Jeg vokser og jeg skulle ønske jeg var ferdig med den endeløse "pubertetsfasen", for å bruke et ord som kan beskrive den krisen jeg befinner meg i og utviklingen som skjer. Jeg holder på å bli voksen. Overgangen fra å være barn til å bli voksen blir beskrevet som en krisefase i psykologien og i bøkene jeg hadde første året på VGS. Sånn er det. Igjennom hele livet er det slike krisefaser som man må igjennom, noen opplever disse mindre problematiske enn andre. Jeg er definitivt et av disse menneskene som har hatt vanskelige kriseperioder. Det er ikke bare det at jeg hadde problemer under utviklingen, nei, hele livet ble en voldsom krise. Men jeg overlevde den. Jeg overlever den.

Jeg vokser og jeg jobber for å bli en fullvokst sommerfugl. Jeg har vært innpakket i en slik puppe, som er hvilestadiet mellom larve og voksent insekt.
Det er sånn det er; i begynnelsen av en tilfriskningsprosess befinner man seg i en slags dvale, innpakket i en puppe før man etterhvert endrer form fra puppe, larve og så til slutt, et fullvoksent, fullverdig liten sak.

Mumiepuppe. Dette er en puppe hvor det ikke er noen frie kroppsdeler (bein eller antenne). Overflaten er glatt, selv om en hos noen arter kan se antydning til antenner, bein og vinger. Slike pupper er vanlige hos sommerfugler.

Jeg var en slik puppe da jeg ankom Capio; en liten sak uten frie kroppsdeler, fastlåst i en tilstand der det var umulig for meg å bevege armer og bein på samme måte som mennesker som ikke har en sykdom - et grusomt stadium som verken kan beskrives eller forklares med noen ord. Man kan ikke forstå det uansett hvor mange følelser jeg har lagt i blogginnleggene mine, uten at man har vært på nøyaktig samme sted selv. Jeg var et lite barn, en baby som trengte omsorg og som ikke kunne gjøre annet enn å sove og gråte når jeg hadde noe jeg ville få frem. Jeg kunne ikke snakke, ikke smile og verst av alt: ikke le. Ikke nok med at jeg ikke klarte å bevege meg - for selv om jeg hadde fått det til, fikk jeg ikke lov til det. Jeg fikk ikke gå i trapper, jeg fikk ikke spasere uten for huset med mindre jeg skulle ta blodprøver og jeg fikk ikke stå i gangene mens jeg ventet på de vanlige runddansene med blodtrykktaking og kontroll av puls.

Etterhvert som timene, dagene, ukene har blitt til måneder har puppen gått videre, endret stadium for først å bli en larve. Nå vet jeg ikke hva jeg er: jeg er ikke en fullvokst sommerfugl, ikke en liten kravlende larve og jeg er så absolutt ikke en puppe.

Igjen: jeg vet ikke hva jeg er og jeg vet knapt hvem jeg er.
Det eneste jeg er klar over i dag, akkurat i dette øyeblikket: jeg er definitivt ikke ferdig med denne dritten som har dominert livet mitt så lenge. Jo, jeg har fått nok for lenge siden - det er ikke det som er problemet. Langt i fra. Aksept, akseptere forandringene som skjer hver gang jeg kommer hit, er noe av det vanskeligste.
Da jeg dro fra Bergen, var jeg sikker på at jeg kom til å komme meg igjennom disse dagene uten store problemer. Det er lettere sagt enn gjort.

Men. Livet mitt er mye bedre, jeg har øyeblikk der jeg kan si at jeg har det BRA uten å lyve, jeg kan smile, le og gjøre ting som andre på min alder gjør. Jeg kan leve. Jeg er på bedringens vei og jeg vet at jeg kommer til å bli frisk. Det er det som betyr noe.