torsdag
Tanker fra tiden som var vol.4
2/17/2011 07:37:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg fortsetter. deler gamle innlegg med dere, i et forsøk på å belyse sykdommens så kalte glamour. Dele tanker, dele historie. Åpenhet for tanker, handlinger og ting jeg tidligere har skammet meg over, den åpenbare og fryktelige sannheten om anoreksiens jernhånd, glohånden som klemmer rundt strupen og som skaper en fryktelig uønskelig livssituasjon. Jeg er ikke lengre redd. Jeg deler min historie selv om den er vond.
Det er viktig å belyse at ordene er fortid. At tankene har endret seg og at det er MULIG å komme videre. Takk til dere som har hjulpet meg med det. Takk for at dere har hjulpet meg med å forstå det.
11.mai 2008
Nedoverbakke
Det er så mange ting jeg har lyst til å fortelle om, så mange ord jeg vil ha ut av meg, så mange følelser jeg har lyst til å plassere ned på et papir bare for å få dem ut av systemet. Problemet er bare at jeg ikke kan snakke om ting, og jeg ikke vet jeg hvordan jeg skal skrive om hva jeg føler, for helt ærlig, vet jeg ikke hva det er. Jeg føler ingenting og så alt for mye på en gang.
Nedoverbakken er faretruende nær. Jeg tror jeg er på vei nedover stupet igjen, ned i det store sorte hullet. Dagene som apatisk og ruset matvrak er over, og alt jeg sitter igjen med er dette store, sorte ingentinget. Jeg vet ikke hva jeg føler. Vet ikke hva jeg tenker. Vet knapt hvem jeg selv er. Det er som om jeg har falt flere skritt tilbake i utviklingen; for det virker som jeg er i dyp identitetskrise. Jeg har vært igjennom fasen en gang før; jeg kom i puberteten som tiåring, først ute av vennene mine, tidlig utviklet og det var tøft. Både fordi jeg gikk noen skritt framfor dem jeg pleide å være sammen med på skolen og på fritiden, både intellektuelt og fysisk. Men nå, nå er det som om jeg er satt tilbake til nullpunktet. Da jeg var fjorten, hadde jeg et relativt godt bilde av hvem jeg var, og hvordan jeg ville være – hva jeg ville bli, hva jeg ville gjøre med livet mitt. Jeg var ferdig med å tenke på ”hvem er jeg” og ”hva vil jeg” og alt det der, men nå, nå har jeg falt helt tilbake til nada og nothing. Jeg er så splittet og delt i biter, og jeg har ikke en fjerneste anelse om hvem jeg er. Selvbildet mitt, selvfølelsen min, selvinnsiktet og alt det andre er så dratt fra hverandre som det er mulig å få det og det skremmer meg. Jeg kjenner ikke meg selv lengre. Kjenner ikke vennene mine sånn som jeg pleide, og det er selvfølgelig min egen feil, fordi jeg trekker meg mer og mer inn i meg selv.
Jeg er ikke den Annikaen med sunne interesser og hobbyer lengre, den Annikaen med musikksmak og meninger og som leste bøker opp og bøker ned og diskuterte ting med andre mennesker. Neida, jeg har krympet og blitt til en sort liten flekk av meg selv. Det gjør meg redd. Jeg er så usikker på min egen eksistens at jeg får lyst til å gråte.
Rømme, det er det jeg vil. Fra alt sammen. Fra meg selv, fra familien min, fra vennene mine, fra verden, fra alt som er skummelt og usikkert. Krype sammen i gjørma, og takke for meg. For jeg har så lyst til at det skal gå over– alt dette vonde, alle disse ekle tankene som overmanner meg hele tiden, fjerne alle bildene jeg har inne i hodet.
Jeg lengter etter å se hva livet har å by på, lengter etter å få være en levende tenåring, men alt virker så uendelig langt borte. Jeg føler meg død. Død når jeg er ute sammen med folk; alt jeg tenker på er hvor lang kvelden kommer til å bli, hvor meningsløs alt kommer til å virke, hvor forferdelig sakte tiden kommer til å gå. Jeg tenker og tenker hele tiden, og tankene hjemsøker meg når jeg sover. Jeg har grusomme mareritt om ting jeg ikke engang tør forklare, fordi det er så latterlig og idiotisk. Mareritt om meg selv og tall og vekt, og bildet i speilet som hyler og gråter mot meg. Gråt. Jeg klarer ikke en gang å gråte!
Til syvende og sist har jeg endelig klart å drepe den Annikaen jeg mislikte så sterkt, men i bytte for henne har jeg fått noe annet som er verre. Det er snart tirsdag, og jeg skal til BUP. Til behandler L's veileder. Og deretter er det snart tirsdag igjen, og jeg skal legges inn på UPA. Legges inn. Jeg føler ikke at jeg er verdig å bli brukt tid på, fordi jeg har en tendens til å ødelegge alt likevel. Nei, det er liksom ikke det at det bare er tingene som er håpløs, tingene og tilstanden og alt annet. Feilen er her. Feilen er meg. Og feilen, den må bort. Jeg bare vet ikke hvordan.
Det er viktig å belyse at ordene er fortid. At tankene har endret seg og at det er MULIG å komme videre. Takk til dere som har hjulpet meg med det. Takk for at dere har hjulpet meg med å forstå det.
11.mai 2008
Nedoverbakke
Det er så mange ting jeg har lyst til å fortelle om, så mange ord jeg vil ha ut av meg, så mange følelser jeg har lyst til å plassere ned på et papir bare for å få dem ut av systemet. Problemet er bare at jeg ikke kan snakke om ting, og jeg ikke vet jeg hvordan jeg skal skrive om hva jeg føler, for helt ærlig, vet jeg ikke hva det er. Jeg føler ingenting og så alt for mye på en gang.
Nedoverbakken er faretruende nær. Jeg tror jeg er på vei nedover stupet igjen, ned i det store sorte hullet. Dagene som apatisk og ruset matvrak er over, og alt jeg sitter igjen med er dette store, sorte ingentinget. Jeg vet ikke hva jeg føler. Vet ikke hva jeg tenker. Vet knapt hvem jeg selv er. Det er som om jeg har falt flere skritt tilbake i utviklingen; for det virker som jeg er i dyp identitetskrise. Jeg har vært igjennom fasen en gang før; jeg kom i puberteten som tiåring, først ute av vennene mine, tidlig utviklet og det var tøft. Både fordi jeg gikk noen skritt framfor dem jeg pleide å være sammen med på skolen og på fritiden, både intellektuelt og fysisk. Men nå, nå er det som om jeg er satt tilbake til nullpunktet. Da jeg var fjorten, hadde jeg et relativt godt bilde av hvem jeg var, og hvordan jeg ville være – hva jeg ville bli, hva jeg ville gjøre med livet mitt. Jeg var ferdig med å tenke på ”hvem er jeg” og ”hva vil jeg” og alt det der, men nå, nå har jeg falt helt tilbake til nada og nothing. Jeg er så splittet og delt i biter, og jeg har ikke en fjerneste anelse om hvem jeg er. Selvbildet mitt, selvfølelsen min, selvinnsiktet og alt det andre er så dratt fra hverandre som det er mulig å få det og det skremmer meg. Jeg kjenner ikke meg selv lengre. Kjenner ikke vennene mine sånn som jeg pleide, og det er selvfølgelig min egen feil, fordi jeg trekker meg mer og mer inn i meg selv.
Jeg er ikke den Annikaen med sunne interesser og hobbyer lengre, den Annikaen med musikksmak og meninger og som leste bøker opp og bøker ned og diskuterte ting med andre mennesker. Neida, jeg har krympet og blitt til en sort liten flekk av meg selv. Det gjør meg redd. Jeg er så usikker på min egen eksistens at jeg får lyst til å gråte.
Rømme, det er det jeg vil. Fra alt sammen. Fra meg selv, fra familien min, fra vennene mine, fra verden, fra alt som er skummelt og usikkert. Krype sammen i gjørma, og takke for meg. For jeg har så lyst til at det skal gå over– alt dette vonde, alle disse ekle tankene som overmanner meg hele tiden, fjerne alle bildene jeg har inne i hodet.
Jeg lengter etter å se hva livet har å by på, lengter etter å få være en levende tenåring, men alt virker så uendelig langt borte. Jeg føler meg død. Død når jeg er ute sammen med folk; alt jeg tenker på er hvor lang kvelden kommer til å bli, hvor meningsløs alt kommer til å virke, hvor forferdelig sakte tiden kommer til å gå. Jeg tenker og tenker hele tiden, og tankene hjemsøker meg når jeg sover. Jeg har grusomme mareritt om ting jeg ikke engang tør forklare, fordi det er så latterlig og idiotisk. Mareritt om meg selv og tall og vekt, og bildet i speilet som hyler og gråter mot meg. Gråt. Jeg klarer ikke en gang å gråte!
Jeg ser rundt meg, og jeg ser ingenting. Uansett hvor jeg flytter på meg, uansett hva jeg gjør, uansett hvor jeg befinner meg og hva jeg prøver å fylle tiden min med – blir jeg innhentet av syke irriterende tanker som ikke lar meg være i fred. Hvordan ble jeg slik? Hva skjedde? Hvor ble hjernecellene mine av?
Jeg har lyst til å lese Stephen King, men jeg har lest ut boka jeg holdt på med og biblioteket er stengt til og med tirsdag. Dessuten hjelper det svært lite å lese, fordi disse irriterende tankene mine kommer tilbake da også. Alt kommer tilbake.
Alt. I dag har jeg vært opptatt hele dagen. Etter ei natt, der jeg faktisk sov sammenhengende, sto opp, gjorde ingenting, sov på sofaen, og hadde nok et skrekkelig mareritt, rømte jeg til byen – på kafé med S. Vi satt der i timevis, dro på kino, hadde det i grunnen ganske fint og greit og koselig, men alt jeg kunne tenke på var at jeg ikke ville hjem, for det ville si at det snart var kveld igjen, og jeg orker ikke kvelden. Orker ikke all snøen heller, den gjør meg forferdelig nedstemt og jeg er så kald inne i meg hele tiden.
Alt. I dag har jeg vært opptatt hele dagen. Etter ei natt, der jeg faktisk sov sammenhengende, sto opp, gjorde ingenting, sov på sofaen, og hadde nok et skrekkelig mareritt, rømte jeg til byen – på kafé med S. Vi satt der i timevis, dro på kino, hadde det i grunnen ganske fint og greit og koselig, men alt jeg kunne tenke på var at jeg ikke ville hjem, for det ville si at det snart var kveld igjen, og jeg orker ikke kvelden. Orker ikke all snøen heller, den gjør meg forferdelig nedstemt og jeg er så kald inne i meg hele tiden.
Fortvilelsen vil ingen ende ta. Mamma snakker om å abonnere på ”Det gode liv,” og jeg er fristet til å tro at ”det gode liv” ikke eksisterer. Jeg føler ingen glede. Jeg kan ikke smile. Ikke snakke.
”Det gode livet er her og nå,” sier mamma. ”Det å sitte i en grønn stol, gjespe med beina rett ut og kjenne at man er sliten etter en dag på jobb. Våren som finnes under snøen et sted.” Ja, det gode liv finnes sikkert. Men jeg kjenner ingen glede, og våren virker død den også.
”Det gode livet er her og nå,” sier mamma. ”Det å sitte i en grønn stol, gjespe med beina rett ut og kjenne at man er sliten etter en dag på jobb. Våren som finnes under snøen et sted.” Ja, det gode liv finnes sikkert. Men jeg kjenner ingen glede, og våren virker død den også.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
0 kommentarer: