tirsdag
Tanker fra tiden som var vol 3.
2/15/2011 06:54:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
En liten serie om dager og timer som har vært. Om ord som har vært skrevet og publisert, og som fortsatt eksisterer ute i det store www. Noen av dere har alt lest dem og andre ikke. Velger likevel å publisere noe igjen. I rykk og napp. Ikke i riktig rekkefølge. Ærlig og åpent om tingenes tilstand. Usensurert og tvers gjennom.
Skrevet tirsdag 20 mai 2008, publisert 21.mai. Dagen etter innkomst på ungdomspsykiatriske avdeling i Tromsø- nåværende ungdomspsykiatrisk seksjon.
Herregud, for en dag. Og jeg er så sliten, så forferdelig sliten. Det kjennes ut som om hele meg er klar for å ta kveld en god stund fremover- og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det. Legge meg ned, sove, og la det være med det. Disse dagene, ukene og for alt jeg vet: månedene jeg har framfor meg nå kommer til å bli vanskelige.
For øyeblikket: Jeg er installert på rommet mitt på UPA.
Dagen startet ikke så bra: jeg gråt i dusjen, gråt på soverommet, bet meg i leppa under bilturen på tur hit, og kroppen skalv da vi, mamma og jeg, kjørte den siste lille biten og det gule bygget kom til syne. Det gule, helt fantastiske og nydelige bygget som kommer til å være hjemmet mitt fremover. Jeg vet ikke hvor lenge.
Mamma og jeg valset inn dørene, og det første mennesket som møtte meg var J som var i teamet mitt sist jeg var innlagt. Vi går ikke så godt overens, det er litt skurring i kjemien for å si det på en pen måte, og likevel, likevel smilte hun til meg. SMILTE og alt jeg klarte å prestere var å lage en geip tilbake, mens hun fortalte meg at det var godt å se meg igjen. GODT. Ja, takk det samme- fantastisk, jeg er glad jeg er tilbake og halleluja. Riktig trivelig.
Jeg og mamma ble plassert på det såkalte familierommet mens jeg ventet på å komme inn på inntakssamtalen. Konsentrerte meg så hardt for å ikke gråte. Denne følelsen av håpløshet var så sterk, og den gjorde så vondt- jeg hadde ikke lyst til så mye annet enn å løpe min vei. Men jeg kan ikke. Jeg får ikke løpe og jeg kan ikke gå. Jeg må være her.
Inntakssamtalen var… jo da. Den foregikk på samme rom som sist gang, et firkantet rom med mange stoler og et stort bord på midten. Vi var fire. En sykepleier, en mann med navn P, og A, behandleren min fra forrige trivelige opphold var også til stedet. Han har vissnok fått den store æren av å fortsette der han slapp. Det vil si at jeg igjen må sitte i den røde sofaen på kontoret hans mens han forteller meg at ”nå har vi ca. tjue minutter”. Irritasjonen etter den siste timen jeg hadde med ham i januar henger fortsatt litt igjen, og jeg håper virkelig at disse følelsene slipper taket etter hvert. Hvis ikke, kan dette komme til å bli litt problematisk. Mer enn det allerede er.
Etter denne inntakssamtalen mens behandler A snakket med mamma, spurte sykepleieren meg om hvilket måltid jeg hadde lyst til å begynne med. Måltid? Starte? Jeg? Herregud. Det var omtrent da det klikket for meg og jeg klarte ikke å holde meg mer; tårene kom strømmende nedover kinnene mine- og for første gang på lenge, lenge lot jeg noen se at jeg gråt. JEG gråt mens NOEN så på. Jeg satt der i en sofa, med rennende øyne og denne sykepleieren ved siden av meg som holdt meg rundt skulderen og snakket om at hun skulle være der for meg og hjelpe meg med å finne fram små fine ting som får meg til å smile. Ord. Og så gråt jeg litt mer.
Etter litervis med tårer, fikk jeg rommet mitt. Sykepleieren snakket og snakket, og jeg gråt litt mer. Bagasjen min ble gjennomgått, grundig, og panikken steg. Flere tårer. Det ble snakket om kostholdsplaner og kostholdsplan ble laget. Jeg fikk se, jeg fikk lese og jeg fikk den overlevert. Ny tårestrøm.
”vi starter med kostlista med en eneste gang. Det er ikke vits i å vente, for jo lengre vi venter, desto verre kommer det til å bli,” sa sykepleieren mens hun klappet meg på skuldra. Jeg ble liggende stiv som en stokk i senga, mens mamma satt på skrivebordsstolen og jeg måtte kravle inn på badet og legge meg på gulvet – så full av skam fordi jeg oppfører meg som en baby og gråter på grunn av ei liste med MAT.
Deretter skjedde det svært lite. Jeg sovnet. Unngikk mellommåltidet, snakket med ørten forskjellige pleiere og studenter og ditt og datt, nektet å gå ut av rommet mitt, sov litt mer, og så endelig, halv fire, kom behandler L fra BUP for å snakke med meg. Vi snakket i en halvtime og vi skal fortsette med møtene våre selv om jeg er innlagt. Takk og lov for det. Jeg kjenner L, og L kjenner meg og jeg er glad for at hun kan fortsette å være en del av dette kaoset selv om jeg er innestengt og inneburet på noe som virker som livstid.
Vel. Og så var det middag. Jeg fikk spise på rommet mitt, sammen med P, og jeg satt der i et kvarter og pirket i maten. Spiste grønnsakene – og siden brokkoli og blomkål har så stort volum, var P relativt fornøyd.
Jo da. Så det, altså. Jeg er sliten. Mamma har vært innom med flere ting; gulvmatte og ting, og jeg hadde planer om å dra en tur ut – men det får jeg vissnok ikke lov til. Jeg har tydeligvis begrenset med hvor mye jeg kan være i aktivitet. Etter noen timer med gråt og diverse, føler jeg meg litt bedre. Jeg er bitter, men hodet og øynene er så slitne og jeg vil helst bare ta kveld.
I morgen begynner en ny, lang dag.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
Kan levende forestille meg at det var en veldig veldig vanskelig og skremmende dag for deg...med alt det ukjente og skumle som lå foran deg..alt skulle snu...
Takk for at du deler.
<3