"I løpet av høsten skal du knekke koden, Annika," sa behandleren min.

"Det er i alle fall det du skal jobbe mot, og jeg skal hjelpe deg med det. Det er viktig å legge planer fremover, nå som vi vet hvordan ting kommer til å bli. Du må bruke ukene du har igjen før jul."

Jeg er ganske sikker på at jeg vet hva denne "koden" er for noe; den magiske ukjente koden som tilhører en hengelås, den hengelåsen som henger fast i sjela mi, og lager en avstand, en mur mellom det å være syk og frisk. Hvordan jeg skal låse den opp, nei, det vet jeg ikke, og det er ikke lett å vite det heller.
"Tenk om det ikke går over? Tenk om det aldri går over?" det er de ordene som nå og da kommer ut av munnen min, i løpet av en eller annen prate-time på kontoret til frk.behandler.

Det går over, sier de. I blant er det bare så utrolig vanskelig å tro, spesielt når man dag etter dag åpner kjøleskapet for å ta ut en ny Fresubin. Jaja, jeg er i det minste kreativ: jeg putter dem i fryseren slik at de blir... til is, og booom - milkshake.