tirsdag
All den tid jag har ska jag leva som jag vill.
6/23/2009 01:13:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Tror du vi skal øke litt mer på de solbærsmakende pillene dine?" spør doktoren her på huset, et menneske som for øvrig er ei veldig trivelig dame fra Nord. Vi sitter sammen på kontoret hennes, nok en samtale i løpet av to timer, og jeg begynner å bli ganske så sliten. Det er sånn det blir når frk. behandler vil snakke litt lenge om verden, livet og sånn – og når legen vil sjekke at ting fungerer som det skal. Selvfølgelig gjør de det.
"Nei, jeg vet ikke," svarer jeg, mens jeg sitter sammensunket i en oransjebrun skinnstol.
"Kan du ikke sette deg på den andre stolen?" sier hun, og nikker mot en vanlig pinnestol med ei sort pute plassert på setet. Jeg sukker, beveger føttene og setter meg der, slik hun ber meg om å gjøre. Skuldrene er hevet, ganske så høyt under skuldrene mine og jeg ser på henne, venter på hva hun skal si.
"Sett deg rak i ryggen." Det er ikke et spørsmål, det er en ordre.
"Med føttene i gulvet, takk." Jeg forstår ikke hva det skal hjelpe mot, men jeg gjør som hun sier. Hun snakker om den grønne akseptknapen som man skal trykke inn, nevner at jeg tenker for komplisert og at jeg må forenkle alt jeg vet og alt jeg skjønner, legge bort kunnskapen min litt – og prøve å tenke… omentrent som et lite barn. Jeg vet ikke helt hvordan man gjør det, og jeg tror at det er vanskelig å gi litt slipp på fagrelaterte ord som kunne vært hentet rett ut fra en lærebok. Jeg vet rett og slett ikke hvordan man gjør det, men hvis hun sier at det vil hjelpe mot noe, så ja, da får jeg vel gi det et forsøk.
Ofte tenker jeg at den fysiske smerten er lettere og hanskes med enn den psykiske. Det er selvfølgelig variabelt hvor vondt man har det; det er sikkert smertefullt å brekke et bein, eller ikke kunne bevege kroppen sin, ha vondt alle steder og ja, dere skjønner hva jeg mener. Det er ikke det at jeg ikke vet hvordan det er å ha en kropp som rett og slett ikke fungerer, for det vet jeg jo. Problemet er bare det at det er litt enklere å behandle den fysiske, med mindre det er en eller annen permanent greie som strekker seg over årevis. Nå prøver jeg å ro meg i land, fordi jeg fikk noen ganske krasse kommentarer på et innlegg jeg skrev i vinter om at jeg noen ganger skulle ønske at jeg hadde kreft i stedet for en haug med grusomme smerter i sjela. Jeg håper likevel at noen forstår at jeg ikke mener akkurat det, men at det bare er en metafor på ett eller annet.
Brekker man en fot, kan man gipse den og så gror den sammen etter en stund. Om bruddet er stort og alvorlig, tar det litt lengre tid, men bruddet leges likevel. Faller man ned en trapp, får et sår og begynner å blø, kan man sette plaster på eller en kompress – og så vil det koagulere etter hvert. Noen ganger må man sy, men man kan likevel sette på noen sting og så gror det sammen en eller annen gang. Har man hodepine, kan man ta noen smertestillende (det er jo ikke alltid de virker) og så vil smerten forsvinne eller dempes etter hvert. Feber, omgangssyke og alt annet, det går over. Det blir bedre, det forsvinner når kroppen har bekjempet viruset og bakteriene, noe som gjør sånn at man blir frisk.
Men hvis det er sjelen som blør, hvis det føles som om man har amputeret hjertet sitt, eller mistet evnen til å rydde opp i stormen som raser, har vanskeligheter med å knyte opp knuten av følelser som har ballet seg sammen – så er det litt verre. Man kan ikke sy sammen sjelen sin, man kan ikke plastre den, eller gi den antibiotika. Man kan ikke fylle på med smertestillende, og man kan ikke sitte på toalettet fordi magen er i ulage, man kan ikke gipse sammen hodet og man kan ikke holde seg i ro en stund til feberen forsvinner. Joda, man kan riktig nok spise for å fjerne frykten, man kan svelge piller som skal hjelpe, man kan fylle livet med ting som kan være morsomme og man jobbe tjuefire timer i døgnet med å tenke positive tanker. Man kan gå i terapi, man kan være innlagt og man kan bli passet på av noen.
Det er ikke alltid at smerten forsvinner av den grunn, noe jeg gang på gang har smertelig fått erfare. Det kommer ingen reddende engel, det kommer ingen super-medisin som endrer alt over natten, det vil aldri komme en Harry Potter – desperant som vil suge bort alt det vonde og det vil aldri komme en lett sommerbris som tar med seg alt sammen og lar det forsvinne. Det går ikke an å brenne alt sammen i et bål, det er ikke mulig å kaste kaoset i en søppelbøtte. Det er rett og slett ikke mulig. Man må ta valget selv, man må jobbe og slite, gråte bitre tårer, håpe, ikke gi opp, og lytte til mennesker som har vært der selv – fordi de er et bevis på at det er mulig å bli helt frisk. Man må tro at det er mulig, selv om det virker håpløst mange ganger.
"Det virker som om det er et langt steg du jobber for nå, Annika. En ny fase, kanskje etterdønninger av den tiden du har vært igjennom frem til nå."
Det er nok noe i det. Jeg vet at de ordene de forteller meg her, er fylt med fornuft og ting som er riktige. Jeg må tro på dem, jeg må fortsette å håpe, kjempe og klore meg fast i de fine tingene i hverdagen. Jeg har tatt et valg, det endelige valget der jeg har bestemt meg for å seire, uansett hvor lang tid det vil ta. Jeg nekter å dele meg selv med et monster av en spiseforstyrrelse, jeg nekter å la meg selv falle tilbake til avgrunnen sammen med Mørkets Fyrste, Herr Angst og alt det andre tullet. Det er mitt liv, det eneste jeg har fått utdelt og jeg vil ha det for meg selv. Jeg har lyst til å bruke tiden til nøyaktig det jeg vil.
Jeg ser at barnet ikke fikk komme frem i disse ordene jeg har trykket ned i løpet av innlegget, men det betyr ingenting. Det måtte ut, og det hjalp.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
7 kommentarer:
Dersom du held deg til ei og same side i ein labyrint, finn du før eller sidan vegen ut, uansett. Heilt sant :) Det er jo vitenskap! Las det i eit Donald-blad for fleire år sidan (:P), og så har eg testa det ut med alle labyrintar eg sidan har kome over, i blad og... liknande ;)
Og det stemmer.
Men det visste du sikkert frå før ;)
Skjønner godt hva du mener,
jeg syns også fysisk er lettere en psykisk.. Klem <3
Hei!
Jeg har fulgt bloggingen din siden du begynte, og jeg er imponert over utviklingen det siste halve året.
Den eksistensielle smerten forsvinner aldri nei, men vet du hva? Etterhvert blir den mer og mer gammel og kjedelig. Før hadde du den i stua, den tok mye plass og var umulig å unngå, men så oppdaget du kanskje andre ting du heller vil ha i stuen din, og for å få plass måtte du putte du den vekk på et rom du ikke bruker så ofte fordi du ikke ville se den hele tiden. Av og til går du inn på rommet og ser den likevel, men tilslutt har du så mange andre interessante og fine ting i huset ditt, og orker ikke bli minnet på denne tingen som ligger der på rommet at du bestemmer deg for å legge smerten helt opp på loftet. Der kan den få ligge og støve ned helt til du har glemt den. Kanskje du en gang i blant i løpet av livet finner den fram igjen, til og med tar den helt ned i stua. Da finner du nok ut igjen at den har det best på loftet, det er der den hører til. Det er nemlig best å holde den gjemt på loftet og prøve å glemme den, fordi den minner på vondt og unødvendig, den tjener deg ikke på noe som helst måte, bare er der, umulig å bli kvitt. Så opp på loftet med den, der kan den få ligge, mens man fyller huset med andre gode og fine ting, og kanskje man hele tiden vet at den ligger på loftet, men man ser den ikke, man ignorer den som best man kan, og etterhvert glemmer man den enten litt eller helt.
Sånn tenker jeg om det. Jeg oppbevarer min på loftet for tiden, men jeg blir aldri kvitt den. Jeg tror du har din på rommet, det tar litt tid før man klarer å legge den helt opp på loftet. Det tar litt tid å fylle huset med andre og bedre ting. Men du er på vei! Du er et fantastisk menneske Annika, sterk, klok og vakker (både på innsiden og utsiden, uansett om du skulle veie 500 kilo eller få rynker og grått hår teller det nemlig ingenting når øynene lyser. Det er ikke kilo eller rynker som bestemmer om noe er vakkert, men gløden, smilet). Du har en framtid, og jeg tror dine erfaringer vil komme deg (og kanskje andre?) til nytte videre i livet.
Håper du fortsetter å klare og holde den eksistensielle smerten unna stuen din, den fortjener ikke så mye plass, eller hva?
Hei!
Jeg har fulgt bloggingen din siden du begynte, og jeg er imponert over utviklingen det siste halve året.
Den eksistensielle smerten forsvinner aldri nei, men vet du hva? Etterhvert blir den mer og mer gammel og kjedelig. Før hadde du den i stua, den tok mye plass og var umulig å unngå, men så oppdaget du kanskje andre ting du heller vil ha i stuen din, og for å få plass måtte du putte du den vekk på et rom du ikke bruker så ofte fordi du ikke ville se den hele tiden. Av og til går du inn på rommet og ser den likevel, men tilslutt har du så mange andre interessante og fine ting i huset ditt, og orker ikke bli minnet på denne tingen som ligger der på rommet at du bestemmer deg for å legge smerten helt opp på loftet. Der kan den få ligge og støve ned helt til du har glemt den. Kanskje du en gang i blant i løpet av livet finner den fram igjen, til og med tar den helt ned i stua. Da finner du nok ut igjen at den har det best på loftet, det er der den hører til. Det er nemlig best å holde den gjemt på loftet og prøve å glemme den, fordi den minner på vondt og unødvendig, den tjener deg ikke på noe som helst måte, bare er der, umulig å bli kvitt. Så opp på loftet med den, der kan den få ligge, mens man fyller huset med andre gode og fine ting, og kanskje man hele tiden vet at den ligger på loftet, men man ser den ikke, man ignorer den som best man kan, og etterhvert glemmer man den enten litt eller helt.
Sånn tenker jeg om det. Jeg oppbevarer min på loftet for tiden, men jeg blir aldri kvitt den. Jeg tror du har din på rommet, det tar litt tid før man klarer å legge den helt opp på loftet. Det tar litt tid å fylle huset med andre og bedre ting. Men du er på vei! Du er et fantastisk menneske Annika, sterk, klok og vakker (både på innsiden og utsiden, uansett om du skulle veie 500 kilo eller få rynker og grått hår teller det nemlig ingenting når øynene lyser. Det er ikke kilo eller rynker som bestemmer om noe er vakkert, men gløden, smilet). Du har en framtid, og jeg tror dine erfaringer vil komme deg (og kanskje andre?) til nytte videre i livet.
Håper du fortsetter å klare og holde den eksistensielle smerten unna stuen din, den fortjener ikke så mye plass, eller hva?
Hei, hei! :)
Det er alltid trivelig med slike kommentarer som det du, anonym, har skrevet her.
(har du fulgt bloggingen min på den andre bloggen jeg hadde også..?)
Ordene dine rører meg, og jeg kan ikke annet enn å takke for dem.
Nei, smerten fortjener ikke plass, for livet burde være fylt med så mye annet.
Bare hyggelig, har fulgt deg på sol også ja. Du skriver så bra og gjenkjennelig, at det er umulig å ikke bli engasjert. Lykke til videre ~
Jeg vil takke dere begge, både Annika og anonym, for disse innleggene. De gjorde inntrykk på meg. Det er fint å se at det finnes mennesker som virkelig jobber for å bli frisk, og som viser at det er mulig. Jeg er imponert over den jobben du har gjort dette halve året, og som du fortsatt gjør. Det gir meg inspirasjon og vilje til å gjøre det samme, og jobbe med min egen smerte og mitt eget kaos. For det er så veldig sant, smerten skal ikke få styre livet, det skal de fine tingene gjøre.