onsdag
Tanker fra tiden som var vol 5.
2/23/2011 07:59:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
14.april 2008
Jeg sitter i sofaen og ser livet mitt passere, susende forbi stuevinduet i det siste toget som er på vei ut i verden. På vei ut til opplevelsene, kjærligheten, vennskapene, gledene, sorgene, oppturene, nedturene, latteren, de fantastiske smilene. Det var liksom ikke det at jeg ikke hadde tenkt eller hadde planer om å være med; kofferten sto i gangen, jeg hadde kledd på meg jakka, skoene, skjerfet godt snurret rundt halsen og ullvottene mor har strikket til meg holdt jeg i hånden. Jeg var nesten klar, ventet bare på at noen skulle komme og hente meg med en eller annen bil slik at jeg kunne komme meg til stasjonen, sette meg på det toget og bli med. Men det kom ingen bil. Kanskje fordi jeg hadde glemt å ringe noen som kunne plukke meg opp, og dessverre for meg var det for sent da jeg oppdaget det. Farvel. I stedet for å ringe etter en taxi, eller skyndte meg til busstoppet for å rekke en eller annen tilfeldig buss, kledde jeg av meg alle klærne og krøp tilbake under ullteppet i skinnsofaen.
Gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd. Der har du meg.
Jeg kunne vært den store, fantastiske skuespilleren i filmen: ”Annika: livet, liksom”. Jeg hadde fått hovedrollen og det ville blitt min største, mest fantastiske film noensinne. Det ville vært mitt store gjennombrudd, min store mulighet, min sjanse til å komme meg opp og fram og vel så det. Men i stedet for å gi hele greia en sjanse, og virkelig gå inn for rollen, lot jeg det bare passere. Jeg visste at den kom til å bli vanskelig; det fantes ikke manus, og konseptet med filmen var at det skulle bli noe ved hjelp av tilfeldigheter som kanskje ikke ville være så tilfeldige likevel, valg og utfallene av dem og ting som det. Men det kunne være verd det.
I stedet for å prøve ga jeg bare vekk alt sammen. Det fantes ingen andre som var kvalifisert for rollen, og likevel trakk jeg meg. Trakk meg unna, og ble stående utenfor som tilskuer. En patetisk, ulykkelig tilskuer som ikke orket å løfte hodet opp mot himmelen.
Tilskuer. Passasjeren som ikke kom med toget.
Og det var slik jeg endte opp som ingenting. For jeg er ikke noen. Jeg er ikke et helt menneske, ingenting, bare en tilskuer som står og ser på at livet og tiden går og går rett fremfor øynene mine.
Lillesøster synger i dusjen. Det er lenge siden jeg har gjort det; sunget. Jeg husker ikke sist jeg åpnet munnen og sang, jeg husker ikke sist jeg i det hele og det store nynnet på en melodi. Det er som om alle tonene har forlatt meg og kroppen min, og alt som er igjen er et stort tomt sort hull uten noen ting i. For hver dag som går, blir dette hullet bare større, mens jeg selv bare blir mindre og mindre.
Stopp.
Hvor ble all tiden av? Det er ikke dette jeg ville bli, og jeg har ikke lyst til å våkne opp i en alder av tjuefem og hate meg selv fordi jeg har kastet bort så mange år og energi på absolutt ingenting av verdi. For hvor er verdien i dette? Hva er poenget med å sulte seg ned til ”undervektig grad tre,” og bli så syk at ikke engang de gode behandlingsstedene vil ha meg mer? Det er ikke noe poeng.
Jeg møtte på K i dag, da jeg skulle ta bussen hjem fra byen etter enda en tur på biblioteket bare for å slippe unna middagen. ”Åh, så søt du er, Annika,” sa hun. ”Du ser syk og pjusk ut, nesten som en liten hundevalp.”
Hun mente det godt, for jeg er forkjølet, og har vondt i halsen, men det er ikke derfor jeg ser pjusk og syk ut. Og dessuten er det tredje gangen i dag at noen forteller meg at jeg ser ”pjusk ut”.
Hun mente det godt, for jeg er forkjølet, og har vondt i halsen, men det er ikke derfor jeg ser pjusk og syk ut. Og dessuten er det tredje gangen i dag at noen forteller meg at jeg ser ”pjusk ut”.
En gang i tiden pleide jeg å være ganske pen. Eller, i alle fall, ganske søt i ansiktet. Jeg hadde det smilet, du vet, det som brer seg over hele ansiktet, jeg snakket med hele kroppen, hadde sterke meninger, var engasjert og hadde en form for personlighet. Jeg pleide å få komplimenter for ting, for hvordan jeg så ut, for hvordan jeg var, for ting – og selv om det ikke gikk inn i hodet mitt siden jeg alltid har hatet meg selv, var det i alle fall bedre enn å høre hvor ”pjusk” og ”sliten” og ”syk” jeg ser ut.
Jeg har lyst til å gi opp. Jeg har lyst til å legge meg ned på gulvet, stirre opp i taket og ønske døden velkommen mens jeg er frustrert over at jeg gikk glipp av alt det jeg kunne oppleve. Synd for meg, jeg har valgt det selv, det er ikke noen andre å legge skylden på. Tårene klumper seg inne i halsen, og jeg føler at… ja, jeg føler rett og slett ingen verdens ting.
Livets skole, som vi alle går, gikk ikke så bra for min del. Til tross for at jeg alltid har vært teoretisk flink, flink med hendene og kreativ, fikset jeg det bare ikke. Fikser det ikke. Jeg stryker i alle fag, hvis det er flere enn ett og jeg er redd for at vitnemålet mitt, når jeg da en gang i tiden får det – som sytten, atten, tjue, seksti, jeg aner ikke, kommer til å være fylt med ”ikke grunnlag for vurdering” og ”ikke kvalifisert for noe som helst”.
Nullpunktet, det er der jeg står. Jeg er en baby, en liten baby som må lære meg alt fra begynnelsen av. Smile, spise, gå, snakke, stå, leke.
Sytten år, og alt jeg kan noe om er problemer. Det er trist.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
For hvert innlegg du poster blir jeg bare mer og mer begeistret og fascinert over hvor fantastisk godt du skriver!
takk skal du ha Frida :-)
du er ikke så verst selv!