Et halvt år har gått; seks måneder, to av dem tilbragt i nesten fullstendig isolat, en av dem halveis midt på treet fylt med usikkerhet, april - fylt med en eneste rosa sky, en hypoman periode der jeg trodde at jeg var frisk, og to etterpå med etterdønninger og et sjel invadert av Mørkets Fyrste. I et halvt år har jeg kjempet for mitt eget liv, og sakte men sikkert har jeg fått det tilbake. Jeg har gått fra å være død - til å være mer levende enn det jeg har vært på mange, mange år.

Tilstanden min har bedret seg betraktelig, og den alvorlige anoreksien har forandret form - til en atypisk. Det vil si at jeg ikke lengre oppfyller alle kravene for diagnose F.50.0 - i hovedsak fordi jeg ikke er noe særlig undervektig lengre. I starten var det fryktelig vanskelig å akseptere, som alt annet, men nå er det helt greit og jeg er glad for det.

Et halvt år, og jeg er et nytt menneske.
I dag har alle behandlerne tatt sommerferie, senteret er nesten tømt for pasienter og i morgen drar jeg også. Sommerferie i fem uker, før jeg igjen skal tilbake hit - litt påfylling før skolestart, sånn som de så fint sier det. Jeg trenger en pause.

I dag er jeg veldig sliten. Varmen slår meg ut.
Dessuten har jeg badet, spist lunsj ute, og pakket litt. Jeg er reiseklar.