Jeg hater ham. Stemmen hans, ordene, den radmagre skikkelsen og hans unike evne til å bryte seg inn på rommet mitt, selv om jeg har låst døra. Jeg hater giften som smyger seg ut av de smale leppene som er så tørre at de har fått sprekker, jeg hater lukten av ham - den forpester sinnet mitt, selv om jeg er flinkere enn noen gang til å holde for nesa, slik man gjør når man dukker hodet under vann. Eimen han strør rundt seg, den som henger igjen i lufta i det han spaserer forbi, gjør meg til en kolspasient med et akutt behov for oksygen. Et menneske med Astma; med medisiner i veska slik at jeg ikke skal få et anfall og kollapse av tette luftveier, som igjen fører til luftmangel.

Han har nøkler, ja, mange nøkler. Det er den eneste forklaringen jeg har på hvordan han gang på gang klarer å snike seg inn i det kaotiske arkivet mitt, for så å grave på de rette stedene. Lese de vonde ordene høyt, trykke på de ømme punktene og le av alt som står der, som om alt sammen skulle vært en morsom vits i den "Store Vitseboka". Vits, ja. Jeg prøver å le av ham, pakke det stygge trynet hans inn i klovnesminke mens jeg medisinerer meg selv i spisesalen. Gir meg selv oksygen, bensin, slik at jeg fortsatt kan kjøre bilen selv med håndene på rattet mens lungene mine hever og senker seg helt av seg selv.

Latteren min gjør ham sintere. Ja, av og til så rasende at han slår inn romdøren min med røde øyne og spytter ord som om det skulle vært ild. I disse øyeblikkene tar han hendene sine, disse nevene som har fanget meg i et håpløst nett av sult og sorg i årevis, rundt halsen min. Jerngrep, det er det det er. Et forbasket jerngrep som er vanskelig å bryte seg fri fra.

Selv om jeg er styrket; sjela mi velfødd, ordene i munnen min er igjen skarpe nok til å komme med kjappe replikker og meninger jeg hadde glemt, selv om føttene mine faktisk klarer å bære mi ega vekt, gjør det ikke alltid ting så mye enklere. Nei, det gjør ikke det, ikke i det øyeblikket han kommer brasende inn mens jeg står naken i dusjen, og han peker på det ene punktet etter det andre mens han vræler, nei, hyler og slår seg i pannen mens han forklarer meg hvor sviktet han er.

Jeg hater ham. Og det er det jeg forteller dette forferdelige vesenet i slike situasjoner. Jeg brøler og skriker, kravler og slår; det spiller ingen rolle om hendene mine blør, om jeg får blåmerker, sår eller arr. Han har glemt hva jeg har blitt til, han har glemt hvordan jeg har latt blomstene få vokse og gro, og han husker ikke at en skyttsverge, en beskyttende mur har tatt bolig på innsiden av meg. En god sak som minner meg på hva som er rett og hva som er galt, myke hender som stryker meg over hodet i det jeg har vært flink og som roser meg fordi jeg fortsatt kan, fortsatt klarer og fortsetter på denne kronglete veien som leder meg til noe fint jeg ennå ikke kjenner. En skyttsverge som minner meg på at det er bare meg selv jeg har sviktet, og som vet, like godt som jeg, at det ikke kommer til å skje igjen.

Jeg er sterk og jeg er svak.

Jo, han kan fortsatt skade meg, men dritten han sprer rundt seg kan ikke lengre forhindre meg i å åpne den rosa matboksen og spise brødskivene som ligger helt stille på bunnen. Jeg har skåret av føttene slik at de ikke kan danse lengre, og joggeskoene, ja, de har jeg klipt i stykker og slengt i en makuleringsmaskin.
Om det er en trussel, det vet jeg ikke, men jeg har nøyaktig de samme planene for denne ubeskrivelige forferdeligheten som har ødelagt livet mitt fullstendig. Føttene hans skal av, han skal kastes på et bål, brennes, fortæres, ødelegges. Jo, jeg skal gjøre det samme mot ham som det han har gjort med meg. "Du skal gjøre mot din neste, som du vil at vedkommet skal gjøre mot deg," sies det. Det er nøyaktig det jeg skal; fortære ham sakte, sikkert og langsomt til det ikke er noe igjen av den han en gang pleide å være. Deretter skal jeg sette fyr på klærne hans, danse en seiersdans og så kan han bare ha det så godt, der han ligger i røyk ettellerannet sted og råtner.

Han fortjener ingen grav. Ingen gravstein. Ingen minnetavle. Ingen minneord. Bare smerte, forråtnelse og en brutal, grusom død.

Så kan jeg være fri, frisk og flott og ikke gjøre annet enn å ligge langflat i en sofa mens Karianne klimprer på en gitar.