Annika
humør: ja... joda. jeg gikk inn i februar med hyling, skriking og tårer i massevis. krisefasen fortsatte, og alt var så veldig vanskelig at jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere det. jeg hadde mange sengedager og mange telefoner til mamma, bekymringsmeldinger ble sendt ut til histen og pisten og livet har vært sånn delvis på skakke. etter oppstarten av antidep. for omtrent 14 dager siden fikk jeg et lite løft, takk og lov.


selvfølelse: veldig dårlig. og denne manglende selvfølelsen min har satt stopper for mange ting. heldigvis er det litt bedre.

sosialt: sosiallivet har vært noe innskrenket. mye pga mitt dårlige humør, og den konstante frykten for å gå ut og vises i offentligheten, men også på grunn av praksisperioden og turnusjobbing.


skole: jeg har vært på skolen kanskje... 2 dager i hele februar. 7.februar begynte praksisen, og den går relativt bra. mye bedre enn forventet. tre fraværsdager på grunn av bivirkninger, men ellers går det okei. det er fint å fokusere på noe annet enn seg selv og det å kunne få lov til å være "helsepersonell" i stedet for "bare" pasient.


trening: når ting blir som verst, har jeg mest lyst til å krype under dyna og ikke være i bevegelse. det fører selvsagt ikke til noe bra. heldigvis trener mamma og lillsesøster (+ inger og merete) på samme treningsstudio som meg, så det er enklere å komme seg avsted. treningsfavoritter denne måneden er Sykkel activio (spinning med pulsklokkesystem- utrolig gøy!!), Zumba, mage/rygg og styrketimer i sal.


Favoritter/ nye ting
på tv: jeg har ikke sett på tv på omtrent fire uker. men for tiden går det i serier på dvd/ nedlastet som feks. one tree hill, gossip girl & bones.


film: pga. mye serier, har det blitt lite film. men en klar favoritt er definitivt Black Swan.Har også sett filmen jeg reiser alene. morsom. 


musikk: gode gamle nightwish og within temptation. soleklare favoritter fra min "gotiske" periode på ungdomskolen/første året på vgs.


lesestoff: vg? iForm? lokalavisa Nordlys + Tromsø? Neida. Vet ikke. Jeg har i alle fall lest ei bok: den siste boken i twilightserien "ved daggry". fryktelig lesestoff.


nye innkjøp: noen nye klær og telefon + simple diary av Philipp Keel.


Hendelser
- dro hjem til mamma og pappa på overnattingsbesøk den første helga i februar. jeg er der fortsatt og kommer sannsynligvis til å bli værende til skolen begynner igjen 21. mars
- begynt på nye medisiner og hevet livskvaliteten noen hakk, i alle fall for en stund
- eget domene til bloggen


Mars
- lillesøster blir stor, hun fyller 15 år 4.februar
- forhåpentligvis får jeg frikort i posten
- etter planen skal jeg til fredrikstad 14.mars,  bukerrådmøte på capio. pga angst og frykt for allverdens håpløse ting, er jeg enda usikker på om jeg skal dra. men jeg kommer nok til å gjøre det allikevel.
- vinterferie
- skolen begynner igjen 21.mars

Et øyeblikk- nei, flere- følte jeg meg lettet. I dager, kanskje. Lettere. Det er ikke slik at ting har forsvunnet eller blitt borte, sånn rett over natten, men likevel. Ti kilo med dritt, kanskje mer, hadde lettet fra skuldrene mine, og jeg levde i denne fine, lille rosa boblen min som gjorde meg tom i hodet og enklere. Enklere å ha med å gjøre, både for foreldrene mine (ja, jeg  er fortsatt hjemme hos mamma og pappa) og ikke minst: meg selv. Det var fint. Rosa boble, sannsynligvis forårsaket av lyserosa kapsler med et rart pulver inni. Det var okei sånn. Okei til tross for at kroppen var slappere og beina ikke ville hoppe eller bevege seg mer enn noen cm over bakken under mine håpløse forsøk på å følge koreografien instruktøren på Zumba - timene har satt sammen. Det var greit, selv om jeg gjespet mer enn normalt og fint selv om jeg har vært litt apatisk og veldig trøtt de siste fjorten dagene. Helt okei.

Nå er det over. Eller, er det? Jeg er ikke helt sikkert. Denne boblen har i alle fall forsvunnet, og hey, her er han igjen; min følgesvenn, elsker, tidligere kjæreste, men først og fremst psykopatiske voldsmann som nekter å gi slipp. I dette tilfellet har mange tenkt og noen tenker sikkert fortsatt (ordene er også uttalt): "ja, men er du villig til å gi slipp da?" og "har du i det hele tatt prøvd?" Jeg forstår det. Å leve med psykisk lidelser i mange år tar stor plass av hverdagen. På en måte blir det en del av deg- det blir trygt, velkjent og når tilværelsen ser ut til å rakne, har du i alle fall det å holde fast i. En skikkelse som Herr Angst, Mørkets Fyrste, Elefanstemmen eller min onde tvilling, frøken Monster. Nei, ikke sist nevnte. Hun har jeg aldri holdt fast i. Hun har vært fullstendig ute av kontroll, umulig å bestemme over. Men de andre, de har på sett og vis skapt et sikkerhetsnett i en usikker tilværelse. Mørkets Fyrste dukket opp omtrent ute av det blå- selv om det sikkert skjedde sakte men sikkert, deretter plutselig og uansett hvor mye jeg hatet ham, hadde han likevel med seg noe som ga meg noe å holde fast i. Blant annet en mer avansert form for selvskading enn den jeg praktiserte i tidligere barneår. For mannen i gata virker selvdestruktive handlinger som oftest bare som sykdom og sykdom, og det kan naturligvis være noe i det. Men for meg var det å skade meg selv løsningen. Selvskading var ikke et problem i samme forstand som Mørkets Fyrste var. Det er fullstendig avhengighetsskapende, men for meg var det viktig der og da. Uansett hvor uforståelig det kan virke for folk flest: jeg trengte det der og da for å overleve. Det året fra 2007 til 2008 da jeg gikk til behandler L, sa hun noe smart: "kanskje du hadde behov for det, Annika. Kanskje det var det eneste du kunne gjøre for å overleve. For å håndtere alt det vanskelige."

Om jeg har skammet meg over selvskadingen? Å ja. Gjett. Jeg har skammet meg så mye over det at jeg aldri har latt noen få se da det stormet som verst. Jeg skammer meg ikke lengre. Ikke over arr- det er en del av min historie, det er en del av det som har vært og jeg har ingen problemer med å gå i noe som viser armer. Eller lår. Eller legger. I blant skaper det litt krøll med tanken på praksisplasser i helsevesenet, men det er bare i mitt eget hode.

Uansett. Jeg skulle ikke skrive om selvskading. Derimot om hvorfor det er forståelig for hvorfor noen tror at man ikke er villig til å gi slipp. Å gi slipp er vanskelig. Elefantstemmen aka anoreksien, eller den uspesifiserte formen for spiseforstyrrelse som jeg hadde i noen år før anoreksi ble min diagnose, før den igjen forsvant og ble til nok en "uspesifisert spiseforstyrrelse"- til tross for at anoreksia nervosa fortsatt står i papirene mine, har hatt og har omtrent samme funksjon som selvskading. Løsningen på et problem som er så vanskelig og stort og uforståelig at et tenåringssinn ikke klarer å håndtere det. Å være syk er ambivalent. Det er trygt samtidig som hele tilværelsen henger i en syltynn tråd, er usikker og man vet aldri hvor man er på vei. Ting som virker riktige en stund, kan etter hvert vise seg å være fullstendig gale- sykdommen er lumsk. Uansett hvordan man snur og vender på det, gir spiseforstyrrelsen en falsk trygghet man kan holde fast i en liten stund. Det er ikke på noen måte verdt det, men noen ganger er matmisbruk den eneste løsningen for noen i en livssituasjon som ikke henger sammen.

Jeg forsvarer ikke spiseforstyrrelsen. Ikke selvskading heller. For det er ingenting positivt med det på noen som helst måte. Men jeg forstår- jeg forstår hvorfor noen kan tenke eller si "har du prøvd å gi slipp?" Å la noe som tar stor plass i livet ditt forsvinne er utrolig vanskelig. I perioder har Elefantstemmen, Mørkets Fyrste og alt det andre vært det eneste jeg har hatt. Uansett hvor mye jeg foraktet det livet jeg levde, og selv om jeg hadde det innmari vondt klarte jeg ikke å forestille meg hvordan ting ville være uten. Jeg var redd for hvem jeg ville være hvis jeg var helt frisk. For hva jeg kunne gjøre, bli og hvem jeg ville ende opp som. Jeg var livredd for å bli voksen, livet skremte meg og da var det enklere å holde fast i noe som bare var virkelig inni mitt eget hode. Jeg forsvant inni min egen tankegang og glemte av hvordan det var å være både tenåring og levende. Å være der, med meg selv og ensomheten, var trygt. Til en viss grad. Samtidig skremte det også livsskiten ut av meg.

Det viktigste valget jeg har tatt var da jeg bestemte meg for å gi slipp. Januar 2009 var begynnelsen på det. Likevel har jeg fortsatt en lang vei å gå. Uansett kan ingen beskylde hverken meg eller deg for å ikke prøve. For vi gjør det. Selv om det av og til kan se ut til at jeg krampholder fast i fortidens spøkelser og nekter å la blant annet Mørkets Fyrste forsvinne, er det ikke slik det er. For jeg kjemper. Det var vel egentlig bare det jeg ville si.

18. mai 2008

25.mars 2008

Jeg har ikke skrevet noe på ganske mange dager. Kanskje like greit når jeg har så få ord som jeg har nå: oppstarten av de nye medisinene mine har satt en liten demper på hele følelsesspekteret og på en måte føles det ganske okei. Selv om jeg vet at det tar ganske lang tid før man kjenner effekt av slike piller, virker det likevel som jeg kjenner noe. Det kan være psykisk, underbevisstheten som spiller meg et puss fordi jeg vet at jeg svelger kapsler og kanskje tror, for en gangs skyld, at dette kan hjelpe meg. Akkurat nå hjelper det. Hodet er rolig. Det er stille, det skriker ikke, hyler ikke, brøler ikke og jeg, jeg er ganske rolig jeg også. Krampegråten og hysteriske eldstedatters gjentatte utbrudd har roet seg; de har ikke sett dagslys på to uker og jeg må si at det er fantastisk. Selv om kroppen er sliten, tilnærmet utmattet, er det likevel okei. Mer okei enn det har vært på mange, mange måneder. Det største problemet er likevel alle disse ordene som mangler, ordene jeg gjerne skulle hatt og brukt i, for eksempel, skolesammenheng. Om to og ei halv uke er praksisperioden ferdig, og jeg har ikke engang begynt på oppgaven som skal leveres inn. Jeg har heller ikke levert inn en reklameanalyse i norskfaget, den skulle vært innlevert for snart tre uker siden. Vel, vel. Frykten for å stryke i fag klemmer i brystet, men jeg satser likevel på at det ordner seg snart. Satser på at tilstanden blir lappet sammen og reparert når disse rosa kapslene får kommet ordentlig inn i systemet. Krysser fingrer. Og hvis de hjelper, hvis de fungerer som jeg håper, håper de kommer til å gjøre, kan det kanskje være med på heve den ikke eksisterende livskvaliteten min mange, mange hakk.

Etter tre dager med fravær fra praksisen i forrige uke pga bivirkninger, er jeg tilbake på sykehjemmet sammen med de demente. Det er okei. Det er mye bedre det enn å sitte hjemme hos mamma og pappa, se i veggen og ikke gjøre noen ting.
Dager kommer og dager går. Jeg henger i det minste litt med. Det er da noe.

date: Lørdag 19.februar

Your day was (only choose one)
        ( ) sweating      (x) sweet-and-sour   ( ) Sorry about it  

Explain why: øyeblikk med frustrasjon + fine stunder der jeg bare...var 


If there were no tomorrow
you would end up being a/an: kriger til siste slutt

Jeg fortsetter. deler gamle innlegg med dere, i et forsøk på å belyse sykdommens så kalte glamour. Dele tanker, dele historie. Åpenhet for tanker, handlinger og ting jeg tidligere har skammet meg over, den åpenbare og fryktelige sannheten om anoreksiens jernhånd, glohånden som klemmer rundt strupen og som skaper en fryktelig uønskelig livssituasjon. Jeg er ikke lengre redd. Jeg deler min historie selv om den er vond.
Det er viktig å belyse at ordene er fortid. At tankene har endret seg og at det er MULIG å komme videre. Takk til dere som har hjulpet meg med det. Takk for at dere har hjulpet meg med å forstå det.


11.mai 2008
Nedoverbakke


Det er så mange ting jeg har lyst til å fortelle om, så mange ord jeg vil ha ut av meg, så mange følelser jeg har lyst til å plassere ned på et papir bare for å få dem ut av systemet. Problemet er bare at jeg ikke kan snakke om ting, og jeg ikke vet jeg hvordan jeg skal skrive om hva jeg føler, for helt ærlig, vet jeg ikke hva det er. Jeg føler ingenting og så alt for mye på en gang.


Nedoverbakken er faretruende nær. Jeg tror jeg er på vei nedover stupet igjen, ned i det store sorte hullet. Dagene som apatisk og ruset matvrak er over, og alt jeg sitter igjen med er dette store, sorte ingentinget. Jeg vet ikke hva jeg føler. Vet ikke hva jeg tenker. Vet knapt hvem jeg selv er. Det er som om jeg har falt flere skritt tilbake i utviklingen; for det virker som jeg er i dyp identitetskrise. Jeg har vært igjennom fasen en gang før; jeg kom i puberteten som tiåring, først ute av vennene mine, tidlig utviklet og det var tøft. Både fordi jeg gikk noen skritt framfor dem jeg pleide å være sammen med på skolen og på fritiden, både intellektuelt og fysisk. Men nå, nå er det som om jeg er satt tilbake til nullpunktet. Da jeg var fjorten, hadde jeg et relativt godt bilde av hvem jeg var, og hvordan jeg ville være – hva jeg ville bli, hva jeg ville gjøre med livet mitt. Jeg var ferdig med å tenke på ”hvem er jeg” og ”hva vil jeg” og alt det der, men nå, nå har jeg falt helt tilbake til nada og nothing. Jeg er så splittet og delt i biter, og jeg har ikke en fjerneste anelse om hvem jeg er. Selvbildet mitt, selvfølelsen min, selvinnsiktet og alt det andre er så dratt fra hverandre som det er mulig å få det og det skremmer meg. Jeg kjenner ikke meg selv lengre. Kjenner ikke vennene mine sånn som jeg pleide, og det er selvfølgelig min egen feil, fordi jeg trekker meg mer og mer inn i meg selv.


Jeg er ikke den Annikaen med sunne interesser og hobbyer lengre, den Annikaen med musikksmak og meninger og som leste bøker opp og bøker ned og diskuterte ting med andre mennesker. Neida, jeg har krympet og blitt til en sort liten flekk av meg selv. Det gjør meg redd. Jeg er så usikker på min egen eksistens at jeg får lyst til å gråte.
Rømme, det er det jeg vil. Fra alt sammen. Fra meg selv, fra familien min, fra vennene mine, fra verden, fra alt som er skummelt og usikkert. Krype sammen i gjørma, og takke for meg. For jeg har så lyst til at det skal gå over–  alt dette vonde, alle disse ekle tankene som overmanner meg hele tiden, fjerne alle bildene jeg har inne i hodet.


Jeg lengter etter å se hva livet har å by på, lengter etter å få være en levende tenåring, men alt virker så uendelig langt borte. Jeg føler meg død. Død når jeg er ute sammen med folk; alt jeg tenker på er hvor lang kvelden kommer til å bli, hvor meningsløs alt kommer til å virke, hvor forferdelig sakte tiden kommer til å gå. Jeg tenker og tenker hele tiden, og tankene hjemsøker meg når jeg sover. Jeg har grusomme mareritt om ting jeg ikke engang tør forklare, fordi det er så latterlig og idiotisk. Mareritt om meg selv og tall og vekt, og bildet i speilet som hyler og gråter mot meg. Gråt. Jeg klarer ikke en gang å gråte!

Til syvende og sist har jeg endelig klart å drepe den Annikaen jeg mislikte så sterkt, men i bytte for henne har jeg fått noe annet som er verre. Det er snart tirsdag, og jeg skal til BUP. Til behandler L's veileder. Og deretter er det snart tirsdag igjen, og jeg skal legges inn på UPA. Legges inn. Jeg føler ikke at jeg er verdig å bli brukt tid på, fordi jeg har en tendens til å ødelegge alt likevel. Nei, det er liksom ikke det at det bare er tingene som er håpløs, tingene og tilstanden og alt annet. Feilen er her. Feilen er meg. Og feilen, den må bort. Jeg bare vet ikke hvordan.

fra bloggen, april 2010.

jeg gjentar meg selv om og om igjen. de samme ordene, den samme setninga- sammensatte bokstaver som er mindre gode, litt onde og som gjør tilværelsen vanskelig. hemmer de sosiale funksjonene og evnen til å kommunisere med omverdenen. nei. ikke helt. bare nesten. den eneste funksjonen som er intakt er hodet. evnen til å tenke allverdens kaotiske og ubetydelige tanker, i mitt eget virtuelle univers. jeg og meg på krigsstien i november, i februar, mens jeg krampeholder meg fast i den usikre tilværelsen med hvite hender. og ordene som kommer, de du sier, de ordene som andre spør, etterfulgt av et stort spørsmålstegn i plast:"er det alt du klarer å tenke på?" ja, det er alt og det er ingenting, men samtidig så vanvittig mye. en gang var det noen som sa at jeg tenkte for avansert og at jeg måtte lære meg å tenke som et barn. usikkerheten i hvordan man gjør det kan verken beskrives eller forklares, for hvordan henter man fram barnetanker som forsvant og ble begravd delvis sammen med panikkangsten for mange år siden? "det er aldri for sent å skaffe seg en lykkelig barndom" sa terapeut L, på den tiden da jeg ikke var myndig, og da jeg pleide å sitte på kontoret hennes en gang i uka mens vi snakket i to timer om vær og vind. nei, det er aldri for sent, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
kanskje her, kanskje med den oppslåtte norskboka med forklaring i hvordan en reklameanalyse skal skrives- en analyse som skulle vært levert inn for ei uke siden. for sent. gjør ingenting. eller kanskje, kanskje den begynner med resepten jeg fikk i hånden i går- en ny, nye piller, rosa kapsler som skal hjelpe mot menn og slemme ikke-kjærester som Mørkets Fyrste. å være disponert for gjentakende episoder med voldsovergrep fra en mørk skikkelse i mannsfigur gjør at det å bestemme seg for at man aldri mer skal svelge en eneste rundt sak i desember, ikke er ordentlig gjennomtenkt.

man må prøve uten i blant for å forstå. bivirkningene kommer likevel, allerede, litt kvalme, tomhet i kroppen, som om jeg har vært på fylla i flere dager uten stopp eller hatt spysyken.
men. som sagt. man må prøve. for veien må gås uansett.

har endelig kjøpt meg eget domene og den nye adressen til bloggen kommer til å være www.annika-braliv.com. I følge blogger (ordnet domene via deres bloggplattform, slik slipper jeg også å laste ned en ny plattform og begynne med masse html-kodinger som jeg ikke skjønner meg på) vil likevel den gamle adressen fungere. I alle fall for en stund? Om bloglovin' kontoen kommer til å fungere som normalt, er jeg usikker på. Vil gjerne ha tilbakemeldinger!

6.juni 2008