"Ja, gratulerer med dagen da, Annika."

"Hm..? Tatt litt feil av måneden, eller? Jeg har verken bursdag eller halvårsdag, og navnedag, det har jeg ikke i Norge. Bare i Sverige. Annika er et svensk navn, vet du. Tulling."

"Jeg vet det. Det er bare det at du har fullført uke 3 i praksisen uten fravær. Det er bra! I motsetning til forrige uke, da du var syk tre dager på grunn av bivirkninger. Denne uka derimot... tre tidligvakter, to seinvakter. 7 og 7.5 timer i fem dager. Det er bra. Det er veldig bra! Og så har du trosset lysten til å være hjemme. Du har stengt ute trangen til å legge deg på den sorte skinnsofaen, krølle deg sammen under ulltepper og sove. Du har møtt opp selv om du har vært veldig sliten i kroppen og trøtt i hodet, og du har kjempet. Sloss. Akkurat som krigere gjør. Annika, du er en kriger. Du gir ikke opp. Jeg er stolt av deg."

"Takk. Jeg er litt stolt av meg."

Det er sant. Jeg er litt stolt. Ikke bare fordi jeg har fullført uke 3 i praksisen, men fordi jeg står på beina og jobber meg gjennom november-desember-januar-februar-krisefasen min. Oppgaven jeg skal skrive i sammenheng med denne praksisperioden min har jeg enda ikke begynt på- jeg burde gjort det, men jeg har ganske mange uker på meg, og jeg orker ikke stresse. Jeg har gjort meg noen tanker om hva jeg skal skrive om, og heldigvis krever lærerne mine ikke så mye av meg. "Neste gang vil jeg ikke ha en 6'er, Annika. På neste oppgave vil jeg heller ha 5. Det er mer enn nok i massevis!"  Takk. Denne gangen skal jeg ikke skrive meg ihjel.

Det ser ut til at medisinene fungerer. Tror jeg? Det er kanskje for tidlig å si, men jeg tror det. Bortsett fra at jeg er litt apatisk og ikke føler så veldig mye- på en god måte- kjennes det bra. Og riktig. De rosa kapslene har lagt et lite lokk over tankene mine og jeg har fred. Litt mer ro innvendig enn jeg har hatt på mange, mange måneder (har jeg skrevet det før? jaja). Jeg trenger dette. Mer enn jeg hadde trodd. I takt med roen som har spredd seg i hodet mitt, har også livskvaliteten økt noen hakk. Jeg føler ikke lengre for å gjemme meg og kroppen min bort for alltid- og det er en bra ting. Tankene er der fortsatt og problemene har ikke forsvunnet, men det er enklere. Håper det varer en liten stund, for jeg er lei av å måtte avlyse avtaler og å vike unna alt som er gøy og fint. Kanskje jeg til og med tør å reise til Fredrikstad på brukerrådmlte i mars allikevel, sånn som planen var i utgangspunktet. 

Helg. Heldigvis.