Jeg har fått mange spørsmål fra dere angående Capio, og om den behandlingen jeg "holder på med" for øyeblikket. Får, er vel muligens ordet.

For å gjøre en ting klart: jeg er langt fra ferdig med behandlingen. For tiden er jeg hjemme i min første "utskrivningsperiode," noe som vil si at jeg er hjemme i et visst antall dager/uker - for så å dra tilbake til Fredrikstad. Som dere sikkert har fått med dere, dro jeg fra Fredrikstad onsdag 4.mars, og etter planen skal jeg tilbake mandag 16.mars.

Det er sånn behandlingen fungerer. Først drar man dit på en "forvernsamtale," der lederen av senteret + en behandler vurderer om vedkommet vil nyttiggjøre seg av behandlingen de tilbyr. Hvis de finner ut at det er mulig, får man plass - og man må selv bestemme seg for om man vil takke JA, eller la være. Deretter får man et visst antall uker med behandling - og når disse er brukt opp, kan man søke til helseforetaket som dekker utgiftene om flere uker, hvis det er nødvendig.

Man er på senteret noen uker i starten, noe som varierer fra person til person, avhengig av hvordan tilstand man er i når man kommer. Siden Capio behandler alle typer matproblemer, er det også individuelt hvor mange uker man trenger å være der, før man drar ut i verden igjen. Det er sånn det er. Noen uker på Capio, hjem for å virkelighetsprøve matprogrammet, tilbake til Capio, og ut i verden igjen. For min del er det greit sånn; for det er lettere å være på senteret enn å være ute i verden. Capio er trygt og sikkert, og det er mennesker rundt en hele tiden, som hjelper og veileder og forteller deg hvordan ting skal gjøres. Ute i verden har man bare seg selv, og det er der den endelige jobbingen må gjøres.
Man blir ikke bedre med å bare være innlagt. Man må ut, man må prøve - og sånn er det. Og når man har vært ute en stund, fått erfaringer på godt og vondt, er det helt sikkert fint å dra tilbake, for å få oppfriskning og veiledning igjen.

Det er vanskelig å være ute. Vanskelig fordi man har opparbeidet seg strategier og uheldige mønstre som det er fryktelig lett å falle tilbake til. Man har brukt mange år på å bygge opp disse idiotiske tingene, og det er vanskelig å snu alt sammen. Å bli bedre og etterhvert, forhåpentligvis frisk, fra et bittelite ernæringsproblem, er en 24 timers arbeidsdag. Det er vanskelig å forklare hvordan det er og hvor vanskelig det kan være; men som ei av jentene på senteret sa, da hun fortalte hvordan hun prøvde å beskrive situasjonen sin for pårørende: "Tenk deg at du er ute å kjører i en bil, og du kommer til et lyskryss. Du har noe du skal rekke, og så blir det plutselig rødt lys. Sånn er det når jeg skal spise."

Hvis det skulle være flere spørsmål om ting og tang, går det an å sende meg en mail. Jeg skal svare på dem, jeg lover!
annika_alexandersen@hotmail.com