Annika har blitt kvinne igjen, tenk det! Jøss. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så fornøyd med å få tilbake en ting jeg mislikte noe grusomt for noen år tilbake, men det er jeg altså. Jeg vet ikke om dere husker at jeg skrev et innlegg om "pubertetsproblemene" mine tidligere i år? Nå er de i alle fall over og jeg slipper å bekymre meg mer om den saken. Da jeg stolt (utrolig nok) fortalte Kine om situasjonen, vurderte vi et øyeblikk å holde en slik fest som de gjør i andre land. En fest for å feire overgangen mellom barn og kvinne. Vi holdt vår egen lille klemme-seanse på den obligatoriske morgen-samlingen vi har her på skolen, og jeg må le litt når jeg tenker tilbake på det.

Jeg ble syk likevel. Rett før lunsj ble jeg så voldsomt svimmel, tilstanden forbedret seg ikke etter brødskivene i matpakken og jeg har tilbrakt store deler av dagen i senga mi. Det er ikke så mye å rope hurra for, for nå har jeg gått glipp av omentrent to skoledager - det er synd, men ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg får i alle fall tilbringe litt tid for meg selv, noe som ikke er så ille. Jeg er ikke flink til å slappe av, så kanskje ikke så rart at en kropp fylt med bakterier reagerer med sykdom.

Det fineste med hele dagen var det brevet jeg fant i posthylla i løpet av morningen. En konvolutt med noen ord skrevet med tusj på to ark. "Du er vakker," sto det på det ene, og på det andre: "angst er bare en frykt. Frykt kan ikke drepe deg." Avsenderen har tydeligvis bestemt seg for å være anonym, men likevel har jeg en liten anelse hvem det kan være fra.
Uansett er det i alle fall en ting som er sikkert: jeg har fått noen fantastiske venner på dette stedet. Hver eneste dag, hver time jeg tilbringer sammen med Kine og Karianne blir jeg minnet på hvor fint det er å ha noen man er glad i rundt seg - og jeg vet, jeg vet at uansett hvor vondt ting kan bli i perioder, kommer de til å være der sammen med meg.

Elefantstemmen har ikke vært spesielt trivelig med meg i løpet av de siste dagene. Det er ikke akkurat noe spesielt trivelig; ordene er som slangegift og får meg til å tenke fjollete og dumme ting. Jeg løper slik at hendene hans, de gripende, kvelende, ekle nevene ikke skal få tak i meg - jeg gjemmer meg bak ei romdør med lås, gjemmer meg i spisesalen og lukker ørene med musikk så godt det lar seg gjøre.
Det at det er noen her som vet hvordan ståa er, gjør i alle fall ting litt enklere. Dessuten er det en gjeng som forventer at jeg enten skal sitte ved spisebordet under måltidene og holde av plass til dem; eller som venter på at jeg skal komme inn døra for så å sette meg sammen med dem.

Selv om jeg er flink til å blåse opp bagateller, kan jeg for all del ikke slenge inn håndkleet, kaste årene og si hei, hå og farvel. Jeg har jobbet for hardt til og tillate meg selv til å gjøre nettopp det.

Humøret svinger i takt med regnværet som pøser ned utenfor, men det gjør ingenting. Det gjør ingenting for jeg stortrives her; og som Kine og jeg snakket om i går da vi tok bussen til Åsane: "Vi kunne ikke valgt en bedre skole." Nei. Vi kunne ikke gjort det.