I dag hadde vi et lite uhell med elektrisiteten på skolen, noe som førte til at internett har forsvunnet. Det blir ei bloggløs helg.

Dessuten... var det noen som hørte på radio Norge i dag? Var nemlig en greie om Capio der. Og jeg gråt.

I det setningene som i blant fyller hodet:
"Jeg er en dritt."
"Ja, du er definitivt en dritt."

blir byttet ut med ord som blir sagt høyt av andre:
"Du er vakker"
"Jeg er glad i deg"

forandrer alt seg; Scenen, situasjonen, synet på ting, verden og livet. Selv om humøret mitt er uberegnelig, ustabilt og kaotisk, er jeg ikke alene. Jeg er ikke alene, jeg er ikke ensom selv om det bare er jeg som vet nøyaktig hvordan det er på innsiden av meg. Det er godt å vite.

Jeg er sterk og jeg er svak. Men i dag, i dag kommer pilates og gode mennesker til å bli redningen.

I blant vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal skrive. Noen dager er rett og slett som de jeg skrev om på Capio: tomme, unødvendig lange og fullstendig tømt for ord. Jeg tror dagen i dag er en slik dag. Den har alt vært lang med en morgensamling som aldri så ut til å ta slutt, etterfulgt av kulturtime og førtifem minutter med sang fra sangboka med blå perm som så flittig blir brukt her på huset.
Selv ikke strikkingen min, prosjekt lappeteppe, fikk tiden til å gå spesielt fort.
Ofte vurderer jeg å kaste klokkene mine: i perioder blir jeg så opptatt av tiden at jeg nistirrer på den annenhvert minutt for så å oppdage at viserne så vidt har beveget seg. Av og til virker hvert minutt som en uendelig lang time.

For et øyeblikk siden tok jeg en titt på den gamle bloggen min, og jeg ble overrasket over hvordan jeg utleverte meg selv, hvor detaljert jeg beskrev hver minste detalj av det jeg følte og tenkte. På sett og vis er det greit å lese denne pissen jeg til tross for alle de synspunktene jeg har i dag, de meningene om hva man burde legge ut på nettet. Disse gamle tekstene mine får meg nok en gang til å forstå hva jeg så absolutt ikke vil gå tilbake til. En svunnen tid, dager, uker og år som jeg for all del vil slippe å oppleve igjen. Aldri mer.

Egentlig har jeg lyst til å skrive at jeg har det helt fint, men sånn er det ikke. Jeg er fryktelig urolig hele tiden, kroppen min lever sitt eget liv og jeg er trett på dagtid. Ikke at det gjør så mye, for jeg har til slutt tillat meg selv å tilbringe litt tid alene, men... det store problemet er rett og slett at jeg ikke blir trett. Jeg får ikke sove. Selv ikke Valerina Natt klarer å fremkalle tunge øyelokk og søvning kropp.
Søvn er og blir undervurdert. Mennesker som sover godt hver eneste natt vet ikke hvor heldige de er, før de har fått oppleve en skrekkelig periode med søvnløshet.

Det er ikke det at jeg ikke sovner til slutt. I blant har jeg en tendens til å blåse opp små ting slik at disse plutselig blir et kjempeproblem, og denne søvngreia har blitt en slik greie. Jaja, nok en ting jeg må jobbe med. Det er i alle fall fantastisk når man klarer å se de tingene man må ta tak i selv, for da har man i alle fall en mulighet til å gjøre noe med det.

For tiden er det mye som skjer her på Hylkje; filmkvelder, dartspilling, strikkekafe, pilates og strikkeklubb, nok noen filmkvelder, kafekvelder og kulturfrokost pluss elevkveld på lørdag. I dag skal vi ha 80-90'talls disco noe jeg tror kan bli gøy. Bilder kommer!

I dag er det en negativ og mindre trivelig stemning hengende over hele skolen. Alle går rundt med munnviker som henger ned til brystet og over alt kan man høre summende stemmer fra nattens hendelse. Rykter her, der og over alt, noe som egentlig er forståelig.



Det har seg slik: i natt, rundt tre, gikk brannalarmen. Det må være den mest skjærende og grusomme alarmen jeg har hørt, og hele internatet mitt flakset av sted i pysjamaser opp igjennom veien som fører opp til hovedbygninga. Der ble vi stående i noe som virket som en evighet, mens den lille gymlæreren, alias duracell-kaninen, løp som en tulling i mellom alle internatene for å sjekke hva det var som hadde skjedd. For å gjøre en lang historie kort: noen berusete tullinger hadde satt fyr på en serviett, for så å utløse brannalarmen.

Dette får selvfølgelig konsekvenser for alle elevene her på skolen, spesielt for de som har lyst til å dra på byen en gang i blant og det er ikke så rart at alle er sinna. Dagen som begynte ganske fint med et foredrag av Marco, lederen i en organisasjon som heter "New Page", musikk fra Marthe Walle og diverse annet, ble fullstendig ødelagt av alle de sure minene, politibiler og ei fjær som blir til tusen høns. I løpet av de nærmeste dagene skal hele skolen ha et seriøst møte om ditten og datten, noe som er selvfølgelig, men alt oppstyret og kaoset kunne gjort selv det mest avbalanserte mennesket sliten.



Til tross for alt kaoset hadde jeg et fint øyeblikk i dag. Under dette foredraget med Marco som handlet om selvfølelse, selvtillitt og det å ta vare på hverandre, fortalte han noe om kroppsspråk og hvordan han hadde brukt årevis på å lære seg å lese det, noe som gjorde ham flink til å tyde hvordan mennesker egentlig har det. I løpet av tiden han sto på scenen mens ordene trillet ut av munnen hans, så jeg på dette mennesket som sa setninger som fikk flere til å tørke tårene. Han møtte blikket mitt, smilte og akkurat der og da fikk jeg følelsen av at han så meg. Tvers igjennom maske, klær, og alt annet som jeg måtte gi uttrykk for. I blant viser jeg bare med kroppen min hvordan jeg har det; skuldre som er oppunder ørene, flakkende blikk og subbende føtter – noe som ikke er så enkelt å se, siden folk flest kun fokuserer på hvordan man snakker, måten man ler og smiler på. Kanskje er det bare innbilning, kanskje er det bare noe jeg tror, fordi jeg ønsker at noen skal gjøre nettopp det, men det spiller ingen rolle. Det er ikke det som betyr noe. Følelsen av og "bli sett" er den mest fantastiske i verden, noe jeg alltid har håpet og ønsket at noen skal gjøre. Det er ikke ofte det skjer.

Sånn har det alltid vært. Uansett hvor syk jeg har vært, har jeg alltid prestert, alltid vært flink, og selv da blikket mitt døde, sjelen min og stemmen forsvant, hadde folk problemer med å se den som var inne i meg. Kanskje ikke så rart – det er det man gjør som folk legger merke til. Selv ikke behandlere, bortsett fra denne dama jeg har på Capio, eller miljøarbeidere har klart å se igjennom den maska jeg alltid har klistret på ansiktet mitt. Så lenge jeg ikke gråter er alt okei, for jeg er jo tross alt den jenta som tar ansvar, som smiler, som gjør det jeg skal og litt til. Snill pike og likevel aldri bra nok. Likevel har jeg lært det også: jeg er god nok, selv om det ikke alltid føles sånn.



Mennesker glemmer forskjellen mellom selvfølelse og selvtillit. Selv om man klarer å prestere noe, selv om man klarer å utrette noe, snakke for seg selv og stå på en scene mens man forteller i hytt og gevær om ditten og datten, selv om man smiler og gir klemmer, betyr det ikke at man har det bra med seg selv. Dessverre skjønner ingen det, og når man først har fått dette stemplet "hun er flink, glad og omsorgsfull," blir det et evig forventingspress til og alltid leve opp til det. I alle fall i følge en selv og den dommeren man har i hodet. "Ikke vær så hard mot deg selv jente," sier noen i blant. Det er ikke så enkelt.



Heldigvis finnes det mennesker som forstår når man ikke har lyst til å delta i alt eller være sosial hele tiden. Venner som forstår når man trenger å tilbringe litt tid alene, som skjønner at man i blant må være i fred for å sortere de tankene og følelsene som raser rundt omkring i kropp og sjel. Sånn er det i dag. Jeg kryper sammen i senga mi i mellom måltidene og avbrekkene mellom tingene som skjer, i alle frem til kvelds. I dag har jeg behov for å stenge meg inne bak rom 704 mens jeg hører på Placebo. I dag har jeg behov for å være litt mindre sosial enn det jeg er til vanlig, sette verden på pause.



I blant må man tillate seg selv å være alene, for til syvende og sist forstår folk det. Jeg trenger å sortere tankene fra de dagene på Capio, for det blir kaos i topplokket hver eneste gang jeg har vært der.

I morgen er det søndag, en ny dag og forhåpentligvis er jeg utrustet og sterk til å løpe rundt i verden igjen. Jeg pleier å være det.

Jeg er tilbake på Hylkje etter en kaotisk og mindre bra retur. Men, men, jeg er i alle fall vel fremme, har pakket ut av kofferten min og har det nesten okei. Ikke så mye mer å si om den saken.

Flere av dere har sikkert hørt om ROS, Rådgivning om spiseforstyrrelser som organisasjonen så fint heter, og denne greia har hovedkontoret sitt her i Bergen. Jeg har ikke vært spesielt aktiv der siden det ikke er noe tilbud i Nord, men har kommet frem til at det kanskje kan være greit å delta på noen av disse gruppene og temakveldene som de har i blant. Spesielt nå som jeg snart skal si farvel til Capio og kommer til å være nødt til å klare meg selv. Det er i slike situasjoner man må være voksen, ta ansvar for sitt eget liv, ta valg og arbeide med mitt eget problem. Egenterapi, egenterapi, egenterapi.

Den egentlige grunnen til alt dette skriveriet er et kurs som ROS skal starte i høst. Det heter "kropp og selvfølelse," og er et kurs som de har på IKS sine sommerleirer og andre steder. Man kan melde seg på dette via ROS sine nettsider - linken finnes på siden av bloggen min, og lengre opp i innlegget. Innmeldingsfristen er 1.oktober.

Jeg har meldt meg på.

Det som ofte skjer i de dagene og periodene jeg er på Capio, er det at hodet mitt på et merkeligvis plutselig blir tømt for ord. Hjernecellene mine settes på pause, alfabetet blir forsvinner, muligheten til å formulere meg ved å sette ord på et papir blir plutselig borte.
Jeg vet ikke om det kan ha noe med den avstanden jeg tar fra følelsene mine - det hender jeg gjør det når stormene raser ukontrollert på innsiden av meg. Det er ikke så smart, men det å distansere seg fra hele greia er ofte det enkleste.
"Du må kjenne på følelsene dine. Godta dem, akseptere at de er der for å kunne jobbe videre med det du har pakket vekk i form av sult og egenskade i årevis. Det er et viktig ledd i behandlingen og en stor del av egenterapien som også har stor betydning av denne friskhetsprosessen."
Følelser meg her og følelser meg der. Som vanlig er jeg fullstendig klar over hvor riktig dette er, men det er noe av det vanskeligste som finnes. Kjenne, føle, forstå at de er der og at det er en del av det å være menneskelig. Mennesker har følelser. Sånn er det bare.

Mat og følelser henger sammen. Det er sånn det er for meg: spiseforstyrrelsen ble en mestringsstrategi for å ta avstand fra alt som var vanskelig, en strategi jeg brukte for å kvitte meg med alle de tingene som var så problematiske og som jeg ikke klarte å mestre på en måte som folk flest. Selv småting ble blåst opp og var verdens undergang, noe som resulterte i at jeg... fjernet meg fra verden med å ødelegge meg selv. Slik er det heldigvis ikke lengre, selv om jeg fortsatt distanserer meg fullstendig fra disse greiene som alltid har vært ukjent og skummelt.

I løpet av det siste året har jeg likevel blitt flinkere til å kjenne på alt sammen og sortere dem, i stedet for å gjøre alt sammen om til en sort kaotisk ball, og til slutt har jeg forstått at det ikke er så skummelt likevel. Angst, håpløshet og alt det der er bare følelser og følelser kan ikke drepe deg. De kan ikke det, selv om det ofte kan virke slik.

Uansett. Siden tirsdag har jeg hatt det jeg kaller "meningsfylte" samtaler med behandleren min; slike der ordene triller ut av seg selv, der jeg klarer å fortelle om ditten og datten, om frykten, redselen for noe jeg ikke forstår selv og om andre ting jeg har tenkt på. Hun dama jeg snakker med hver eneste dag jeg tilbringer på dette stedet, er det eneste mennesket jeg noen gang har klart å åpne meg for. Det kan ha noe med den modningsprosessen jeg har vært igjennom, men jeg er ikke sikker. Jeg er aldri det.

Bortsett fra det, er det ikke så mye å fortelle. Etter planen drar jeg tilbake til Bergen igjen, og Capio kjemper bokstavelig talt for livet. Etter valget og nok en runde med den nye rødgrønne regjeringen, er det nesten krise her på huset. I årevis har Capio kjempet for å komme under fritt sykehusvalg, men har alltid fått avslag fra de sosialistiske partiene som mener at alt skal være eid av staten. "Private foretak er bare ute etter penger, og vanlige folk har ikke råd til å bruke tilbud som Capio."

Det er bare tull. Hadde regjeringen gitt Capio muligheten til å komme under "Fritt sykehusvalg," ville det være mulig å gi andre jenter og evnt. gutter den samme muligheten som jeg har fått - nemlig å komme til et sted der de har en helt unik kompetanse, uten at det vil koste noe som helst.
Dessverre forstår ikke politikere dette.

"Det offentlige har jo gode tilbud for disse menneskene med spiseforstyrrelser. Det burde være nok med det vi alt har."

Noen har til og med sagt:
"En spiseforstyrrelse er en selvvalgt sykdom."

Akkurat de ordene der er like syke som spiseforstyrrelsen selv.

"Ja, jeg tenker at vi ikke skal endre noe på behandlingsplanen din, Annika," sa behandleren min da jeg hadde plassert meg i trestolen som er på den andre siden av skrivebordet hennes.
"Nehei?" svarte jeg, og jeg visste som vanlig hva som kom til å komme.
"Nei, det synes jeg ikke. Jeg vil på det sterkeste anbefale at du fortsatt tar noen næringsdrikker om dagen denne gangen også," ordene trillet ut av munnen hennes mens hun bladde i den blå permen med navnet mitt på - den som er fylt med dokumenter, skalaer, tall og raporter fra de åtte månedene som har gått.
"Det synes ikke jeg," mumlet jeg.

Den samme greia om og om igjen, som en sang, et refreng som står på repeat og som aldri ser ut til å ta slutt.
"Det gjør du aldri, Annika. Det gjør du aldri."
Neida, hun har rett i det. Jeg synes aldri det. Jeg finner alltid en eller annen idiotisk unnskyldning til å la være, men uansett hva jeg sier og babler om, er hun urokkelig. Men det er nettopp en av de tingene jeg liker så godt med henne.

Så, ja, det er den samme runddansen om igjen. Den sirkelen som aldri ser ut til å endre, den ringen som går rundt og rundt og rundt; den som ser ut til å fortsette i all evighet. Det blir aldri bra nok, aldri godt nok. I blant tviler jeg på at jeg kommer til å bli ferdig med dette, selv om jeg innerst inne vet at det kommer til å gå over. Det vil bare ta litt tid.
"Du blir ikke stabil uten," sier de. De har vel rett i det også, som alt annet. Jeg stoler på ordene deres, selv om det ikke alltid er så veldig lett å akseptere. Noen må man bøye seg i støvet, være ydmyk og la mennesker med kompetanse ta noen avgjørelser.

Jeg har hatt verdens minst innholdsrike samtale i dag, til tross for at jeg egentlig er overfylt med ord, hendelser og ting jeg vil snakke om. Problemet er bare det: i det jeg gikk over dørstokken, forsvant alt fra hodet mitt. Så, samtalen i dag var egentlig ingenting, rett og slett. Kanskje det er fordi jeg ikke har hatt noen slike samtaler på fire uker. Men... det er ikke godt å si.

I dag fikk jeg et lite slag i ansiktet.
"Ja, du har atten dager igjen etter denne uka her."
Atten dager?!?!? Det tilsvarer to uker det, og fire dager. Så... om tjueto hele dager forlater jeg Capio for godt, jeg mister tryggheten jeg har og jeg kan aldri, bokstavelig talt, komme tilbake. Helse Nord slutter nemlig å sende folk hit, og alle som har uker igjen må bruke disse opp før årskiftet. Det er overhodene i Nord - Norge som har bestemt dette tullet, fordi de mener at nå som Bodø åpner ei ny avdeling med 12 sengeplasser, kommer alt til å bli fint og flott. Det kommer ikke til å bli det.

12 sengeplasser som skal dekke HELE Nord. Det er mange, mange flere enn det som trenger døgnbehandling, og resultatet av dette, kommer til å være at de bare kommer til å ta inn de som er... nesten døende. De kommer til å prioritere syke mennesker som er forferdelig tynne, og ikke de som er litt mer normalvektige men som likevel trenger døgnbehandling. Jeg blir sint, rasende og frustrert. Idioti. Ja, det er jo lov å håpe på et regjeringsskifte - men det er kanskje for mye å be om.
Hvorfor skal det være så få av disse menneskene som skal styre landet vårt, som forstår hvor forferdelig det er å ha en spiseforstyrrelse, og som skjønner hvor stort behovet er for ordentlig hjelp?

Det er til å gråte over. Jeg gråter når jeg ser døende jenter og gutter som ikke får hjelp, selv om de er motiverte for det. Jeg gråter når jeg møter jenter som er klare for behandling, men som ikke får det fordi de ikke er "syke" nok. Hvor går grensa mellom å være for syk og for frisk? Jeg vet hvordan det er, jeg vet hva det vil si å ligge i grenselandet med en fot her og der, uten å bli tatt seriøst av noen. Jeg vet hvordan det er å stå fullstendig alene uten et hjelpeapperat som fungerer.
Jeg vet det alt for godt og det gjør vondt å vite at det er så lite jeg kan gjøre for å snu tankegangen til mennesker uten hjerne, folk som ikke forstår en dritt. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å skrive denne bloggen, og kanskje, kanskje en gang si noen ord til offentligheten om hvordan det er og har vært. Selv ikke da er det en sjanse for å fjerne sløret fra øynene.

Så, ja. Jeg kan ikke søke om nye uker når jeg er ferdig her. Jo da, jeg vet at man før eller siden må gi slipp, og jeg har vært forberedt på det lenge. Det er bare det at jeg kjenner på hele meg hvor godt det hadde vært å ha et par uker som jeg kunne bruke etter jul, for å få littegrann banket inn i hodet mitt og litt påfyll.

På mandag skal jeg til min første polikliniske samtale i Bergen. Jeg er skeptisk, kanskje ikke så rart etter alle de håpløse, inkompetente folkene jeg har møtt i løpet av mine fire år i psykiatrien. Men når Capio er ute av livet mitt, er det det jeg kommer til å ha. En behandler der og en lege som er hjernedød. Det kommer til å være de eneste alternativene, og fungerer ikke det, nei, da står jeg fullstendig alene. Er det rart at jeg er redd? Nei. Jeg synes ikke det. Jeg kommer ikke til å gi opp likevel, det vet jeg, men det skremmer meg.

Det finnes ingen andre alternativer. Det er ingen behandlingssteder som er interessert i å ha ei jente der i bare ei uke. For, det er alt jeg kunne tenke meg. Et sted å være ei uke i blant om jeg skulle ha behov for det - men sånn er det ikke. Alternativene mine vil være Haukeland i Bergen eller Modum, men det er tvilsomt at de kommer til å ta inn ei som har kommet så pass langt som det jeg har, og de kommer neppe til å være interessert i å ha noen der over så kort tid. Bortkastete ressurser, kjenner jeg behandlingsapparatet rett.

Nei. Hjertet mitt blør, ikke bare for meg, men for alle andre der ute - jentene fra Nord, den håpløse psykiatrien og all dritten som finnes her i verden.

Vel, vel. I dag er det valgdag, og Johanne og jeg har planer om å følge med på den greia som går på TV. Dessuten skal vi på skojakt, så det blir nok en delvis okei dag likevel. Jeg håper det.

Jeg er veldig, veldig trett og sliten - akkurat sånn som jeg bestandig er når jeg kommer til Capio.
Planen var å skrive litt om alt; jobbe med skolegreier og sjekke ut ditten og datten, men nå orker jeg ingen verdens ting.

Johanne er her, noe jeg virkelig er glad for. Vi har ikke sett hverandre siden mars og det er en halv evighet siden. Hvis det er noen som kan heve humøret mitt noen hakk, så er det den jenta der - og det er nok til å gjøre denne uka bedre enn den forrige jeg tilbrakte på dette stedet.

SAS har opp til flere ganger i løpet av dagen ønsket meg hjertelig velkommen om bord og jeg har til fått mail fra mamma med en smilene SAS-logo som blinket i mot meg i det jeg åpnet greia.
"Du kan nå sjekke inn på flight SK 0274." Så, nå har jeg gjort nettopp det; sjekket inn, valgt sete 13 med vindusplass og forbereder meg mentalt på å skrive navnet mitt på den hvite tavla, den tavla som pryder veggen på dommedagsrommet. Den hvite tavla der personalet skriver ord med en sort tusj, ord som forteller hvilket navn som hører til de forskjellige rom numrene.

Jeg hadde egentlig ikke planlagt å dra til Fredrikstad i uke 38, for jeg hadde den teorien om at "det var så tidlig i skoleåret, og det er jo den første tiden som er viktigst." Jo, det er noe i det: den første tiden er viktig, det er da man blir kjent med de man skal være sammen med resten av året. Selv om jeg, tja, klarer meg relativt bra, bestemte jeg meg for ei uke(?), to uker(?) siden at jeg skulle dra likevel. Og kanskje er det den rette avgjørelsen, men jeg er ikke sikker. Den første tiden er i alle fall over, jeg har blitt kjent med folk jeg liker og innerst inne vet jeg at jeg ikke går glipp av så mye nå som jeg drar. Bare noen skoletimer, der jeg kunne fått litt hjelp med den sceniske skrivingen som ikke går i noen som helst retning.

Kanskje er det å dra den riktige avgjørelsen, kanskje er det ikke det. Det kan hende at jeg heller burde spart denne uka til senere, en gang jeg virkelig har behov for det. Hodet mitt er fylt med tusenvis av "kanskje", brutale bekymringer for ubetydelige ting og tang, og alt annet som hører med før man drar til Fredrikstad. Sånn er det bare.

Til tross for at elefantstemmen mobber meg til alle døgnets tider, har jeg hatt ei... fin helg. Og, siden jeg har kjøpt meg et nytt kamera (det forrige ble ødelagt), kan jeg endelig begynne å legge ut bilder igjen.

Jeg hater ham. Stemmen hans, ordene, den radmagre skikkelsen og hans unike evne til å bryte seg inn på rommet mitt, selv om jeg har låst døra. Jeg hater giften som smyger seg ut av de smale leppene som er så tørre at de har fått sprekker, jeg hater lukten av ham - den forpester sinnet mitt, selv om jeg er flinkere enn noen gang til å holde for nesa, slik man gjør når man dukker hodet under vann. Eimen han strør rundt seg, den som henger igjen i lufta i det han spaserer forbi, gjør meg til en kolspasient med et akutt behov for oksygen. Et menneske med Astma; med medisiner i veska slik at jeg ikke skal få et anfall og kollapse av tette luftveier, som igjen fører til luftmangel.

Han har nøkler, ja, mange nøkler. Det er den eneste forklaringen jeg har på hvordan han gang på gang klarer å snike seg inn i det kaotiske arkivet mitt, for så å grave på de rette stedene. Lese de vonde ordene høyt, trykke på de ømme punktene og le av alt som står der, som om alt sammen skulle vært en morsom vits i den "Store Vitseboka". Vits, ja. Jeg prøver å le av ham, pakke det stygge trynet hans inn i klovnesminke mens jeg medisinerer meg selv i spisesalen. Gir meg selv oksygen, bensin, slik at jeg fortsatt kan kjøre bilen selv med håndene på rattet mens lungene mine hever og senker seg helt av seg selv.

Latteren min gjør ham sintere. Ja, av og til så rasende at han slår inn romdøren min med røde øyne og spytter ord som om det skulle vært ild. I disse øyeblikkene tar han hendene sine, disse nevene som har fanget meg i et håpløst nett av sult og sorg i årevis, rundt halsen min. Jerngrep, det er det det er. Et forbasket jerngrep som er vanskelig å bryte seg fri fra.

Selv om jeg er styrket; sjela mi velfødd, ordene i munnen min er igjen skarpe nok til å komme med kjappe replikker og meninger jeg hadde glemt, selv om føttene mine faktisk klarer å bære mi ega vekt, gjør det ikke alltid ting så mye enklere. Nei, det gjør ikke det, ikke i det øyeblikket han kommer brasende inn mens jeg står naken i dusjen, og han peker på det ene punktet etter det andre mens han vræler, nei, hyler og slår seg i pannen mens han forklarer meg hvor sviktet han er.

Jeg hater ham. Og det er det jeg forteller dette forferdelige vesenet i slike situasjoner. Jeg brøler og skriker, kravler og slår; det spiller ingen rolle om hendene mine blør, om jeg får blåmerker, sår eller arr. Han har glemt hva jeg har blitt til, han har glemt hvordan jeg har latt blomstene få vokse og gro, og han husker ikke at en skyttsverge, en beskyttende mur har tatt bolig på innsiden av meg. En god sak som minner meg på hva som er rett og hva som er galt, myke hender som stryker meg over hodet i det jeg har vært flink og som roser meg fordi jeg fortsatt kan, fortsatt klarer og fortsetter på denne kronglete veien som leder meg til noe fint jeg ennå ikke kjenner. En skyttsverge som minner meg på at det er bare meg selv jeg har sviktet, og som vet, like godt som jeg, at det ikke kommer til å skje igjen.

Jeg er sterk og jeg er svak.

Jo, han kan fortsatt skade meg, men dritten han sprer rundt seg kan ikke lengre forhindre meg i å åpne den rosa matboksen og spise brødskivene som ligger helt stille på bunnen. Jeg har skåret av føttene slik at de ikke kan danse lengre, og joggeskoene, ja, de har jeg klipt i stykker og slengt i en makuleringsmaskin.
Om det er en trussel, det vet jeg ikke, men jeg har nøyaktig de samme planene for denne ubeskrivelige forferdeligheten som har ødelagt livet mitt fullstendig. Føttene hans skal av, han skal kastes på et bål, brennes, fortæres, ødelegges. Jo, jeg skal gjøre det samme mot ham som det han har gjort med meg. "Du skal gjøre mot din neste, som du vil at vedkommet skal gjøre mot deg," sies det. Det er nøyaktig det jeg skal; fortære ham sakte, sikkert og langsomt til det ikke er noe igjen av den han en gang pleide å være. Deretter skal jeg sette fyr på klærne hans, danse en seiersdans og så kan han bare ha det så godt, der han ligger i røyk ettellerannet sted og råtner.

Han fortjener ingen grav. Ingen gravstein. Ingen minnetavle. Ingen minneord. Bare smerte, forråtnelse og en brutal, grusom død.

Så kan jeg være fri, frisk og flott og ikke gjøre annet enn å ligge langflat i en sofa mens Karianne klimprer på en gitar.

Annika har blitt kvinne igjen, tenk det! Jøss. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så fornøyd med å få tilbake en ting jeg mislikte noe grusomt for noen år tilbake, men det er jeg altså. Jeg vet ikke om dere husker at jeg skrev et innlegg om "pubertetsproblemene" mine tidligere i år? Nå er de i alle fall over og jeg slipper å bekymre meg mer om den saken. Da jeg stolt (utrolig nok) fortalte Kine om situasjonen, vurderte vi et øyeblikk å holde en slik fest som de gjør i andre land. En fest for å feire overgangen mellom barn og kvinne. Vi holdt vår egen lille klemme-seanse på den obligatoriske morgen-samlingen vi har her på skolen, og jeg må le litt når jeg tenker tilbake på det.

Jeg ble syk likevel. Rett før lunsj ble jeg så voldsomt svimmel, tilstanden forbedret seg ikke etter brødskivene i matpakken og jeg har tilbrakt store deler av dagen i senga mi. Det er ikke så mye å rope hurra for, for nå har jeg gått glipp av omentrent to skoledager - det er synd, men ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg får i alle fall tilbringe litt tid for meg selv, noe som ikke er så ille. Jeg er ikke flink til å slappe av, så kanskje ikke så rart at en kropp fylt med bakterier reagerer med sykdom.

Det fineste med hele dagen var det brevet jeg fant i posthylla i løpet av morningen. En konvolutt med noen ord skrevet med tusj på to ark. "Du er vakker," sto det på det ene, og på det andre: "angst er bare en frykt. Frykt kan ikke drepe deg." Avsenderen har tydeligvis bestemt seg for å være anonym, men likevel har jeg en liten anelse hvem det kan være fra.
Uansett er det i alle fall en ting som er sikkert: jeg har fått noen fantastiske venner på dette stedet. Hver eneste dag, hver time jeg tilbringer sammen med Kine og Karianne blir jeg minnet på hvor fint det er å ha noen man er glad i rundt seg - og jeg vet, jeg vet at uansett hvor vondt ting kan bli i perioder, kommer de til å være der sammen med meg.

Elefantstemmen har ikke vært spesielt trivelig med meg i løpet av de siste dagene. Det er ikke akkurat noe spesielt trivelig; ordene er som slangegift og får meg til å tenke fjollete og dumme ting. Jeg løper slik at hendene hans, de gripende, kvelende, ekle nevene ikke skal få tak i meg - jeg gjemmer meg bak ei romdør med lås, gjemmer meg i spisesalen og lukker ørene med musikk så godt det lar seg gjøre.
Det at det er noen her som vet hvordan ståa er, gjør i alle fall ting litt enklere. Dessuten er det en gjeng som forventer at jeg enten skal sitte ved spisebordet under måltidene og holde av plass til dem; eller som venter på at jeg skal komme inn døra for så å sette meg sammen med dem.

Selv om jeg er flink til å blåse opp bagateller, kan jeg for all del ikke slenge inn håndkleet, kaste årene og si hei, hå og farvel. Jeg har jobbet for hardt til og tillate meg selv til å gjøre nettopp det.

Humøret svinger i takt med regnværet som pøser ned utenfor, men det gjør ingenting. Det gjør ingenting for jeg stortrives her; og som Kine og jeg snakket om i går da vi tok bussen til Åsane: "Vi kunne ikke valgt en bedre skole." Nei. Vi kunne ikke gjort det.

Noen ganger gjelder det å glede seg over de små tingene i hverdagen. Som for eksempel: en mann fra telenor (?) var på skolen i dag, for å reparere internett noe han, utrolig nok, greide. Så nå er internett tilbake på internatet mitt, og jeg håper virkelig det vil holde seg en stund. Bortsett fra at det tar et halvt år før teksten og bildene kan vises på sidene, er det i alle fall noe.

Både jeg og hele skolen holder på å bli syke. Influensaen raser som en farsott over alle internatene, og flere av elevene har alt blitt sengeliggende med feber og hele pakka. Håper jeg slipper unna, men som det ser ut for øyeblikket, er det lite trolig.

Gårdagen var rett og slett helt forferdelig. Hele dagen var jeg fylt med angst, av forskjellige grunner, en slik angst de fleste garantert har opplevd et par ganger i løpet av livet. Dette fikk meg til å tenke på panikk angsten jeg hadde da jeg var liten, og er det noe jeg absolutt ikke vil ha, så er det å gjenoppleve disse forferdelige øyeblikkene.
Selv om denne frykten er noe jeg frykter og vokter meg for, nesten like mye som elefantstemmen og mørkets fyrste, er jeg i alle fall klar over at jeg har vokst den fra meg. Riktig nok dukker den opp et par ganger - men ikke like sterkt som det den gjorde i barndommen.

Jeg hadde bestemt meg for å legge meg tidlig, siden formen ikke var noe å skryte av.