. ”Ingenting blir bedre av å stenge seg inne.” Nei, det er sant. Det blir ikke bedre av det. Det hjelper å gjøre noe, drive med noen positive aktiviteter eller være sammen med andre mennesker. Det får tankene inn på noe annet. Skifte fokus. Endre tanker. Finne frem alle de tingene man har lært om automatiske tanker, alternative tanker og alt det der i løpet av årene i terapi.

Den første lørdagen etter juleferien hadde vi besøk her på Hylkje av noen mennesker som spiller jazz.
”Den neste sangen heter,” sa kvinnemennesket som hadde rollen som vokalist, ”elendigheten har ingen ende.” Alt jeg gjorde var å rynke pannen mens jeg trykket ordene inn på mobilen og lagret dem. ”Elendigheten har ingen ende.” Det må være noe av det verste jeg har hørt, for jeg vet, jeg vet så godt at det bare er tull. Elendigheten har en ende. Det minner skyttsvergen meg på hver eneste dag.

Da jeg og Inger var på kino en gang før jul og så ”A christmas carol”, sa mr. Scrooge da filmen nærmet seg slutten: ”Lev livet deres! Døden er lang.” Det er fryktelig sant. Livet er tilmålt. Man har en tid, noen år, uvisst hvor mange og så er det slutt. Det gjelder å leve dem i stedet for å begrave dem. Selv om Mørkets Fyrste er ganske dominerende, lever jeg. Jeg prøver å bruke dagene for alt de er verdt – tiden går så fort. Jeg prøver. Jeg jobber med tankemønstre, endringer, maten og alle de andre tingene. Hver bidige dag.

Skyttsvergen min hjelper meg. Jeg er fryktelig glad i henne.