tirsdag
Tanker fra tiden som var vol 1.
2/15/2011 11:20:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
dagboknotater, bloggnotater fra gamle dager. 10.juni 2008
Hver dag våkner jeg opp og tenker: herregud, hva er det jeg har gitt meg ut på? Hvordan havnet jeg her? Hvordan sank jeg så dypt ned i gjørma at jeg krysset nullpunktet, forsvant og ble stappet inn på en avdeling for å, i første omgang, lære meg å spise igjen? En sånn ting som er så naturlig? Hvordan ble jeg så forbannet tykk inne i hodet – midt mellom ørene og fikk plassert ”fettbriller” på øynene? For alt jeg ser er fett, alt jeg tenker er fett og alt er forferdelig skummelt.
Jeg har vært innlagt i tre uker nå – og det er forferdelig vondt. Hver dag er en kamp om å overleve og jeg har begynt å føle så mange ting som jeg ikke har følt på veldig lenge. Hele meg har blitt en tikkende bombe av følelser som surrer og murrer, og det gjør så vondt på innsiden hele tiden. Jeg gråter flere ganger om dagen, hyler og skriker til de ansatte og flere ganger finner jeg meg selv med ansiktet mot senga mens hendene slår febrilsk i den hvite murveggen. Depresjonen og desperasjonen er et faktum. Jeg er så deprimert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.
Vi har begynt et nytt opplegg nå. Det startet i går: en veldig redusert kostliste som skal økes litt hver fjerde dag, slik at jeg gradvis venner meg til mengden mat og jeg må spise opp alt sammen. Jeg har flyttet ut på et ”eget” rom sammen med en ansatt, der jeg sitter i en halvtime og trykker i meg mat – og i grunnen har jeg ikke noe valg, for alternativene er så jævelige de også. Uansett hva jeg velger, kommer jeg ikke utenom depresjonen og all denne smerten, og jeg har ikke noe valg, jeg må legge på meg – jeg kan ikke leve på denne kroppsvekten jeg har nå, dessverre, og jeg skulle ønske det fantes en lettere vei. En annen vei å gå, der jeg kunne gå utenom alle disse forferdelige følelsene og denne skumle følelsen som kommer hele tiden. Men det gjør ikke det. Det gjør ikke det og det er vondt.
Hver dag våkner jeg opp og tenker: herregud, hva er det jeg har gitt meg ut på? Hvordan havnet jeg her? Hvordan sank jeg så dypt ned i gjørma at jeg krysset nullpunktet, forsvant og ble stappet inn på en avdeling for å, i første omgang, lære meg å spise igjen? En sånn ting som er så naturlig? Hvordan ble jeg så forbannet tykk inne i hodet – midt mellom ørene og fikk plassert ”fettbriller” på øynene? For alt jeg ser er fett, alt jeg tenker er fett og alt er forferdelig skummelt.
Jeg har vært innlagt i tre uker nå – og det er forferdelig vondt. Hver dag er en kamp om å overleve og jeg har begynt å føle så mange ting som jeg ikke har følt på veldig lenge. Hele meg har blitt en tikkende bombe av følelser som surrer og murrer, og det gjør så vondt på innsiden hele tiden. Jeg gråter flere ganger om dagen, hyler og skriker til de ansatte og flere ganger finner jeg meg selv med ansiktet mot senga mens hendene slår febrilsk i den hvite murveggen. Depresjonen og desperasjonen er et faktum. Jeg er så deprimert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.
Vi har begynt et nytt opplegg nå. Det startet i går: en veldig redusert kostliste som skal økes litt hver fjerde dag, slik at jeg gradvis venner meg til mengden mat og jeg må spise opp alt sammen. Jeg har flyttet ut på et ”eget” rom sammen med en ansatt, der jeg sitter i en halvtime og trykker i meg mat – og i grunnen har jeg ikke noe valg, for alternativene er så jævelige de også. Uansett hva jeg velger, kommer jeg ikke utenom depresjonen og all denne smerten, og jeg har ikke noe valg, jeg må legge på meg – jeg kan ikke leve på denne kroppsvekten jeg har nå, dessverre, og jeg skulle ønske det fantes en lettere vei. En annen vei å gå, der jeg kunne gå utenom alle disse forferdelige følelsene og denne skumle følelsen som kommer hele tiden. Men det gjør ikke det. Det gjør ikke det og det er vondt.
Jeg føler meg som en byrde.
Dagene går og går – og jeg hadde glemt at det er så slitsomt å være innlagt. Siden jeg spiser igjen, tenker jeg på mat hele tiden, nesten mer enn det jeg har gjort før -tenker på neste måltid, for det virker som om det er kroppens reaksjon på dette, den er redd for å bli utsatt for ”sultestreik” igjen og jeg teller timene mellom hver gang jeg skal putte noe i munnen igjen.
X kom til byen i går, så jeg var litt sammen med henne i dag. Det var fint å se henne igjen. Det er så lenge siden. Men ingenting er som det en gang var, for jeg er en tom beholder, og det kan ikke være særlig hyggelig å være sammen med meg.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
Det er tungt å høre at du har det som du har det. Jeg vet ikke hvordan det er å ha spiseforstyrrelser, men jeg vet virkelig hva det vil si å være deprimert. Jeg var selv innlagt nå, men kom hjem for noen dager siden. Det var første gangen min, og jeg synes det var greit. Men jeg kan skjønne at det tar på å være der i flere uker i strekk. Jeg ønsker deg lykke til, og jeg synes du er tøff! Du skriver utrolig bra! Stå på! Klem.