søndag
Tanker fra tiden som var vol 7.
2/27/2011 07:47:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
18. mai 2008
Og så kommer sammenbruddet mitt.
Vi har spist middag. Jeg har bakt eplekake. Jeg har smakt på den. Jeg har drukket kaffe. Kroppen min skjelver. Blodårene i tinningene vider seg ut og øynene buler. Jeg løper ned trappa, inn på vaskerommet, henter ei grønn vaskebøtte, inn på rommet, river av meg klær, stiller meg på orakelet, hyler av raseri og sinne og hat, stirrer på den grønne bøtta, presser opp noe, det skjer noe der inne et sted, noe i topplokket som jeg ikke kan forklare, jeg forsvinner ut av meg selv, jeg kan ikke kontrollere dette, noe er feil, jeg oppfører meg som jeg bokstavelig talt er gal, kaster meg på senga, kryper sammen, snakker til meg selv, ber til gud. Gråter.
Vi har spist middag. Jeg har bakt eplekake. Jeg har smakt på den. Jeg har drukket kaffe. Kroppen min skjelver. Blodårene i tinningene vider seg ut og øynene buler. Jeg løper ned trappa, inn på vaskerommet, henter ei grønn vaskebøtte, inn på rommet, river av meg klær, stiller meg på orakelet, hyler av raseri og sinne og hat, stirrer på den grønne bøtta, presser opp noe, det skjer noe der inne et sted, noe i topplokket som jeg ikke kan forklare, jeg forsvinner ut av meg selv, jeg kan ikke kontrollere dette, noe er feil, jeg oppfører meg som jeg bokstavelig talt er gal, kaster meg på senga, kryper sammen, snakker til meg selv, ber til gud. Gråter.
Kroppen min ligger sammenkrøllet med dyna mellom beina, jeg blør litt fra den ene armen og blodet siver ned på magen min, det er så vidt jeg klarer å puste – og hjertet mitt, herregud! Hjertet mitt gjør så vondt, og jeg vrir på meg, vrir på meg, kjenner hvor smertelig det er å være levende, kjenner hvor sterk denne intense lidelsen er og skriker av fortvilelse, snakker og snakker til meg selv, ber til en Gud jeg ikke kjenner lengre om at mamma ikke må høre meg, for da kommer et eller annet teit til å skje og nei, jeg vet ikke om jeg orker bekymringene hennes, men neida, jeg vil virkelig ikke være alene og jeg føler meg så fullstendig… fullstendig…
…
…
Det har tørnet for meg. Speilbildet treffer øynene mine, og jeg ser to mennesker, to stykker på en gang – hun ene er fornuften og hun jeg pleide å være og så er det denne andre, denne andre greia som snakker til meg med MIN munn, forteller meg at jeg er jævelig og elendig og hun slår til meg på det ene kinnet. Hardt. Det blir rødt og det gjør vondt. Dretter river hun meg i håret med MINE hender, og klorer meg til blods og jeg prøver å snakke til henne, ber henne om å gå – sier at jeg ikke vil ha henne her mer, at hun må gå, for jeg prøver så hardt og hun er ikke noe annet i veien; men det hjelper ikke. Ingenting hjelper. Hun blir værende, ler i mot meg og jeg ønsker henne død. Og etter det, etter det drar hun fram de skarpe greiene mine og skraper meg til blods. Det gjør vondt. Jeg gråter. Hun vil ikke forsvine.
Jeg er sliten. Jeg prøver så hardt jeg kan å finne fram den fornuftige delen av meg, og sakte men sikkert klarer jeg å samle meg sammen slik at jeg kan gå opp i stua igjen. Jeg går på badet. Det ser ut som om jeg ikke har sovet på år, blitt utsatt for en form for vold, ser ut som om jeg er en av disse levende døde og kanskje er det nettopp det jeg er – jeg vet ikke.
Etiketter:
sf
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
0 kommentarer: