La Vita é Bella: Tanker fra tiden som var vol 2.

tirsdag

Tanker fra tiden som var vol 2.

2/15/2011 11:29:00 a.m. | Lagt inn av Annika |

6.juni 2008

”Annika, hvordan har du det i dag?”
De spør og spør, til tross for at svaret alltid er det samme.
”Jeg aner ikke. Jeg vet ikke.”

Nei. Annika vet ikke noe som helst.
Hun står opp om morningen, trett og svimmel, ser seg i speilet, gjør et forsøk på å se okei ut – drar maskara utover øyevippene, ordner håret som siler av hodebunnen, prøver tre – fire forskjellige antrekk, uten og egentlig bry seg om hvordan resultatet blir og hun stirrer i speilet. Ser minuttene gå, ser sekundviseren på det brune armbåndsuret bevege seg, ser, hører skrittene som kommer traskende mot romdøra hennes: ”Frokosten er klar, Annika. Kommer du? Er DU klar?”

”Nei,” vil Annika svare. ”Nei. Jeg kommer ikke. Ikke i dag. Nei. Jeg er ikke klar.” For det er det som er sannheten og fakta og alt det der: Annika er ikke klar, og ikke ser hun ut til å bli det heller. Likevel går hun, hun går den uendelige lange veien fra rommet til stua. Dumper ned i skinnstolen ved vinduet og snurrer fram og tilbake. Fram og tilbake.

”Nå skal vi ta blodtrykket, Annika. Okei?” Morgenritualet. Annika grynter trett og drar opp genseren forsiktig – redd for at den tørre huden på armene hennes skal følge med.
”Ingen endringer her. Det holder seg stabilt i det minste. Men du har blodtrykket til et spedbarn, og det eneste som ikke henger helt på greip med spedbarnsblodtrykket, er pulsen din.” Den ansatte som måler Annikas blodtrykk og puls smiler litt og legger til: ”Vet du hvorfor?”
Annika nikker. Hun vet. Klart hun gjør. ”Babyer har høy puls.” Den ansatte smiler igjen. ”Ja,” svarer mennesket, ”det stemmer.”

Frokost. Smerte. Død. Begravelse.
”Kom igjen. Du klarer litt til.”
”Nei.”
”Jo. Jeg vet at du gjør det.”
”Nei. Jeg er mett.”
”Det er bare en følelse, du er ikke mett – og du har plass til litt til i magen din.”
”NEI. JEG ER METT.”

Etter frokost kryper Annika sammen i stua mens hun venter på at noen kan bli med henne på rommet, slik at hun kan pusse tenner og hente skolebøkene for dagen. Ikke at hun får gjort noe særlig med skolearbeid, men det er mest for å ha ”noe” å gjøre. Hodet følger ikke med, øynene klarer ikke å henge med bokstavene i bøkene – og gulvet har begynt å snurre litt når hun står. Feil. Noe er alvorlig feil.

*****

I atten dager har jeg vært innlagt. Atten fantastiske og herlige dager. Det er snart tre uker – og det har ikke skjedd noen forandring med meg. Jeg er sliten, så sliten i hodet av samtaler og all denne fokuseringen på ernæring. Tygg, svelg, tygg. Vekta har igjen rikket seg gal vei, og jeg er så ambivalent. Hodet er overfullt av: ”jeg vet ikke.”
”Hva vil du gjøre i dag?”
”Jeg aner ikke. Ingenting?”
”Det får du ikke lov til.”

Nei. Jeg vet det. Ingenting er ikke et alternativ.

De fysiske forandringene har kommet så brått. Svimmelhet, kvalme, utmattet, og så veldig… tom. Jeg føler meg annerledes enn før: ikke sterk, ikke full av styrke i stemmen når jeg snakker. Jeg er svak. Et lite barn.

Mamma kommer noen dager i uka for å være sammen med meg. Det hender at Sandra, lillesøsteren min blir med – og jeg har ofte en eller annen ting jeg har laget her å gi henne. Inne i mellom dukker pappa opp sammen med Peter, broren min, og vi sitter sammen på familierommet, ser på klokken og snakker om hvordan dagene her går og hva som skjer ute, mens pappa og Peter slurper i seg kaffe.
”Joda, dagene går her, pappa. Fort. Det er så mange ting hele tiden.”
”Ja. Det er vel det.”

De har lagt nok et menneske til i teamet mitt – og jeg har ikke helt oversikten over hva som skjer. Mandag skal de prøve noe annet: jeg skal få ei ny, redusert kostliste og jeg skal spise alene sammen med en av de som jobber her. Både fordi jeg er en drittunge som ødelegger for andre, og fordi de tror at alt blir så mye bedre hvis de bare stuer meg inn på et rom for meg selv.

Alt jeg kan håpe på nå, er at jeg ikke kommer opp til noen eksamen og at det finnes en tryllestav som kan gjøre livet mitt bedre.