torsdag

Lyden etter dine sko.

Noen har knivstukket
Det lille som er igjen
av den dunkende gjenstanden i brystet
mitt revet
den ut og liksom
satt plaster på såret
ved å gjøre et
forsøk på å stripse meg
sammen igjen
men det stopper ikke å blø
og det ser ikke ut til at
noen kirurger i dette
land kan finne
noe som passer inn
noe som
hører til min kropp
og de som jeg
tror at jeg er
døende
en kan ikke leve
uten en dunkende klump,
sier de for
en må ha det
for å føre hemoglobinene
fram og tilbake
gjennom de lyseblå linjene
som strekker seg gjennom alle
mine førtisju, førtiåtte
det spiller ingen rolle,
sier jeg det finnes andre
som trenger det mer
for det ser alt ut til at
min tidsklokke snart er tom
for batteri likevel, og jeg kan
fortsatt og enn så lenge gå
på sollys
så lenge føttene mine
klarer å bære tallene av
meg selv, så lenge kroppen
min velger
å løpe bortover
så lenge hodet mitt holder
meg våken om natta
så lenge lyden
etter dine sko
lukten etter deg og ditt ikke
sprenger trommehinnene
ødelegger sansene
og lar meg gå til
grunne


Annika, 17 år.

2 kommentarer:

Elisabeth sa...

Sterke, vakre ord!

Annika sa...

takk skal du ha!

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive