Jeg har ikke skrevet noe på ganske mange dager. Kanskje like greit når jeg har så få ord som jeg har nå: oppstarten av de nye medisinene mine har satt en liten demper på hele følelsesspekteret og på en måte føles det ganske okei. Selv om jeg vet at det tar ganske lang tid før man kjenner effekt av slike piller, virker det likevel som jeg kjenner noe. Det kan være psykisk, underbevisstheten som spiller meg et puss fordi jeg vet at jeg svelger kapsler og kanskje tror, for en gangs skyld, at dette kan hjelpe meg. Akkurat nå hjelper det. Hodet er rolig. Det er stille, det skriker ikke, hyler ikke, brøler ikke og jeg, jeg er ganske rolig jeg også. Krampegråten og hysteriske eldstedatters gjentatte utbrudd har roet seg; de har ikke sett dagslys på to uker og jeg må si at det er fantastisk. Selv om kroppen er sliten, tilnærmet utmattet, er det likevel okei. Mer okei enn det har vært på mange, mange måneder. Det største problemet er likevel alle disse ordene som mangler, ordene jeg gjerne skulle hatt og brukt i, for eksempel, skolesammenheng. Om to og ei halv uke er praksisperioden ferdig, og jeg har ikke engang begynt på oppgaven som skal leveres inn. Jeg har heller ikke levert inn en reklameanalyse i norskfaget, den skulle vært innlevert for snart tre uker siden. Vel, vel. Frykten for å stryke i fag klemmer i brystet, men jeg satser likevel på at det ordner seg snart. Satser på at tilstanden blir lappet sammen og reparert når disse rosa kapslene får kommet ordentlig inn i systemet. Krysser fingrer. Og hvis de hjelper, hvis de fungerer som jeg håper, håper de kommer til å gjøre, kan det kanskje være med på heve den ikke eksisterende livskvaliteten min mange, mange hakk.

Etter tre dager med fravær fra praksisen i forrige uke pga bivirkninger, er jeg tilbake på sykehjemmet sammen med de demente. Det er okei. Det er mye bedre det enn å sitte hjemme hos mamma og pappa, se i veggen og ikke gjøre noen ting.
Dager kommer og dager går. Jeg henger i det minste litt med. Det er da noe.