Skal…. Skal ikke… skal… skal ikke! .. Skal?? Ja. SKAL.”


Denne situasjonen, akkurat disse tankene i denne sammenhengen, minner meg om en, nei – mange, episoder som forekom i løpet av den tiden jeg tilbrakte på Capio. Det var nøyaktig det samme. De samme ordene, de samme tankene, det samme tidspunktet og rom av den samme typen. Presis.

Jeg husker så godt hvordan behandleren min og jeg diskuterte om næringsdrikker, selv om jeg visste at det egentlig ikke var noe poeng i å lete etter motargumenter siden det ikke fantes noen. Etter noen runder med om og mén krøp jeg på mine knær og gjorde som jeg skulle.

Spesielt i november ble jeg liggende i senga kveld etter kveld i det gule huset i Åsebråtveien, mens jeg tenkte opp og ned og i mente om jeg virkelig trengte å drikke den greia der. Jeg lå i senga, vred på kroppen og fikk ikke fred i hodet. Jeg tenkte på hva behandleren min kom til å si hvis jeg ikke gjorde som jeg skulle, jeg tenkte på hvor idiotisk det var å ikke gjøre det, jeg tenkte på det og det og det. Et salig tankekaos uten like og jeg fikk selvfølgelig ikke sove. Hver kveld endte likt: jeg sto opp av senga, jeg hentet fresubin (næringsdrikk) i kjøleskapet i leiligheten, tok den med meg og drakk den på sengekanten mens jeg tenkte: ”Ja, ja. Og sånn er det, da. Sånn er det bare. Jeg har i alle fall gjort som jeg skulle. Godnatt.”

Uansett. Jeg kom til å tenke på alle disse kveldene som har kommet og gått i går kveld da jeg, som vanlig, skulle spise noe før jeg la meg – noe jeg alltid gjør for å få den evinnelige matkabalen til å gå opp. Den MÅ gå opp. Så, der sto jeg midt på romgulvet og vurderte frem og tilbake om jeg skulle spise noe av det ekstremt tragiske, kjedelige og ukreative matlageret mitt eller bare ta en næringsdrikk. Jeg har alltid næringsdrikker liggende her – noe jeg synes er ufattelig flaut, selv om det ikke er noe å være flau over. Jo mer jeg tenker og vurderer i slike situasjoner, desto verre blir ambivalensen, elefantstemmens ord, kalkuleringen og det ender som regel med at jeg setter eller legger meg ned på gulvet, mens jeg har mest lyst til å kaste noe i veggen. Hyle. Kjefte. Ja, og for å ikke snakke om gråte.

Heldigvis finnes det noen ting som er spikret inn i hodet mitt og som kommer til å hjemsøke meg resten av… i alle fall, lenge, og som kan hjelpe til med å gjøre ting lettere.

”HALLO ANNIKA. SLUTT. Hvis det er elefantstemmen som prøver å ta styringen her nå, så gjør du det motsatte. Hvis den mener at du ikke skal ta en næringsskvipting, så skal du gjøre det!”

”GREIT!!!!!!!!!!!!!!!!!”

Den endte med at jeg åpnet døren til rommet mitt og sprang så fort jeg kunne bortover korridoren, rev opp stuedøra, kjøleskapdøra og fant veien tilbake. Et lite øyeblikk tok jeg ballen, jeg førte den og jeg sparket den i mål. Jeg fikk et poeng. Et poeng jeg hadde behov for.



Og ellers da? Nei. Dagene kommer og går som de pleier, og i dag var jeg hos legen. Det gikk greit nok, men det var en relativt unødvendig time. De timene jeg brukte på å vente på bussen, ta bussen, vente på legekontoret, sitte hos legen og så videre, kunne jeg egentlig brukt på noe helt annet. Men... blodprøvene mine er i alle fall fine, pulsen er som den skal, blodtrykket det samme og kroppen min har det fint.

Humøret har vært ganske langt fra toppen, jeg har sovet noen timer, gjort et lite forsøk på å rydde rommet og nå er det kveld.