Bloggpause.
Tilbake 6.juli

Et halvt år har gått; seks måneder, to av dem tilbragt i nesten fullstendig isolat, en av dem halveis midt på treet fylt med usikkerhet, april - fylt med en eneste rosa sky, en hypoman periode der jeg trodde at jeg var frisk, og to etterpå med etterdønninger og et sjel invadert av Mørkets Fyrste. I et halvt år har jeg kjempet for mitt eget liv, og sakte men sikkert har jeg fått det tilbake. Jeg har gått fra å være død - til å være mer levende enn det jeg har vært på mange, mange år.

Tilstanden min har bedret seg betraktelig, og den alvorlige anoreksien har forandret form - til en atypisk. Det vil si at jeg ikke lengre oppfyller alle kravene for diagnose F.50.0 - i hovedsak fordi jeg ikke er noe særlig undervektig lengre. I starten var det fryktelig vanskelig å akseptere, som alt annet, men nå er det helt greit og jeg er glad for det.

Et halvt år, og jeg er et nytt menneske.
I dag har alle behandlerne tatt sommerferie, senteret er nesten tømt for pasienter og i morgen drar jeg også. Sommerferie i fem uker, før jeg igjen skal tilbake hit - litt påfylling før skolestart, sånn som de så fint sier det. Jeg trenger en pause.

I dag er jeg veldig sliten. Varmen slår meg ut.
Dessuten har jeg badet, spist lunsj ute, og pakket litt. Jeg er reiseklar.

Hver eneste onsdag har vi noe som så fint heter "variasjon" til kveldsmat. Det vil si at vi går bort i fra det som egentlig er den standard greia vi får omentrent hver eneste dag. Når vi er i leiligheten, bestemmer vi jo det meste selv, men det hender, på slike variasjonsdager, at vi må følge nøyaktig det de har i under - etasjen.

På dager som er vonde, er det fint å ha hyggelige mennesker rundt seg - og tilbringe tid ute i solskinnet og alt for mange varmegrader.

Ja, jeg gjør faktisk det. Bokstavelig talt. Jeg har ikke bodd hjemme over lengre tid, siden mai 2008, og siden da har livet mitt vært preget av å pakke inn, pakke ut, flytte, reise hjem, reise tilbake, pakke på nytt - det er som en sang som står på repeat.

Den lengste perioden jeg har oppholdt meg hjemme hos mamma og pappa, er de fire ukene jeg var hjemme i mai - og ei av dem ble tilbrakt på Mallorca. Ikke at jeg skal klage av den grunn, men det er fryktelig slitsomt å vandre rundt som en hvileløs sjel, tilbringe allverdens tid på flyplasser, være et sted en liten stund for så å dra til en annen plass.
Jeg gleder meg til jeg kan pakke ut bagasjen, legge kofferten på ei hylle uten å ta den frem igjen med det første. Om det blir sånn når jeg drar til Bergen 22.august, vet jeg ikke - siden jeg skal tilbringe litt tid på Capio, ukene jeg skal være der sammenhengende - kommer veldig an på hvordan ting utvikler seg.

Jeg får i alle fall reist en god del. I dag er kofferten pakket og klar igjen, jeg er sikker på at jeg har glemt noe som vanlig, og klokken 1710 sitter jeg og lillesøster plassert i hvert vårt flysete. Hun skal til Oslo for å besøke søskenbarnet vårt, og jeg, jeg skal nok en gang til Fredrikstad for å ta den siste innspurten før de stenger for sommeren. Jeg ankommer sent i kveld, og det aner meg at den rosa kofferten min kommer til å stå midt på gulvet uten å være tømt for innhold.

Jeg orker rett og slett ikke å pakke ut. På lørdag forlater jeg F.stad igjen; møter Inger på Gardermoen, tilbringer et par timer ett eller annet sted i nærheten av Oslo, for så å sette meg på enda et fly på søndagen. Det er tid for utflukten til Madeira, noe som sikkert blir veldig fint - selv om været ser ut til å være veldig ustabilt.

Tromsø 5.juli, Luleå to uker senere, deretter Stockholm, noen dager hjemme, før det er Fredrikstad som står for tur. Jaja, jeg har i alle fall billettene til Bergen klar.

Det hender at mamma og jeg snakker om mitt første møte med Capio. I går, da jeg svarte på en mail jeg hadde fått, mimret vi litt om det igjen. Mest fordi jeg måtte spørre om det jeg skrev virket fryktelig fryktinngytende og skummelt, så pass forferdelig at det menneske jeg skrev til – ikke syntes at Capio var et bra alternativ.

Etter at vi hadde mimret litt om inntakssamtalen, og mamma hadde spurt om jeg husket ditten og datten, noe jeg ikke var så veldig sikker på om jeg gjorde, fordi hukommelsen var svekket og jeg hadde problemer med å sette ting i en forståelig sammenheng, begynte jeg å le.

"Det jeg husker best av alt, er hvordan jeg slafset på en tyggegummi. Selv da sjefen og behandleren min sa at ting som tyggegummi ikke er lov, satt jeg der og tygde for harde livet. At det går an! Tror kanskje ikke at jeg tenkte så veldig mye på noe som helst, for det beste hadde jo vært å kaste den i søpla. Jeg blir nesten litt flau når jeg tenker på det." Mamma lo, hun også.

Deretter snakket vi litt om hvor smart jeg var som nektet å få en omvisning på huset, hadde et surt og bittert drag over ansiktet mens jeg svarte ganske frekt på noen spørsmål og sa "ja" til å bli innlagt med en gang. Det var ikke så mye å tenke på, for jeg hadde den tanken: "dette må fungere." Og kanskje var det like greit at jeg gjorde nettopp det – det var ikke så mye å lure på, og det var liten vits i at jeg dro hjem i ei uke for å tenke igjennom det, for så å returnere etterpå. I dag er jeg sikker på at jeg tok den rette avgjørelsen, til tross for at hjertet banket så hardt at jeg var sikker på at hele verden kunne høre hjerteslagene mine, og kunne se smerten som fylte hele meg. Jeg hadde vært igjennom reernæringsprosessen en gang før, og jeg visste ganske sikker at det ville bli tøft. Men, det var verdt alle tårer og ting som hører med, for som dere helt sikkert vet, har livskvaliteten min økt betraktelig.

Ingen ord kan beskrive hvor takknemmelig jeg er.

Jeg må innrømme at jeg ikke er noe spesielt flink til å finne en balanse mellom det å fylle hverdagen med såpass mange ting at den ikke virker meningsløs - og det å lene seg tilbake i godstolen med ei bok i fanget.
Det er enten det ene eller det andre: gjøregjøregjøre eller grave seg ned under dyna mens jeg stirrer på veggen med Mørkets fyrste ved siden av meg mens jeg er overbevist om at alt sammen bare er mindre okei.

Ting har gått i ett siden jeg kom hjem fra Fredrikstad i forrige uke, og nå er jeg ikke annet enn veldig, veldig sliten. Hvorfor vet jeg ikke, men det aner meg at det kanskje kan ha noe med at jeg sovner veldig sent og står opp alt for tidlig, sånn at det ikke skal bli tull med måltidene - for det orker jeg rett og slett ikke. Det er strevsomt nok som det er, og det skal ingenting til før man faller tilbake til de gamle, forferdelige veiene.
Det kan ha noe med alle de tingene jeg har gjort; fjellturer, skogsturer, byturer, pakking, rydding, film og allverdens sosiale ting - men... jeg vet ikke.
Jaja, jeg er i alle fall ikke forkjølet.

Hodet mitt er en dott og det er så vidt jeg klarer å holde øynene åpne. I tillegg har jeg fått tomatsaus på øyet da jeg lagde middag, noe som var skrekkelig vondt.
Jeg er virkelig glad for at lillesøster og jeg ikke har andre planer enn å leie en film, og ligge i senga mi mens vi leser hver vår bok i Twilight- serien.

Jeg har sett at flere av dere har lyst til å skrive meg mail, og jeg vet at mange kvier seg litt for det - fordi noen er usikker på hvordan jeg kommer til å reagere, eller om det blir for mye for meg.

Selvfølgelig kan de som ønsker det, gjøre det. Jeg synes at det er veldig fint med tilbakemeldinger, spørsmål og hva det enn måtte være - så, hvis det er noen der ute som har lyst til å kontakte meg, eller hva man pleier å si, så er det bare å gjøre det. Jeg blir glad for sånt.

adressa ligger under profilen min til venstre, men jeg kan legge den ut her også.
annika_alexandersen@hotmail.com

Nå skal jeg på grilltur for første gang på to år!

Som jeg så ofte skriver: hvis dette innlegget på noen måte er støtende eller lignende, vil jeg ha tilbakemeldinger på det – og så skal det forsvinne.



Hver eneste morgen, akkurat som veldig mange andre mennesker, er refleksjonen av mitt eget ansikt i et speil – det første jeg ser på morningen. Det begynner å bli en stund siden jeg tok lange omveier for å slippe å se meg selv i alle de blanke overflatene som det er umulig å unngå. Verden er fylt med dem; biloverflater, gjenskinn i vinduer man passerer, speil, bilder og så videre. En av grunnene er den teorien jeg har tenkt frem etter hvert som månedene har gått – er at man en eller annen gang må ta en titt på seg selv for å lære seg å akseptere at det er slik man ser ut. Det er selvfølgelig ikke sunt eller spesielt heldig å stå fremfor speilet i timevis, bare for å finne all verdens feil og grusomheter eller utvikle en mer dominerende holdning til og alltid stirre på seg selv – noe som er typisk for mennesker med et stort og alvorlig matproblem. Likevel tror jeg at etter hvert som man er i behandling, får hørt ordene om aksept – lære seg selv og kjenne og blablabla, gjør slik at det blir lettere å ta en titt på den man egentlig er. Kanskje tar jeg feil, kanskje det bare er noe jeg tenker, men jeg velger å tro nettopp det.



Det er nesten sånn som den uutholdelige veiingen på Capio. Man får vite tallene som virkelig gjør vondt fordi man skal være med på sin egen prosess, lære seg at det er sånn det skal være uansett hvor vondt det gjør. Selv om jeg har forstått at det blir litt enklere etter hvert når man plutselig en dag oppdager at kroppen blir stabil, gjør det ikke saken mindre vanskelig. Likevel er det en lettelse når man plutselig våkner en morgen og skjønner at mat ikke får en til å vokse for hver tugge man tar. Hadde det vært sånn, hadde jo alle mennesker i hele verden vært… ja, et ord jeg virkelig kvier meg for å bruke, men jeg tror at dere forstår hva jeg mener. Og sånn er det jo absolutt ikke.



Jeg var fristet til å skrive "lenge har speilet vært min største fiende", men jeg vet at det er feil. Det er spiseforstyrrelsens fiende, noe som fører til at jeg og meg også utvikler et forvrengt forhold til ting. Spiseforstyrrelsen er en ordentlig luring: den plasserer elefant-briller fremfor øynene ens, gjør hjernen forvirret med fotografier og plakater med stygge ord.



Når jeg tenker etter, har jeg sikkert brukt et halvt århundre på å tro på disse bildene som flimret og fortsatt gjør det – som mange av dere vet, vil ta tid før de forsvinner, og styrken på disse brillene jeg nevnte bare øker i styrke. Spiseforstyrrelsens stemme bare vokser og vokser i det uendelige, til den til slutt overtar alt du er og litt til. Såpass at det ikke blir plass til deg selv.



Dette monsteret er en ond diktator. En slik som vet hvordan man skal hjernevaske et menneske og lede det ut på ville veier.



De første ukene på Capio gikk jeg på toalettet med lyset av, slik at det bare var jeg og nattemørket og ingenting mer. Jeg orket rett og slett ikke å se på denne personen som så ut som en krigsfange, rømt og overlevd en konsentrasjonsleir – et syn som gjorde meg kvalm. Selv om det ikke alltid var enkelt å se det selv, var jeg fullstendig klar over at det var sånn det var.



En morgen, eller kanskje det var en formiddag; jeg er ikke helt sikker – slo jeg endelig på lyset og lot det stå på i det jeg steg over dørstokken. Jeg ble stående, mens jeg så meg selv dypt inn i øynene – og det vesenet som plutselig sto fremfor meg viste noe jeg ikke helt forsto. Forandringen var så tydelig: det var ingen døde øyne i ansiktet, ingen utsikkende kinnbein, huden var ikke lengre likblek, og leppene var ikke lengre innhyllet i en gyselig blåfarge. Jeg nistirret, presset frem et smil, tok noen hopp og piruetter bare for å sjekke at speilbildet gjorde det samme. Det gjorde det.



Deretter begynte jeg å gråte – for engangsskyld ikke fordi jeg syntes at jeg fylte hele badet og litt til, ikke fordi denne greia som gjorde disse tingene faktisk var meg, men fordi denne forunderlige skapningen var fullstendig levende.



Jeg gråt fordi forandringen var så tydelig, gråt fordi det faktisk føltes okei, gråt fordi jeg nok en gang hadde overlevd, gråt fordi jeg klarte å akseptere at jeg var et menneske av kjøtt og blod, og jeg gråt tårer fylt med ømhet og kjærlighet fordi den Annikaen jeg en gang kjente hadde stått opp fra de døde.



Etter hvert som ukene gikk og har gått har reaksjonen vært langt fra den samme. Likevel var dette øyeblikket liker revolusjonerende som det måltidet jeg fullførte uten veiledning og at noen ba meg fortsette, like pussig som den gangen jeg smurte en brødskive uten at noen ba meg ta på mer av det som ofte er på en skive – og fikk ros fordi de syntes at jeg var flink. Det var like tøft som da jeg bestemte meg for at nok var nok, og lot meg ta i mot den hjelpen jeg trengte – og like fantastisk som da jeg oppdaget at vennene mine fortsatt var glade i meg, til tross for alle avvisningene og avslagene i løpet av de siste årene.



Selv om det er langt igjen før jeg kan være helt tilfreds med alt som er, føles det likevel ufattelig fantastisk å få en slik reaksjon. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig, men det er det. Det vet jeg nå.

I kveld har Inger og jeg vært fryktelig sporty. Her i byen har vi en sånn greie på sommeren, der man kan kjøpe seg et kart - og traske opp på 10 fjelltopper for å få en liten kaffekopp.
Kanskje ikke all verdens, men i alle fall en god ting hvis man har litt problemer med å gå rundt i naturen.

Så, jo, i dag kjøpte jeg meg en sånn pakke (Inger har alt en, siden hun jobber på en bensinstasjon der de selger slike ting), nye joggesko og så trasket vi av sted til den første fjelltoppen.

Alt jeg har pakket er en jakke. Jeg er rastløs, usikker og relativ kaotisk - uten å vite hvorfor. Kanskje kan det ha noe med at hodet løper maraton, som så mange ganger før, men jeg vet ikke. Det er i alle fall godt å vite at jeg er litt mer utrustet enn tidligere til å takle slike nedganstider. Jeg har ringt behandleren min mange, mange ganger, til tross for at jeg ikke visste hvordan jeg skulle formulere meg, uten å få noe annet svar enn en uendelig lang summetone.

Jeg har gått i skogen, mistet mobilen - og fant den igjen, laget middag og nå venter jeg på noe som jeg ikke er helt sikker på hva er.

Så til det jeg egentlig skulle skrive om.
Det er torsdag, fire dager til jeg drar tilbake til Fredrikstad - de stenger nemlig for sommeren den 28.juni, og behandleren min mente at det kanskje ikke er så dumt å være der, før de stenger i fem uker. Det er nok sant.
Det er litt over en uke til Inger og jeg drar til Madeira, ei øy omentrent langt ute i hutiheita, et sted som ikke alle har hørt om på min alder har hørt om. Mest fordi det ikke er et slik typisk syden-reisemål; det er ikke sandstrender, noe som gjør sånn at det ikke er det mest fristende reisemålet for ungdommer som planlegger en ei - eller to uker på fylla. Det er helt greit for min del.

Jeg må ta med meg alt jeg trenger til Fredrikstad, det vil si at jeg nok en gang må pakke den store rosa kofferten min for å få plass til alt sammen, og gjett hva? JEG HAR IKKE PAKKET NOE SOM HELST.

Det er planen for i dag. Jeg må rydde, vaske, pakke - og siden det er så fint vær, skal jeg ringe Inger for å høre om vi skal kjøre til en eller annen strand, eller begynne på den 10-på-topp greia som vi har her i byen.

I går var jeg rasende. Jeg var sint da jeg prøvde å hjelpe mamma med å koke suppe, kjeftet på politikere og stortinget - som om det skulle hjelpe mot det idiotiske resultatet som kom ut av debatten på tirsdag. Raset mot budsjettet de lager hvert eneste år - de flotte summene de deler ut til de tingene de mener er viktige; masse til kultur, mindre til et elendig helsevesen (som for øvrig skal være fantastisk! Hvorfor ligger Norge så høyt på skalaen over landene som har flest psykiske lidelser ?!???) , sint for ditten og sint for datten.

Psykiatrien er sinnsyk. Som for eksempel 15 måneders ventetid for å få en psykolog i Tromsø, et år for å få plass på spiseavdelingen på Modum Bad og et elendig tilbud fra det offentlige. En av grunnene til at Capio ikke ser ut til å komme under Fritt Sykehusvalg, er fordi noen av politikerne har en tanke om at de ikke er et sykehus.
"De behandler ikke de aller sykeste."

Nehei? Mennesker som er så fysisk dårlige, må jo først på et somatisk sykehus for at de i det hele tatt skal være mottakelig for behandlig - og de psykiatriske sykehusene har som regel ikke noe mer kompetanse enn det Capio har på den fronten. De eneste stedene som har det; er de som er tilknyttet et sykehus; som for eksempel RASP. De offentlige institusjonene oppererer med kostliste, og som et av de menneskene i teamet mitt fra UPS sa: "Jeg har møtt jenter to år etter at de har forlatt dette stedet, og de er fortsatt bundet til kostlister."
Det er ikke å være fri. Meningen er jo at man skal frigjøre seg fra all angsten, frykten for å spise matvarer som man en gang var redd for - og det blir man ikke av å leve i en firkantet boks der det er ditten og datten hver eneste dag til alle måltidene.

Hva gjør man når man kommer i et selskap? Man får jo ikke servert de to brødskivene man har til lunsj. Sånn er det.

Uansett. Capio behandler mennesker som er veldig dårlige, så lenge de ikke holder på å dø og må ha intravenøs næring før de kan begynne i behandlingen de gir. Det sier jo seg selv. Likevel har de somatisk oppfølging for alle som blir innlagt, i frykt for reernærings sykdom og oppfølging for allverdens andre ting. Jeg hadde, for eksempel, ekstrem-hvile i fem uker, noe som vil si at jeg ikke fikk bevege meg - måtte sitte stille og så vidt fikk gå i trapper. All maten jeg fikk i meg, skulle gå til å reparere organene mine, som var relativt ødelagte. Tarmer som ikke fungerte, en elendig nyrefunksjon og blablabla. De tok blodprøver av meg hver eneste dag den første uka for å se hvordan det sto til med kroppen min, fulgte blodtrykk og puls åtte ganger om dagen i starten og tok temperaturen på morningen og på kvelden. Jeg fikk tiamin-sprøyte i rumpeskinka i fem dager, fordi B-vitamin lagrene mine var tomme.

De tar blodtrykk og puls på alle som kommer, de har oppfølging etter måltider for å sjekke hvordan ståa er, de tar blodprøver, de fleste har ekstrem-hvile den første uka - for å nettopp, få en oversikt over pasientenes bevegelses-behov. Mange av oss har et tvangspreget forhold til trening, og for å redusere dette behovet, får man minimalt med aktivitet. Trening når man jobber med å spise igjen; fører til ødemer (vannansamling i føtter, mage og andre steder) - og det sier jo seg selv at det ikke er så veldig fint med slike ting. Mye vann har innvirkning på kroppsvekta, og det er tøft nok fra før av å skulle bli stabilisert helt i starten.

Selv om mange av de som kommer har en normal vekt, betyr det jo ikke at de er så mye bedre fysisk. Ikke alltid. De får samme oppfølging som de som er nesten dødelig undervektige, og dessuten handler ikke anoreksi bestandig om å være undervektig. Det sitter i hodet. Noe som gjør at det er enda vanskeligere for de som ser... vanlige ut. Ingen tror at de er syke, siden de ser så... friske ut.

Jeg lurer veldig på hva noen av politikerne mener at dette er. Er ikke det somatisk oppfølging? Gir det ikke Capio muligheten til å behandle noen av de aller dårligste? Et Modum et bedre alternativ - der man ikke får komme inn, fordi man har en BMI under 15? Er det meningen at man skal være dødelig før man får hjelp?
På Capio er det ingen grense for den hersens, nesten ubetydelige BMI'en - det eneste de fokuserer på er å komme seg opp til NORMAL - VEKT. Noe man må ha for å bli kvitt tankene om mat og allverdens annet. De sier at det er lettere å jobbe med hodet når man har en BMI som tilsier normalvekt, spesielt når man har hatt en alvorlig anoreksi. Ikke at det betyr at det er lettere for de som ikke er undervektige, men likevel.
Selv om det er vanskelig å tro på alt dette, vet jeg at det er sånn det er. Man kan ikke leve som det mennesker som ikke har et anstrenkt forhold til mat, så lenge man er veldig tynn.

Dette var ikke det jeg egentlig skulle skrive om, men jeg følte virkelig for å få kaoset ut av systemet. Er det rart at man blir både frustrert og rasende? Nei, jeg synes virkelig ikke det.

Jeg gråter når jeg leser referatet fra Capio-saken som ble tatt opp til debatt, på stortinget i går. Det er vanskelig å fortelle hvorfor tårene triller nedover ansiktet mitt mens jeg leser ord for ord; kanskje er det fordi jeg er redd for fortsettelsen - kanskje fordi jeg har et håp om at representantene skal være enig og si JA. Jeg håper at noen av dem har skjønt hvor viktig dette er, hvor mye det betyr å holde Capio gående slik at andre mennesker skal få den samme hjelpen som det jeg har fått. Et behandlingstilbud som faktisk fungerer.

Jeg gråter når jeg leser Vigdis Giltuns ord, der hun snakker i det uendelige, bruker setninger som vi (jeg og noen av de andre jentene i Fredrikstad) har formulert i brevet vi skrev og som vi sendte til stortinget, jeg gråter når en av representantene er ærlig og forteller at hvis Capio ikke kommer inn under fritt sykehusvalg ganske snart, kan det hende at de blir nødt til å pakke sammen sakene sine.
Jeg gråter fordi de ennå ikke har blitt enige, gråter fordi jeg gruer meg til å få vite svaret og gråter en million tårer fordi jeg, ved hjelp av Capio, har fått livet mitt tilbake.

Link til referatet:
Sak nr. 19 [20:55:56]

Det er litt vanskelig å beskrive hva jeg tenkte da jeg, Inger og Sunniva kjørte opp til Solhaugen VGS – skolen jeg gikk på, stedet der jeg tilbrakte omentrent et halvt semester. Et snev av bitterhet fordi jeg ikke hadde muligheten til å fortsette, savn for alle de fantastiske menneskene jeg ble kjent med i løpet av året, folk som virkelig jobbet for karakterene sine – og fordi jeg mest sannsynligvis aldri kommer til å møte noen av dem igjen. I motsetning til mange andre jeg kjenner, liker jeg virkelig å gå på skole. Jeg liker de fleste av fagene, utenat gym, skolearbeid fyller dagene og gjør livet litt mer meningsfylt. Det er grusomt å tilbringe alle dagene med å gjøre… ingenting.

Jeg tvilte litt på min egen avgjørelse om å møte opp, mest fordi jeg ikke visste hvordan mennesker kom til å reagere, selv om jeg visste at klassen jeg gikk i, alt har fått sommerferie. Da jeg åpnet dørene, trasket av sted med tunge bøker på vei til biblioteket, var all tvil forsvunnet. Det virket så rett, selv om jeg var usikker på om de kom til å kjenne meg igjen. Forandringene er så tydelig.

Det første mennesket jeg møtte på var en av lærerne jeg hadde en veldig kort periode i løpet av høsten; et eldre menneske som hadde sansen for meg og det jeg klarte å prestere i løpet av de ukene hun hadde noen fag med oss.

"Hei," sa jeg. Man hilser når man møter mennesker man vet hvem er, sånn er det bare.

"Hei," sa hun, etterfulgt av, "Dere ser så glade ut?" Jeg visste som vanlig ikke helt hva jeg skulle si; selv om jeg får høre slike ting ganske ofte for tiden, til tross for at det ikke alltid er slik ting er, er det likevel bestandig like vanskelig å si noe. Det blir som regel med et halvkvalt "takk" fra min side.

"m-m," mumlet jeg, "det kan godt hende."

"Hvordan gikk det med dere? På eksamen?" Setningen kom som et slag midt i fjeset. Hallo, er jeg så usynlig at folk ikke har lagt merke til forsvinningen min? Det er ikke akkurat verdens største skole, og man møter de fleste både titt og ofte når man traver igjennom korridorene, på vei til biblioteket eller andre steder.

"Ehm," svarte jeg, " Jeg har ikke vært her på et halvt år." Det er lenge siden jeg har følt meg så dum, som det jeg gjorde akkurat da.

"HAR DU IKKE DET?!???" Utbrøt hun, tydelig forfjamset over ordene mine, og jeg håpet at hun følte seg like forferdelig som det jeg gjorde. "Hvor i alle dager har du vært da?"

"Jeg har vært sykemeldt."

Hun nikket før hun forsvant, og jeg unnskyldte både meg selv og henne – det kunne jo hende at setningen hennes kom av at hun ikke er så ung lengre. Hva vet jeg.



Deretter vandret jeg og de to som orket å være samen med meg, opp trappene, og banket på kontoret til lærerne som jeg hadde i ambulansefag, med hjertet godt oppi halsen. Da hun ene kom ut, klemte meg flere ganger, var ingenting så veldig skummelt mer. Hun var fylt med ros og ord som ikke gjorde vondt, ting jeg kunne ta til meg fordi jeg visste at det var positivt og noe jeg muligens trenger litt tid til å fordøye. Da jeg møtte klasseforstanderen min, snakket jeg med dem om hvordan ting hadde vært; om sykdommen min, om desember, og de unnskyldte seg for at de hadde gått bak ryggen min fordi de hadde ringt legen jeg gikk til. De var redde, og jeg skjønner det. Det er ingenting å unnskylde, for jeg vet at de gjorde det rette. Jeg fortalte om Capio, behandling, og andre ting – ord jeg har skammet meg for i en halv evighet.

Det var godt å få ordnet litt opp i kaoset som har surret i hodet i evigheter og jeg er glad for at jeg dro. Virkelig.




Uansett, så er jeg alle som har hjulpet meg evig takknemmelig. For at jeg ikke ser slik ut lengre.