Et øyeblikk- nei, flere- følte jeg meg lettet. I dager, kanskje. Lettere. Det er ikke slik at ting har forsvunnet eller blitt borte, sånn rett over natten, men likevel. Ti kilo med dritt, kanskje mer, hadde lettet fra skuldrene mine, og jeg levde i denne fine, lille rosa boblen min som gjorde meg tom i hodet og enklere. Enklere å ha med å gjøre, både for foreldrene mine (ja, jeg  er fortsatt hjemme hos mamma og pappa) og ikke minst: meg selv. Det var fint. Rosa boble, sannsynligvis forårsaket av lyserosa kapsler med et rart pulver inni. Det var okei sånn. Okei til tross for at kroppen var slappere og beina ikke ville hoppe eller bevege seg mer enn noen cm over bakken under mine håpløse forsøk på å følge koreografien instruktøren på Zumba - timene har satt sammen. Det var greit, selv om jeg gjespet mer enn normalt og fint selv om jeg har vært litt apatisk og veldig trøtt de siste fjorten dagene. Helt okei.

Nå er det over. Eller, er det? Jeg er ikke helt sikkert. Denne boblen har i alle fall forsvunnet, og hey, her er han igjen; min følgesvenn, elsker, tidligere kjæreste, men først og fremst psykopatiske voldsmann som nekter å gi slipp. I dette tilfellet har mange tenkt og noen tenker sikkert fortsatt (ordene er også uttalt): "ja, men er du villig til å gi slipp da?" og "har du i det hele tatt prøvd?" Jeg forstår det. Å leve med psykisk lidelser i mange år tar stor plass av hverdagen. På en måte blir det en del av deg- det blir trygt, velkjent og når tilværelsen ser ut til å rakne, har du i alle fall det å holde fast i. En skikkelse som Herr Angst, Mørkets Fyrste, Elefanstemmen eller min onde tvilling, frøken Monster. Nei, ikke sist nevnte. Hun har jeg aldri holdt fast i. Hun har vært fullstendig ute av kontroll, umulig å bestemme over. Men de andre, de har på sett og vis skapt et sikkerhetsnett i en usikker tilværelse. Mørkets Fyrste dukket opp omtrent ute av det blå- selv om det sikkert skjedde sakte men sikkert, deretter plutselig og uansett hvor mye jeg hatet ham, hadde han likevel med seg noe som ga meg noe å holde fast i. Blant annet en mer avansert form for selvskading enn den jeg praktiserte i tidligere barneår. For mannen i gata virker selvdestruktive handlinger som oftest bare som sykdom og sykdom, og det kan naturligvis være noe i det. Men for meg var det å skade meg selv løsningen. Selvskading var ikke et problem i samme forstand som Mørkets Fyrste var. Det er fullstendig avhengighetsskapende, men for meg var det viktig der og da. Uansett hvor uforståelig det kan virke for folk flest: jeg trengte det der og da for å overleve. Det året fra 2007 til 2008 da jeg gikk til behandler L, sa hun noe smart: "kanskje du hadde behov for det, Annika. Kanskje det var det eneste du kunne gjøre for å overleve. For å håndtere alt det vanskelige."

Om jeg har skammet meg over selvskadingen? Å ja. Gjett. Jeg har skammet meg så mye over det at jeg aldri har latt noen få se da det stormet som verst. Jeg skammer meg ikke lengre. Ikke over arr- det er en del av min historie, det er en del av det som har vært og jeg har ingen problemer med å gå i noe som viser armer. Eller lår. Eller legger. I blant skaper det litt krøll med tanken på praksisplasser i helsevesenet, men det er bare i mitt eget hode.

Uansett. Jeg skulle ikke skrive om selvskading. Derimot om hvorfor det er forståelig for hvorfor noen tror at man ikke er villig til å gi slipp. Å gi slipp er vanskelig. Elefantstemmen aka anoreksien, eller den uspesifiserte formen for spiseforstyrrelse som jeg hadde i noen år før anoreksi ble min diagnose, før den igjen forsvant og ble til nok en "uspesifisert spiseforstyrrelse"- til tross for at anoreksia nervosa fortsatt står i papirene mine, har hatt og har omtrent samme funksjon som selvskading. Løsningen på et problem som er så vanskelig og stort og uforståelig at et tenåringssinn ikke klarer å håndtere det. Å være syk er ambivalent. Det er trygt samtidig som hele tilværelsen henger i en syltynn tråd, er usikker og man vet aldri hvor man er på vei. Ting som virker riktige en stund, kan etter hvert vise seg å være fullstendig gale- sykdommen er lumsk. Uansett hvordan man snur og vender på det, gir spiseforstyrrelsen en falsk trygghet man kan holde fast i en liten stund. Det er ikke på noen måte verdt det, men noen ganger er matmisbruk den eneste løsningen for noen i en livssituasjon som ikke henger sammen.

Jeg forsvarer ikke spiseforstyrrelsen. Ikke selvskading heller. For det er ingenting positivt med det på noen som helst måte. Men jeg forstår- jeg forstår hvorfor noen kan tenke eller si "har du prøvd å gi slipp?" Å la noe som tar stor plass i livet ditt forsvinne er utrolig vanskelig. I perioder har Elefantstemmen, Mørkets Fyrste og alt det andre vært det eneste jeg har hatt. Uansett hvor mye jeg foraktet det livet jeg levde, og selv om jeg hadde det innmari vondt klarte jeg ikke å forestille meg hvordan ting ville være uten. Jeg var redd for hvem jeg ville være hvis jeg var helt frisk. For hva jeg kunne gjøre, bli og hvem jeg ville ende opp som. Jeg var livredd for å bli voksen, livet skremte meg og da var det enklere å holde fast i noe som bare var virkelig inni mitt eget hode. Jeg forsvant inni min egen tankegang og glemte av hvordan det var å være både tenåring og levende. Å være der, med meg selv og ensomheten, var trygt. Til en viss grad. Samtidig skremte det også livsskiten ut av meg.

Det viktigste valget jeg har tatt var da jeg bestemte meg for å gi slipp. Januar 2009 var begynnelsen på det. Likevel har jeg fortsatt en lang vei å gå. Uansett kan ingen beskylde hverken meg eller deg for å ikke prøve. For vi gjør det. Selv om det av og til kan se ut til at jeg krampholder fast i fortidens spøkelser og nekter å la blant annet Mørkets Fyrste forsvinne, er det ikke slik det er. For jeg kjemper. Det var vel egentlig bare det jeg ville si.