Noen ganger gjelder det å glede seg over de små tingene i hverdagen. Som for eksempel: en mann fra telenor (?) var på skolen i dag, for å reparere internett noe han, utrolig nok, greide. Så nå er internett tilbake på internatet mitt, og jeg håper virkelig det vil holde seg en stund. Bortsett fra at det tar et halvt år før teksten og bildene kan vises på sidene, er det i alle fall noe.

Både jeg og hele skolen holder på å bli syke. Influensaen raser som en farsott over alle internatene, og flere av elevene har alt blitt sengeliggende med feber og hele pakka. Håper jeg slipper unna, men som det ser ut for øyeblikket, er det lite trolig.

Gårdagen var rett og slett helt forferdelig. Hele dagen var jeg fylt med angst, av forskjellige grunner, en slik angst de fleste garantert har opplevd et par ganger i løpet av livet. Dette fikk meg til å tenke på panikk angsten jeg hadde da jeg var liten, og er det noe jeg absolutt ikke vil ha, så er det å gjenoppleve disse forferdelige øyeblikkene.
Selv om denne frykten er noe jeg frykter og vokter meg for, nesten like mye som elefantstemmen og mørkets fyrste, er jeg i alle fall klar over at jeg har vokst den fra meg. Riktig nok dukker den opp et par ganger - men ikke like sterkt som det den gjorde i barndommen.

Jeg hadde bestemt meg for å legge meg tidlig, siden formen ikke var noe å skryte av.