torsdag
Tanker fra tiden som var vol 6.
2/24/2011 09:47:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
25.mars 2008
Herlig er ordet som går igjen for tiden, spesielt når det gjelder meg og alt som har med dette ekle vesenet, dette mennesket med to bein å gjøre. Jeg er herligheten selv, her jeg vandrer, eller sitter for å si det sånn, i den sorte skinnsofaen i stua, søvnløs på tredje døgnet eller noe, fettet hår og hud – jeg har ikke dusjet siden fredag eller lørdag eller når det enn var. Jeg husker ikke, og uansett spiller det vel ingen rolle. Jeg orker ikke gå ut, jeg orker ikke røre meg, jeg orker ikke kle av meg klærne for å se meg i speilet, se meg som jeg er. Orker ikke betrakte den lille stygge fæle tingen som liksom skal være meg. Orker ikke. Vil ikke. Takler ikke.
Jeg får ikke sove. Det nærmeste jeg kommer ”søvn” er en slik tilstand der man er mer våken enn sovende, og alt jeg gjør er å ha skrekkelige bilder inne i hodet som surrer frem og tilbake. Marerittlignende greier der jeg har utslett, som i store blemmer, ut over hele kroppen og fantastiske bilder og filmsnutter. Bilder av meg selv; sittende ved et kjøkkenbord der jeg slurper i meg suppe. Radmager, rynkete og uten tenner. Jeg ser ut som om jeg fyller nittifem, men sannheten er at jeg ikke er eldre enn tjuetre. Deretter svømmer mat framfor øynene mine. Kaker med jordbærkrem, sjokoladeboller, bagetter, grovbrødskiver med brunost, kokosboller med sjokoladetrekk og is. Store berg med mat, og der ved siden av, sitter jeg, fråtser i meg bit etter bit, mens jeg slikker meg om munnen og smiler stort.
”Ah. Det var godt. Er litt sulten, så tror at jeg bare MÅ ha en sjokolade til.”
”Ah. Det var godt. Er litt sulten, så tror at jeg bare MÅ ha en sjokolade til.”
Stopp. Jeg vil ikke ha alt dette inne i hodet mitt, og det holder på å gjøre meg gal. Alle tankene mine om mat, alt sammen holder på å sprenge omverden; jeg baker og baker og baker bare for å se andre mennesker spise. Se hvordan det kanskje KAN smake, og spør forsiktig hver eneste gang: ”Var det spiselig?” Bare for å få bekreftelse på at det var godt, det går ned og det metter bra.
”Ja, Annika. Det var godt. Du er så flink til å lage mat. Denne eplekaka er den beste jeg har smakt på veldig, veldig lenge.”
”Ja, Annika. Det var godt. Du er så flink til å lage mat. Denne eplekaka er den beste jeg har smakt på veldig, veldig lenge.”
Ordene gjør egentlig ingenting med meg. Jeg nyter bare synet av mennesker som spiser, later som om det er meg, later som om det fyller meg opp og smiler når de slikker seg om munnen. Det er grotesk. Nesten like grotesk som at jeg slikker av alle kniver og gafler jeg finner og spiser opp smulene på benken. Skraper av kantene på tallerkenene, bare for å få en smakebit av hvordan det kunne vært. Jeg har blitt som en hund. En av disse som sitter under bordet og spiser smulene etter alle de andre, venter på at noe skal ramle ned, slik at jeg kan åpne munnen min selv. Og hvis ingenting ramler ned, hvis ingenting kommer har jeg ikke så mye annet valg enn å sulte. Å si at jeg er sulten befinner seg langt uten for min rekkevidde. Sånt gjør jeg bare ikke lengre.
Uansett.
Uansett.
Jeg skulle ønske jeg var forsvunnet. Det er liksom det jeg gjør for tiden; venter på bortgangen. Sitter i en stol, ser dagene passere, uten å sove, spiser litt for lite, gråter på førtifem, venter på at det skal bli kveld – deretter på at det skal bli morgen igjen, prøver å gjøre noe men har verken ork eller lyst til noe som helst. Det hadde vært bedre å være utryddet.
Mamma har vært på nattevakt i natt igjen, så hun ligger i rommet ved siden av og sover. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje; om hun kommer til å ringe behandler L eller noen andre, eller om hun kommer til å la være. Jeg vet ikke hva som skjer, hva som kommer til å skje, og det er kanskje like greit. I grunnen bryr jeg meg ikke så veldig. Orker ikke tenke, orker ikke fokusere, orker ikke. Vil ikke. Jeg er redd og drittlei og alt på en gang, og alt jeg ønsker er egentlig å kunne smile uten å måtte klistre huden fast med tape.
Mamma har vært på nattevakt i natt igjen, så hun ligger i rommet ved siden av og sover. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje; om hun kommer til å ringe behandler L eller noen andre, eller om hun kommer til å la være. Jeg vet ikke hva som skjer, hva som kommer til å skje, og det er kanskje like greit. I grunnen bryr jeg meg ikke så veldig. Orker ikke tenke, orker ikke fokusere, orker ikke. Vil ikke. Jeg er redd og drittlei og alt på en gang, og alt jeg ønsker er egentlig å kunne smile uten å måtte klistre huden fast med tape.
Etiketter:
sf
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Er moren din sykepleier, siden hun går på nattevakt? Eller lege, kanskje?
Hva er faren din?
Mamma er sykepleier :)
Pappa er sivilingeniør og jobber med bygg og sånn.