mandag
Mad world.
9/28/2009 11:01:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Hvordan er det å ha en gal sønn?” spurte Donnie da han og moren hans satt sammen på rommet hans. Etter et øyeblikk med stillhet, åpner mammaen munnen og sier: ”Det er fantastisk.”
I går, da vi hadde ”filmklubb”, en greie som stipendiatene på skolen vår har opprettet, fikk jeg endelig sett ”Donnie Darko.” En film som omentrent hele verden, bortsett fra jeg, har sett, til tross for at jeg i årevis har hatt planer om å gjøre det. Jeg har bare aldri kommet så langt at jeg har fått tak i den, for så å putte DVD-platen i en videospiller eller i datamaskinen. Men i går bød anledningen seg, og selv om det var en fantastisk film, kommer det til å bli lenge til jeg ser den igjen. Jeg trenger lang tid til å fordøye de bildene og den handlingen som kom ut av alle de scenene.
Jeg gråter sjeldent av filmer, men da Donnie og moren hans satt sammen på rommet hans, som i den greia i kursiv lenger opp, måtte jeg felle noen tårer. Ikke fordi det både var et trist og vakkert øyeblikk, men fordi jeg ofte har lurt på det samme. Hvordan er det å ha en syk datter? Hvordan føles det?
Det vet jeg ikke. Jeg vet hvordan det er å være pårørende siden jeg har flere venner som har slitt og sliter med forskjellige ting; jeg vet hvor vondt det er å se hvordan de lider seg igjennom dager, uker, måneder og i blant år, og jeg vet hvordan de kjemper for å overleve. Siden vi, vennene mine og jeg, ofte har noe av den samme problematikken, er det mye enklere å sette seg inn i det de strir med, enn det er å forstå hvordan mamma og pappa har det når jeg ikke har det fint, og hvordan de har hatt det i de periodene der jeg var på mitt aller verste.
Nei, det er ikke det at det er spesielt enkelt å ha venner som sliter, selv om det ofte er mye av de samme følelsene som en selv har. Og nei, man kan ikke alltid forstå eller sette seg helt inn i situasjonen deres, selv om man har vært der selv og skjønner mye, for alle er til syvende og sist helt alene om å være på innsiden av seg selv. Man er det. Likevel blir det ikke det samme: når man ikke er foreldre selv, eller tante, onkel, bestemor, bestefar eller søsken til en person som har det vondt, vet man ikke hvordan det er å se et familiemedlem så langt nede i gjørma.
Jeg vet det ikke. Jeg vet ikke hvordan det er.
Som en av mine gamle behandlere så fint sa til meg under en samtale for noen år tilbake: ”Hvert familiemedlem har sin egen familie.” Og det er noe i det: alle har sin egen oppfatning av hvordan det er hjemme hos en selv. Jeg tror ikke jeg noen gang vil forstå hva de har gått igjennom i løpet av årene som har passert . Jo da, jeg har riktig nok sett hvordan de har reagert på enkelte ting, og jeg har hørt desperasjonen i stemmene deres og fortvilelsen i øynene i det ting forverret seg. Men jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må ha vært i det jeg gikk noen skritt tilbake, eller da jeg nektet å innse at jeg var syk.
Det er utrolig hvor tålmodig de har vært, hvor sterke de har vært igjennom alt sammen og hvor mye de har måtte gjennomgå for å holde seg på beina. Som jeg skrev en gang, kanskje flere, for en tid tilbake: når en blir syk, blir det plutselig hele familiens sykdom. Det vet jeg, det vet både mamma og pappa, og alle andre som har vært igjennom og som går igjennom det samme.
Uansett hvor mye jeg tenker, reflekterer og kverner over disse tingene kommer jeg ikke spesielt mye lengre. Hvordan har det vært å være redd for å dra hjemmefra, i frykt for hva de kom til å finne i det de kommer hjem fra jobb eller en bytur? Hvordan har det vært å tenke som tittelen på ei bok som heter: "ring meg i morgen, så jeg vet at du lever". Hvordan, hvordan, hvordan?
Den smerten, frykten og alt som hører med må ha vært voldsom. Det må ha tatt all energi og krefter, så det er rett og slett uforståelig hvordan mamma og pappa har klart å fortsette på jobben med alt stresset som hører med både byggebransjen og sykepleierjobben, for så å komme hjem til et hus fylt med like mye, om ikke mer, stress og kaos.
Den smerten, frykten og alt som hører med må ha vært voldsom. Det må ha tatt all energi og krefter, så det er rett og slett uforståelig hvordan mamma og pappa har klart å fortsette på jobben med alt stresset som hører med både byggebransjen og sykepleierjobben, for så å komme hjem til et hus fylt med like mye, om ikke mer, stress og kaos.
Jeg klarer ikke og slutte å tenke på den scena med Donnie og moren hans. På sett og vis kan jeg forstå hvordan det kan være fantastisk å ha en gal sønn fordi man endrer syn på så mange ting og lærer sider av seg selv som man ikke visste man hadde. Sykdom får en til å vokse som menneske.
Men... Jeg kan ikke tro at det er fantastisk å ha en syk datter. Ikke sånn som det jeg har vært og siden jeg fortsatt ikke er frisk, er.
Men... Jeg kan ikke tro at det er fantastisk å ha en syk datter. Ikke sånn som det jeg har vært og siden jeg fortsatt ikke er frisk, er.
"Hvordan er det å ha en spisesyk tulling som datter? Hvordan har det vært å se henne forsvinne, høre hylingen og skrikingen rundt matbordet, få dritt slengt i fleisen av ubetydelige grunner og se de tomme og døde øynene?"
En haug med hvordan meg her og hvordan meg der, mange hvordan og hvorfor som ikke en gang er nevneverdige.
Det kan umulig være fantastisk når det stormer som verst, det kan ikke være godt eller fint på noen som helst måte. Det går rett og slett ikke an.
Det kan umulig være fantastisk når det stormer som verst, det kan ikke være godt eller fint på noen som helst måte. Det går rett og slett ikke an.
Men jeg tror... jeg tror det er vidunderlig, fantastisk når ting går bedre. Når man ser et menneske reise seg fra dødsskyggens dal, stable seg på beina igjen, vokse og gro for så å bli til et menneske igjen. Forandre seg fra en robot, en død gjenstand og til et menneske av kjøtt og blod, et individ som igjen kan le, leke og synge i dusjen. Et menneske som kan bevege føttene uten å gråte, spise is i sola som vanlige mennesker, gå igjennom dager uten å hyle og skrike, le av hjertet, gjenoppta gamle interesser og så videre. Det må være utrolig å se hvordan et menneske som ikke kunne fordra å puste eller kjenne den dunkende klumpen i hjertet, plutselig finner livet flott og verd å leve. Gå fra død til levende.
Når jeg synes det er, nok en gang, fantastisk, så kan jeg ikke forestille meg hva mamma og pappa tenker og synes. Og selv om de forteller noen ting i blant, selv om enkelte greier kommer frem her og der, kan jeg aldri få føle akkurat det samme som det de gjør når de ser forandringen som har skjedd med meg. Jeg kan bare kjenne noe av den selv, men jeg ser ikke hva jeg viser verden rundt. Men jeg tror det er godt. Jeg tror det.
Uansett. Selv om jeg ikke kan tro at det er fint å ha en syk datter, for det vet jeg at det ikke er, vet jeg at det har kommet mange gode ting ut av det også. Vi har snakket litt om det; snakket om hvordan vi alle sammen har vokst som mennesker, endret syn på ting og utviklet en helt annen form for både kommunikasjon, forståelse og tålmodighet. Det har tross alt kommet noe godt ut av all elendigheten.
For en tid tilbake ville jeg aldri trodd det. Men, som dere vet, ting har endret seg. Ting endrer seg. Og jeg kan aldri få sagt med ord hvor takknemmelig jeg er for all den støtten, omsorgen, kjærligheten jeg har fått (og fortsatt får) fra venner og familien min - og for å ikke snakke om den tålmodigheten de har vist og ennå viser, selv om ting i blant virket håpløs.
Håpet døde aldri. Håpet dør aldri. Og som de sier: så lenge det finnes liv, finnes det håp.
siden jeg alt er i så god gang med å vise dere bilder av meg selv og folk og alt det der, skal jeg legge ut et til:
dette bildet er fra elevkvelden på lørdag.
bildet er tatt av Ketil Hofslett, en lærer på skolen vår.
bildet er tatt av Ketil Hofslett, en lærer på skolen vår.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
7 kommentarer:
Du er jammen meg ei fin ei, du.
Du formidler det du vil si så utrolig godt, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er 100% enig i det du skriver.
Ha en fin kveld ;)
Du har så rett så rett annika.
Når man selv sliter, og samtidig har venner som sliter, så kan man også lett sette seg inn i hvor tungt det kan være å se det fra den andre siden, samtidig som man selvsagt ikke kan sette seg helt inn i det.
Alle opplever ting forskjellig, og noen er sterkere enn andre,men likevel kan man føle seg igjen i mye av de samme tankene, følelsene, frustrasjonene osv.
Og det er sant som du sier, når foreldre og søsken kan se på deg at du har en god periode, at ting går litt bedre,så er det fantastisk, for de har jo som regel opplevd de verste periodene også, spesielt om den syke bor hjemme med foreldrene. Det har aldri vært tilfelle for min del da, for jeg utviklet min sf i 18 års alderen, og jeg flytta ut ikke så lenge etter,men de vet jo mye av de tunge periodene man har vært gjennom.
Et kjempe flott innlegg vennen.
klem.
Dette innlegget fekk meg til å gråte.
Eg skal skrive det ut og lime det inn i dagboka mi, om det er greit for deg.
<3
Se her, se her!!
http://cajjolinee.blogspot.com/2009/09/attention-please.html
Takk, takk alle sammen :)
June: Selvfølgelig kan du gjøre det!:)
Det her innlegget har æ ikke ord for. Du è fantastisk, Annika, Uansett kordan situasjonen e.
Fantastisk bra innlegg, Annika :)