"Ja, jeg tenker at vi ikke skal endre noe på behandlingsplanen din, Annika," sa behandleren min da jeg hadde plassert meg i trestolen som er på den andre siden av skrivebordet hennes.
"Nehei?" svarte jeg, og jeg visste som vanlig hva som kom til å komme.
"Nei, det synes jeg ikke. Jeg vil på det sterkeste anbefale at du fortsatt tar noen næringsdrikker om dagen denne gangen også," ordene trillet ut av munnen hennes mens hun bladde i den blå permen med navnet mitt på - den som er fylt med dokumenter, skalaer, tall og raporter fra de åtte månedene som har gått.
"Det synes ikke jeg," mumlet jeg.

Den samme greia om og om igjen, som en sang, et refreng som står på repeat og som aldri ser ut til å ta slutt.
"Det gjør du aldri, Annika. Det gjør du aldri."
Neida, hun har rett i det. Jeg synes aldri det. Jeg finner alltid en eller annen idiotisk unnskyldning til å la være, men uansett hva jeg sier og babler om, er hun urokkelig. Men det er nettopp en av de tingene jeg liker så godt med henne.

Så, ja, det er den samme runddansen om igjen. Den sirkelen som aldri ser ut til å endre, den ringen som går rundt og rundt og rundt; den som ser ut til å fortsette i all evighet. Det blir aldri bra nok, aldri godt nok. I blant tviler jeg på at jeg kommer til å bli ferdig med dette, selv om jeg innerst inne vet at det kommer til å gå over. Det vil bare ta litt tid.
"Du blir ikke stabil uten," sier de. De har vel rett i det også, som alt annet. Jeg stoler på ordene deres, selv om det ikke alltid er så veldig lett å akseptere. Noen må man bøye seg i støvet, være ydmyk og la mennesker med kompetanse ta noen avgjørelser.

Jeg har hatt verdens minst innholdsrike samtale i dag, til tross for at jeg egentlig er overfylt med ord, hendelser og ting jeg vil snakke om. Problemet er bare det: i det jeg gikk over dørstokken, forsvant alt fra hodet mitt. Så, samtalen i dag var egentlig ingenting, rett og slett. Kanskje det er fordi jeg ikke har hatt noen slike samtaler på fire uker. Men... det er ikke godt å si.

I dag fikk jeg et lite slag i ansiktet.
"Ja, du har atten dager igjen etter denne uka her."
Atten dager?!?!? Det tilsvarer to uker det, og fire dager. Så... om tjueto hele dager forlater jeg Capio for godt, jeg mister tryggheten jeg har og jeg kan aldri, bokstavelig talt, komme tilbake. Helse Nord slutter nemlig å sende folk hit, og alle som har uker igjen må bruke disse opp før årskiftet. Det er overhodene i Nord - Norge som har bestemt dette tullet, fordi de mener at nå som Bodø åpner ei ny avdeling med 12 sengeplasser, kommer alt til å bli fint og flott. Det kommer ikke til å bli det.

12 sengeplasser som skal dekke HELE Nord. Det er mange, mange flere enn det som trenger døgnbehandling, og resultatet av dette, kommer til å være at de bare kommer til å ta inn de som er... nesten døende. De kommer til å prioritere syke mennesker som er forferdelig tynne, og ikke de som er litt mer normalvektige men som likevel trenger døgnbehandling. Jeg blir sint, rasende og frustrert. Idioti. Ja, det er jo lov å håpe på et regjeringsskifte - men det er kanskje for mye å be om.
Hvorfor skal det være så få av disse menneskene som skal styre landet vårt, som forstår hvor forferdelig det er å ha en spiseforstyrrelse, og som skjønner hvor stort behovet er for ordentlig hjelp?

Det er til å gråte over. Jeg gråter når jeg ser døende jenter og gutter som ikke får hjelp, selv om de er motiverte for det. Jeg gråter når jeg møter jenter som er klare for behandling, men som ikke får det fordi de ikke er "syke" nok. Hvor går grensa mellom å være for syk og for frisk? Jeg vet hvordan det er, jeg vet hva det vil si å ligge i grenselandet med en fot her og der, uten å bli tatt seriøst av noen. Jeg vet hvordan det er å stå fullstendig alene uten et hjelpeapperat som fungerer.
Jeg vet det alt for godt og det gjør vondt å vite at det er så lite jeg kan gjøre for å snu tankegangen til mennesker uten hjerne, folk som ikke forstår en dritt. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å skrive denne bloggen, og kanskje, kanskje en gang si noen ord til offentligheten om hvordan det er og har vært. Selv ikke da er det en sjanse for å fjerne sløret fra øynene.

Så, ja. Jeg kan ikke søke om nye uker når jeg er ferdig her. Jo da, jeg vet at man før eller siden må gi slipp, og jeg har vært forberedt på det lenge. Det er bare det at jeg kjenner på hele meg hvor godt det hadde vært å ha et par uker som jeg kunne bruke etter jul, for å få littegrann banket inn i hodet mitt og litt påfyll.

På mandag skal jeg til min første polikliniske samtale i Bergen. Jeg er skeptisk, kanskje ikke så rart etter alle de håpløse, inkompetente folkene jeg har møtt i løpet av mine fire år i psykiatrien. Men når Capio er ute av livet mitt, er det det jeg kommer til å ha. En behandler der og en lege som er hjernedød. Det kommer til å være de eneste alternativene, og fungerer ikke det, nei, da står jeg fullstendig alene. Er det rart at jeg er redd? Nei. Jeg synes ikke det. Jeg kommer ikke til å gi opp likevel, det vet jeg, men det skremmer meg.

Det finnes ingen andre alternativer. Det er ingen behandlingssteder som er interessert i å ha ei jente der i bare ei uke. For, det er alt jeg kunne tenke meg. Et sted å være ei uke i blant om jeg skulle ha behov for det - men sånn er det ikke. Alternativene mine vil være Haukeland i Bergen eller Modum, men det er tvilsomt at de kommer til å ta inn ei som har kommet så pass langt som det jeg har, og de kommer neppe til å være interessert i å ha noen der over så kort tid. Bortkastete ressurser, kjenner jeg behandlingsapparatet rett.

Nei. Hjertet mitt blør, ikke bare for meg, men for alle andre der ute - jentene fra Nord, den håpløse psykiatrien og all dritten som finnes her i verden.

Vel, vel. I dag er det valgdag, og Johanne og jeg har planer om å følge med på den greia som går på TV. Dessuten skal vi på skojakt, så det blir nok en delvis okei dag likevel. Jeg håper det.