Det som ofte skjer i de dagene og periodene jeg er på Capio, er det at hodet mitt på et merkeligvis plutselig blir tømt for ord. Hjernecellene mine settes på pause, alfabetet blir forsvinner, muligheten til å formulere meg ved å sette ord på et papir blir plutselig borte.
Jeg vet ikke om det kan ha noe med den avstanden jeg tar fra følelsene mine - det hender jeg gjør det når stormene raser ukontrollert på innsiden av meg. Det er ikke så smart, men det å distansere seg fra hele greia er ofte det enkleste.
"Du må kjenne på følelsene dine. Godta dem, akseptere at de er der for å kunne jobbe videre med det du har pakket vekk i form av sult og egenskade i årevis. Det er et viktig ledd i behandlingen og en stor del av egenterapien som også har stor betydning av denne friskhetsprosessen."
Følelser meg her og følelser meg der. Som vanlig er jeg fullstendig klar over hvor riktig dette er, men det er noe av det vanskeligste som finnes. Kjenne, føle, forstå at de er der og at det er en del av det å være menneskelig. Mennesker har følelser. Sånn er det bare.

Mat og følelser henger sammen. Det er sånn det er for meg: spiseforstyrrelsen ble en mestringsstrategi for å ta avstand fra alt som var vanskelig, en strategi jeg brukte for å kvitte meg med alle de tingene som var så problematiske og som jeg ikke klarte å mestre på en måte som folk flest. Selv småting ble blåst opp og var verdens undergang, noe som resulterte i at jeg... fjernet meg fra verden med å ødelegge meg selv. Slik er det heldigvis ikke lengre, selv om jeg fortsatt distanserer meg fullstendig fra disse greiene som alltid har vært ukjent og skummelt.

I løpet av det siste året har jeg likevel blitt flinkere til å kjenne på alt sammen og sortere dem, i stedet for å gjøre alt sammen om til en sort kaotisk ball, og til slutt har jeg forstått at det ikke er så skummelt likevel. Angst, håpløshet og alt det der er bare følelser og følelser kan ikke drepe deg. De kan ikke det, selv om det ofte kan virke slik.

Uansett. Siden tirsdag har jeg hatt det jeg kaller "meningsfylte" samtaler med behandleren min; slike der ordene triller ut av seg selv, der jeg klarer å fortelle om ditten og datten, om frykten, redselen for noe jeg ikke forstår selv og om andre ting jeg har tenkt på. Hun dama jeg snakker med hver eneste dag jeg tilbringer på dette stedet, er det eneste mennesket jeg noen gang har klart å åpne meg for. Det kan ha noe med den modningsprosessen jeg har vært igjennom, men jeg er ikke sikker. Jeg er aldri det.

Bortsett fra det, er det ikke så mye å fortelle. Etter planen drar jeg tilbake til Bergen igjen, og Capio kjemper bokstavelig talt for livet. Etter valget og nok en runde med den nye rødgrønne regjeringen, er det nesten krise her på huset. I årevis har Capio kjempet for å komme under fritt sykehusvalg, men har alltid fått avslag fra de sosialistiske partiene som mener at alt skal være eid av staten. "Private foretak er bare ute etter penger, og vanlige folk har ikke råd til å bruke tilbud som Capio."

Det er bare tull. Hadde regjeringen gitt Capio muligheten til å komme under "Fritt sykehusvalg," ville det være mulig å gi andre jenter og evnt. gutter den samme muligheten som jeg har fått - nemlig å komme til et sted der de har en helt unik kompetanse, uten at det vil koste noe som helst.
Dessverre forstår ikke politikere dette.

"Det offentlige har jo gode tilbud for disse menneskene med spiseforstyrrelser. Det burde være nok med det vi alt har."

Noen har til og med sagt:
"En spiseforstyrrelse er en selvvalgt sykdom."

Akkurat de ordene der er like syke som spiseforstyrrelsen selv.